Uyuni, dag 2 - Kan det bli vakrere ?

---

---

Neste dag opprant og Franco og jeg hadde diskutert hvor lang denne dagen kom til å bli. Vi visste jo at programmet var tettpakket, at vi stort sett skule kjøre i områder uten vei, og at det ville bli varmt. Høyden i det sørlige Uyuni-området inn mot den Chilenske gensen ligger på fra 4200 - 5500 meter, og temperaturene varierer fra over 40 grader midt på dagen til ned mot 5 grader om natten.

Vi startet ut i femtiden og merket raskt at det ikke fantes veier i området. Jentene bak i Landcruiseren klaget og ville sitte foran der vi satt. Bilen var bygget opp over bakhjuene, det var mindre plass til beina og lavere under taket bak, slik de eldre Landcruiserne er. Imidlertid var jentene rundt 1.60 høye, mens vi er 185 og 195 sko medtatt. Franco prøvde baksetet, og måtte sitte tvekroket med hodet i taket. Imidlertid bød vi hun med vondt i magen å sitte sammen med oss, noe hun ikke ville. Så da ble det som det var. De ble sittende sammen i baksetet og flire og le på portugisisk selvom de kunne både spansk og engelsk.

Som regel trenger du ikke guide for å se severdighetene på lang avstand i Bolivia. Første stopp var en vulkan som fortsatt er aktiv og har regemessige småutbrudd. Hvitfargen på toppen er ikke sne, men aske og lava. Jeg var heldig med Canon digitalkameraet mitt som fikser 18x forstørrelser. Jeg ser flere og flere backpackere bruker Canon nå. På slike turer er kameraet utsatt for mange utfordringer, og Canon er robust og klarer røffe forhold.

Landskapet skifter hele tiden mellom enorme sand- og steindyner, grønne oaser, pass og vakre innsjøer. Dette landskapet sørvest i Bolivia er i det hele tatt mektig og tar pusten fra en vanlig nordmann som er vant til Nordmarka og har hytte i skogen på østlandet.

Januar er årstiden for flamingoer i Bolivia. Disse vakre fuglene trekker rundt i Sør-Amerika og snart flyr de videre til Nord-Chile (bla. San Pedro de Atacama). Bildet er også tatt med 18x, det viste seg vanskelig å komme innpå disse fargerike fuglene.

Fjellformasjoner og naturlige steinfigurer nyttes ofte i markedsføringen av forskjellige landskap i mange land. I Bolivia har vi Arbol de Piedra, som ser ut som et tre. Etter at det ble innlagt i turistturene, er det blitt en attraksjon for hele Sør-Amerika. Hvert år knipses millioner av bilder av dette steintreet. Det passet forresten bra at treet var der, for da fikk jeg en sigarett og en strekk på beina.

Det er ikke lett å se at vannet i Lago Colorado er rødt. Vi så det litt bedre fra ca 400 meters høyde før vi kom ned til innsjøen. Men solen var ikke på min side. Dessuten er ikke årstiden riktig, mineralene som gjør vannet rødt frigjøres i september-oktober med issmeltingen. Imidlertid har fotografen som står bak turistbrosjyren tydeligvis vært der til riktig tid.

Etter et par times kjøring og ut/inn gjennom vaktposter som kontrollerer betalingene i naturreservatet var vi klare for en ny overraskelse i programmet:

Natten skulle ikke tilbringes hos private familier, men på et hotell eiet av hotellet vi bodde på i Uyuni. Det ble festmiddag og kosestund i den grad du er motivert for å holde deg våken lenge etter en lang dag uten veier i store høyder.

De brasilianske jentene begynte putselig å snakke litt engelsk/spansk om kvelden, og de var opptatt av hva vi synes om Sør-Amerika. I en uheldig bemerkning fikk jeg sagt at servicen er dårlig generelt sett, kanskje bortsett fra i Patagonia, der de er litt mer siviliserte. Jeg måtte selvfølgelig korrigere med en gang.

Da jeg nevne ordet serviceminded lurte den eldste av jentene på om det betyr at man skal opptre som slaver overfor turistene. Etter at jeg forklarte betydningen, sa hun at hun hadde lært et nytt ord.

Den eldste av jentene var også skeptisk til spisevanene til Marco og meg, for vi spiste ikke det ferske kjøttet vi fikk servert til middag og kvelds. Men etter at det hadde gått to hele dager med ferskt kjøtt uten at vi hadde sagt noe, fant vi ut at vi like godt kunne unnvære å nevne hvorfor vi ikke spiste det.

---