Advertisement
Published: January 19th 2009
Edit Blog Post
Vi ankom Uyuni på ettermiddagen, og rakk en liten fottur i byen før det ble mørkt. Nå er jeg 16t med buss inne i Bolivia og har ennå ikke sett asfalt. Denne siste bussturen har slått alle tidligere rekorder.
Det er stigninger rett opp på over 2000m. Jeg satt hele tiden og drakk vann og gispet dottene ut av ørene. Så går det de samme 2000 rett ned igjen i hårnålsvinger med løs sand og stein i veikanten, uten mulighet for møtende trafikk og uten rail. Du har to valg, enten følger du med på veien, tar bilder og
føler bremsene tar når dette er naturlig, ellers så lener du hodet tilbake, lukker øynene og håper på det beste.
Franco har helt siden vi traff hverandre i Tupiza snakket om en noen dagers organisert tur fra Uyuni. Jeg har også dette på planen min, men har delvis slått det fra meg fordi jeg er i tvil om hvordan jeg klarer de store høydene. På en slik tur slipper du ikke unna dager over 5000 meter.
Vel, jeg sa nei helt til vi var tilbake på hotellet etter middagen. Programmet var bedre enn jeg trodde, det dekket store deler
av det sørlige Bolivia, og 700 kroner alt inkudert for 3 dager er vel ikke ille ?
Det endte altså med at jeg sa JA. Jeg fikk heller ikke tid til å grue meg fordi vi måtte forberede oss grunnet tidlig avreise dagen etter. Jeg kjøpte 6 høydesyketabletter og 12 liter vann. Resten av utstyret hadde jeg i sekken fra før. Jeg har tro på at alt vannet jeg har drukket her oppe har vært avgjørende for at jeg har klart høyden så bra hittil.
Den store morgenen opprant og Elias og Sylvia stod klar for å vise oss de virkelige perlene i landet sitt. Vi hoppet inn i Landcruiseren sammen med 3 jenter rundt 20 år fra BA, og første stopp var en liten landsby som solgte askebegre, pytegjenstander, etc av salt.
Når det viste seg at gjenstandene ikke var overflatebehandlet, ba vi raskt om å reise videre. De ville falt sammen i feks. vask. Slike ting er litt typisk boliviansk. En mer etablert turistindustri ville solgt saltsouvenirer som er laget slik at de er holdbare.
Plutselig dukket noe ruglete opp på isen. Etterhvert viste det seg at det var et langt og flatt salthotell
4 timer fra land midt ute i
Salar de Uyuni. Det var mulig å overnatte for turister, og stadet hadde alle faciliteter. En overnatting her er nok uforglemelig. Sylvia la ut duken sin, og vi spiste lunch her.
Bolivia er blandt verdens 5 fattigste land, og man skulle ikke tro at infrastrukturen i landet fungerer godt. Dette er delvis riktig, da det dessverre fortsatt er mange veier som raser ut i regnvær, broer som forsvinner om våren, og elver som må forseres. Minimum firehjulsdrift er påkrevet, Bolivia er på mange måter ikke et land for vanlige biler. Allikvel er det tegn på bedring. Strekningen Uyuni - Potosi er nå under asfaltering, og Tupiza - Uyuni er under klargjøring for asfalt. Dermed vil det om kort tid være to asfalterte hovedferdselsårer fra Potosiområdet til den argentinske grensen.
Infrastrukturen rundt kraftutbygging er kommet langt. Mange steder kan det synes som om kraftmastene er skjemmende på naturen, men hvor skal du plassere dem all den tid kablene må forbi steder der det ikke finnes fjellpass?
Bolivia har pussig nok Sør-Amerikas mest effektive jernbane. Mens Chile, Argentina og Peru legger ned, bygger dette fjellandet opp jernbanen. Og de gamle lokomotivene settes
på jernbanekirkegården i Uyuni, hvor det står 50-60 lokomotiver. Her ruster de fort opp grunnet den saltholdige luften fra Salar de Uyuni. De er blitt en av landets største turistattraksjoner, turistene betaler villig USD100 for å komme langveis fra for å klatre på de gamle lokomotivene og ta bilder.
Når du kjører inn i
Salar de Uyuni er det omtrent som å kjøre inn på en innsjø i vårløsningen. Salar de Uyuni er verdens største saltørken, og jeg har aldri hørt om den før jeg planla turen. Det er vann langs kanten og det ser ut som at isen smelter lenger utover. Du kan se underisen, men du vet ikke riktig om den holder. Forskjellen er bare at "underisen" er stivnet salt du sjelden setter deg fast i. Imidlertid må du finne riktig sted å entre isen - du kan sette deg fast i evt. dårlige forhold på land langs ørkenen. Godt å ha skikkelig bil.
Når du først har kommet innpå er det akkurat som å kjøre på en isbane. Vi tok av oss på beina og vasset noen hundre meter i 20-30 cm saltvann. Vi merket saltet og måtte vaske oss grundig i ferskvann så snart
muligheten bød seg.
Selve saltproduksjonen foregår ved at saltet først skrapes sammen til hauger på overflaten. Haugene ligger noen tid for å tørke, deretter blir de spadd opp på en lastebil og kjørt enten til hauger på land eller til rensing og krystallisering til rent salt. Den videre produksjonsprosessen glemte jeg å spørre om.
Så raskt vi dukket opp i nærheten av en lastebil gikk alle arbeiderne inn i bilen, eller de gikk på den andre siden av bilen. De ville ikke snakke med turister og langt fra bli tatt bilde av. Arbeid med salt ute i saltørkenen i solsteiken er meget hardt arbeid, og jeg fikk inntrykk av at det også er lavstatus og fareutsatt.
Etter et par timers kjøring på isen dukket noe som liknet en kule opp i horisonten. Etterhvert ble kula større og mer avlang. Gradvis ble kula omdannet til en pølse/firkant før vi skjønte det var en øy i ørkenen. Tydeligvis brytes lyset annerledes i salt enn i vann. Hvordan den øya dukket opp over alt saltet har jeg aldri sett før.
Det var
Isla Pescado. Grunnet de gode vekstforholdene og mineralene i bakken og lufta trives kaktusene spesielt godt her.
De blir store og frodige, og blomstene er store og gulhvite. Det er vakkert!
Etter en stund ankom vi et nytt salthotell,
Atulcha Hotel de Sal , som stod klart for overnatting. Disse salthotellene frarådes i mye reiselektyre fordi det hevdes at bla. takkonstruksjonene er feil. Imidlertid, hotellene er plukket fra hverandre de siste to år, flyttet til andre steder, og satt opp på nytt med nye bygningsmessige løsninger. Bortsatt fra at det var ubehagelig at det var drysset mengder med grovt salt på gulvet, var det intet å utsette på hverken bygning eller boforhold. Dessuten var det lys på rommet og i fellesrom, toalett, vask og dusj m/varmt vann, kjøkken og alt som er nødvendig. Et eksempel på at bolivianerne kan jobbe riktig dersom inntektene rettes mot inntektsbringende løsninger!
Det var mye å snakke om. Franco og jeg fant hodelyktene våre, pakket oss godt inn i den friske temperaturen. Først satte vi oss ut i gangen, senere helt ut for å vente på solnedgangen.
Da vi slapp opp for øl ca 23:00, banket vi på hos Elias, som gikk til stedets
tienda. Derfra kom det en 8-åring løpende med 6 øl. Da jeg ga 5 Bs.
i drikkepenger, løp han dobbelt så raskt tilbake. Vi fikk gode bilder av solnedgangen, og soverommet av salt var pussig nok varmt og godt da vi la oss. Har salt den egenskapen at det tar vare på solvarmen fra dagen slik at det har en isolerende virkning? Ikke vet jeg.
Advertisement
Tot: 0.129s; Tpl: 0.01s; cc: 11; qc: 59; dbt: 0.06s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb