Advertisement
Published: January 17th 2009
Edit Blog Post
Siden jeg begynte reiseforberedelsene har jeg hatt lyst til å bli kjent med de to nordligste provinsene i Argentina - Salta og Jujuy. Det er her to kulturer - den mer sørlige Argentinske - og den indianske, indigene fjellkulturen møtes. Det kommer også tydelig frem når du observerer folk og skikker og snakker med folk.
Derfor bestilte jeg bussbilletter Cafayate - Salta og videre nordover fra Salta til Humahuaca. Jeg tenkte å ta en stopover i Tilcara eller Humahuaca avhengig av hva som synes best. Det var iallefall meningen. Men om kvelden, etter at jeg hadde funnet rom, det var mørkt og jeg var sulten, oppdaget jeg at jeg var i Purmamarca - en liten fjellandsby litt sør for Tilcara avsides fra hovedveien. Så feil er det sjelden jeg tar. Men jeg fant heldigvis ut av det, fikk rettet opp ved å ordne en liten ekstra bussbillett for morgenen etter.
Disse små nordargentinske fjellandsbyene (som ligger på 2500-3000moh.) er fattige samfunn basert på jordbruk og etterhvert mere og mere turisme. Derfor er det storstilt byggeaktivitet i bla. Purmamarca, det haster med å få opp nye spisesteder og dormatorier.
Imidlertid er det lite turisme og mye kultur som fortsatt
preger holdningene til innbyggerne her oppe. I reisehåndbøkene får de stadig bedre beskrivelser i hver ny utgave. Da jeg spurte argentinerne (fra BA) på rommet hvorfor de reiste til nettopp Purmamarca, fikk jeg som svar at de ønsket å se mer av landet sitt, og de trodde disse byene var fine å besøke. Da jeg spurte om forventningene ble innfridd, svarte de ja med store smil. Men de reiste allikvel videre neste dag.
De små husene er stort sett murt sammen av brikker av leire og torv, små rom, og nesten uten vinduer. På landsbygda har noen få familier solcelle, men i landsbyene er det strøm. Takene er skrøpelige, stort sett bølgeblikk. Jeg valgte et dormatorie av betong, det var gammelt og primitivt og i dårlig stand. Antakeligvis et av de dårligste jeg har hatt på denne turen. Allikvel var jeg heldig, for det var flere tilreisende den kvelden enn det var senger i landsbyen, så mange måtte ta frem soveposen og sove på plazaen. Jeg hørte sangen og gitarspillet til langt ut på morgenen.
Butikkene er en historie for seg selv. Varesammensetningene i butikkene er totalt forskjellig fra lengre sør. Apotekene har mer parfyme og juggel enn
medisiner. Ofte må du innom flere små kolonialer før du finner brød. Og den kolonialen som har brød har ikke vann, skinke eller ost til pålegg. En liten handletur kan ta en time.
Og så er det spisestedene. De serverer ikke det de reklamerer med på utsiden. Og har de det, er det til andre priser enn det som står på krittavlene utenfor døren. Apningstidene er det ikke noe mønster i, det er fullt mulig å få høyrøstet beskjed om at det er stengt selvom det sitter folk og spiser og det står
Abierto på døren. Et sted bestilte jeg
lama og en øl til 21 argentinske pesos. Jeg foretrekker lama fremfor
Vicuna både grunnet smak og at folk sier det er dobbelt så mye vitaminer i lamaet. Da regningen kom, var den på 34 pesos. Da jeg spurte hvorfor, fikk jeg som svar at jeg måtte betale 10 pesos for musikken uansett hva jeg spiste (en person som spilte folkemusikk og vertinnen som danset amatørmessig tradisjonell folkemuskkdans) pluss 3 pesos i service. Så det er litt igjen.
Ellers var byen stort sett en samling av hus med støv og skitt i gatene og uten biler. Jeg er
forøvrig glad det ikke regnet da jeg var der. Gatene har en tendens til å omdannes til gjørme.
Dagen etter ble mildt sagt ganske hektisk: først tilførselsbuss til Humahuaca, deretter buss videre til den Argentinske grensen, de vanlige 3 timene i solsteiken på argentinsk side, inn i Bolivia på under 5 minutter, og heldigvis rakk jeg bussen til Tupiza i Bolivia samme kveld.
Folk her oppe har god tid, og de liker seg i gatene midt på dagen. Folk henger rundt bussholdeplasser, La Plaza, kiosker og streetfoodsteder. Det kommer av at arbeidsløsheten er stor. Det er overgang til gatemarkeder istedet for faste utsalgssteder, noe som fører til at gamle butikker nedlegges og forslummes. I det hele tatt har folk dårlig med penger i Jujuy grunnet mangel på arbeid og sosial nød. Kriminaliteten stiger gradvis jo lenger nordover du kommer på ruten Mendoza - Salta - Jujuy - Villazon - Uyuni - Potosi - La Paz.
Selgerne prøver seg som regel med ublue priser mot turister. Når selgeren klør seg under haka eller bruker litt tid eller ser bort idet hun sier prisen er det et tegn på at prisen iallefall er todoblet fra vanlig boliviansk pris. Ofte
kan det lønne seg å vente med en handel til etter at en argentiner har handlet, slik at du kan følge med på riktig pris. Du kan også oppleve total avvisning dersom det ikke er en god handel og penger med i bildet. Men det er ikke alltid - selvfølgelig er mange hyggelige.
I Jujuy er folk ualminnelige oppmerksomme i den forstand at de oppdager meg på lang avstand. De står på gatehjørnet og ser på meg først helhetlig. Så observerer de ansiktet mitt, men ser brått bort dersom jeg oppdager det. Deretter ser de på hendene mine. Jeg har tenkt mye på hvorfor de alltid ser på hendene mine. Jeg skjønner det er i hendene jeg har kamera, muligens diverse andre verdisaker det er mulig å misunne. Det er iallefall pussig at vi turister alltid blir beglodd som om de aldri har sett en turist før.
Det er bra det blir mer turisme i dette området, for det er mye fattigdom. Det som er synd, er at det innimellom kan virke som at folkene i disse to provinsene ønsker turisme samtidig som de vil beholde kulturen sin for seg selv. Og da får de et problem.
Advertisement
Tot: 0.319s; Tpl: 0.027s; cc: 14; qc: 67; dbt: 0.2181s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.2mb