Advertisement
Published: February 8th 2020
Edit Blog Post
Quebrada de la Humahuaca Første dagen med bil endte i en liten by i «Quebrada de la Humahuaca» som heter Tilcara. Byen er sjarmerende, med lave murhus og brolagte gater. Det er også et stort utemarked med typiske lokale, indianske varer (gensere i sterke farger og mye keramikk). Her bodde vi på et nydelig sted som heter Posada de Luz:
https://www.posadadeluz.com.ar/en-gb. Det dyreste stedet vi har bodd på hittil. De tok 600 kr per natt. Vi hadde et stort rom med uteplass. Rett ved var det et lite basseng med solstoler. Frokosten var kjempegod, og stedet kan anbefales, men er så populært at det er vanskelig å få rom. Bestill i god tid. Vi hadde en natt her før vi dro videre oppover dalen. Målet for dagen var Humahuaca, en by på 3000 moh. Under vegs stoppet vi i en bitte liten by som heter Uquia. Vi kjørte gjennom byens brolagte, smale gate og videre ca. 2 km på grusveg. Fra der vegen stopper, gikk vi videre innover ca. en times tid. Området heter «Quebrada de las Senóritas». Terrenget er lett å gå i. Du går mellom store kaktus og små busker langs en fantastisk rødfarget fjellside, som etterhvert skifter
over i lysere farger. Dette er umulig å beskrive med ord. Vannet har gravd ut smale raviner du kan gå innover i. Det gjorde vi, og det var kjempespennende! Dette må oppleves! Vi håper bildene kan vise litt av dette spennende terrenget.
Før vi fant hotellet i Humahuaca, dro vi 25 km østover fra byen, og opp til Mirador de Hornocal (4350 moh). Det er et utsiktspunkt mot de fantastiske «14-fargede fjellene». Vegen opp dit består av jord, grus og stein, men er helt grei å kjøre på, selv med vanlig, liten bil, slik vi hadde. Det er regntid her på denne tida, og slike veier blir fort uframkommelige. Det er greit å sjekke hvordan jordvegene er før start…. særlig når du har leid bil gjennom Budget i Salta, og fått beskjed om at forsikringen bare gjelder på veger med fast dekke. Noen sjanser må en jo ta, og det var vel verdt det. Fjellene var ubeskrivelige, så ta en titt på bildene, selv om virkeligheten er noe helt annet enn bilder. Fra der vi parkerte bilen, går det en sti på ca. 5-600 m ut til det beste utsiktspunktet. Det er «tungt» å gå i over 4300 m
høyde. Det gikk smått, spesielt i den bratte bakken det siste stykket opp til bilen igjen. Her ble det mange stopp. Vi satte oss delmål til steiner litt lenger oppe enn der vi var, og til sist var vi ved bilen. For de av dere som måtte komme hit en gang: Dere må gå helt ut!
Vi hadde med oss to haikere (lokale jenter) på vegen ned igjen. Det er ganske vanlig å haike her nord. At de måtte ha på sikkerhetsbelte, syntes de søte jentene var helt merkelig og holdt på å fnise seg i hjel.
Humahuaca (uttales omaoaka) er en liten og veldig sjarmerende by. I sentrum er det en vakker kirke og et veldig spesielt og vakkert klokketårn. Det er også et stort frigjøringsmonument (frigjøringen fra Spania i 1816) her, som ligger på en høyde ovenfor kirken. Vi bodde sentralt på «Solar de la Quebrada»
https://solardelaquebrada.com/ og hadde bestilt et superior rom (beste standard). Elendig frokost, men veldig bra ellers og kan anbefales.
Denne lille, sjarmerende byen har stjålet hjertene våre totalt. Første kvelden hørte vi vakker musikk og gikk etter lyden. Den kom fra høyttalere utenfor kirken, og vi gikk inn til en
Humahuaca
Favorittrestauranten vår, «Las Glorias», ligger diagonalt på begge sider av dette krysset. Den blå restauranten midt på bildet, er den med dårlig mat, men god musikk og stemning etter klokka 21. katolsk gudstjeneste med fulle kirkebenker og vakker korsang, akkompagnert av strengeinstrumenter og trommer. Det var en sterk opplevelse, og vi ble tykke i halsen og blanke i øynene begge to. De feiret jomfruen fra Candelaria. Etter gudstjenesten bar de Jomfru-statuen i prosesjon ut av kirken fulgt av trommer og et langt tynt blåseinstrument, samt gutter som danset utkledd med fuglefjær. Det var litt av et folkeliv!
Sentrum er lite. Det er fargerike salgsboder på alle gatehjørnene og mange små butikker, samt mange små spisesteder. Vår favoritt ble Las Glorias. Det er en bitte liten merkelig restaurant, men ser mer ut som en kafé, med aldeles nydelig mat. På
andre siden av den smale gata, ligger det et spisested med dårlig mat, men med levende musikk (peña-restaurant/bar). Vi endte der med et glass vin til musikk av lokale utøvere. Maten forsøkte vi dagen etter, og det var absolutt ingen gourmetopplevelse. Musikerne kommer i 21-tida og spiller en times tid. Det var en festlig musikalsk opplevelse og vinen var god.
Dagen etter var skydekket lavt og det så ut til å bli regn. Vi hadde egentlig tenkt oss til en en liten by som heter Iruya, men var redd
Humahuaca
Opptog gjennom gatene med musikk og helgenfigurer. for sleipe jordveger og vanskelige elvepasseringer. Vi dro derfor helt nord til grensebyene mot Bolivia, La Quiaca og Yavi. Naturen oppover er flott, men selve byene syntes vi ikke noe om. Det som høynet turen, var en stor flokk med vicuñaer, som vi klarte å snike oss ganske nær. Vicuñaene er i slekt med lamaene, men mye mindre og lever vilt i naturen.
Den neste dagen var det igjen strålende sol og vi tok sjangsen på både elvepasseringer og sleipe veger, og satte kursen mot Iruya, 54 km fra hovedvegen. Heldigvis var det lite vann i elvene og vegen var stort sett tørr. Vi passerte passet Abra el Condor på 4000 moh. Her så vi noe vi har sett på mange slike fjelloverganger: En steinhaug full av tomme plastflasker. En mann tømte vann over steinene og stakk så flasken inn i steinrøysa. Vi har fått forklart at lokalbefolkningen ofrer vann til gudene (vi tror det er til fruktbarhetsguden Pachamama).
Vegen til Iruya er smal og kronglete med stupbratte sider. Ikke vegen for personer med høydeskrekk, men det gikk bra. Vi var bare lykkelige for at vi bare møtte bussen en gang. Utsikten er spektakulær. Byen er en liten
Humahuaca
Fantastisk hyggelig politi da vi fikk trøbbel med bilen. Her fyller de på olje. fjellby der husene klamrer seg fast til fjellet. Fin den også, men turen i seg selv, var den største opplevelsen.
Da vi kom tilbake til Humahuaca; møtte vi et stort opptog med flere musikkorps. Forrerst bar de «Jomfruen fra Candelaria» og ei dokke i indianske klær. Vi parkerte og fulgte etter opp til en plass ved hovedvegen. Her hadde de pyntet med gule ballonger og flere gikk rundt og delte ut brus i små plastkrus. Vi fikk også. En prest holdt en kort preken om familie og samhold og sikkert mye mer vi ikke forsto. Etter flere sanger til høylytt musikk, toget de tilbake mot kirken. Musikkorpsene, som stort sett besto av trommer og fløyter, stilte opp utenfor kirken mens resten av toget forsvant inn. Tenk dere fire forskjellige korps som konkurrerer i å slå kraftigst og med ulik rytme. En spesiell opplevelse, var det virkelig.
Neste dag var reisedag og vi spiste tidlig frokost. Da vi kom ut til bilen, var batteriet helt flatt. Vi hadde glemt å slå av lyset kvelden før. Vi forsøkte på bakkestart, men det gikk ikke. Til slutt fikk vi trillet bilen inn foran politistasjonen. Her var det parkering forbudt og snart
Humahuaca
Etter at ny olje var på plass, dyttet de oss gjennom halve byen for å komme til et verksted hvor vi fikk starthjelp. Snakker om service!!! var vi omringet av flere fra turistpolitiet. De var bare hyggelige, de, men for at alle skulle forstå at vi hadde problemer, tok vi opp panseret. Der var det oljesøl over alt. Lokket til oljepåfyllingen kan ikke ha vært skrudd ordentlig på, og hadde falt av. Heldigvis fant vi det nede i motoren. På de humpevegene vi hadde kjørt på, må oljen ha sprutet ut. For en lykke at vi hadde glemt lyset. Tenk om vi hadde begynt å kjøre slik at hele motoren hadde skåret seg. (Nei, det lyste ingen lampe). En fra turistpolitiet forsøkte å få tak i en mekaniker mens vi tørket olje av motorrommet. Ingen mekaniker kom. Tilslutt fulgte en av politigutta oss til bensinstasjonen slik at vi fikk kjøpt 3 liter olje. Vel tilbake og med olje på tanken, dyttet de oss gjennom halve byen til verkstedet. Er det ikke fantastisk! For en utrolig hyggelig gjeng! Etter et kvarters hurtiglading og starthjelp, suste vi av gårde i retning Salinas Grandes, en stor saltslette.
Advertisement
Tot: 0.152s; Tpl: 0.016s; cc: 13; qc: 50; dbt: 0.0505s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb
karine
non-member comment
Hei
Blir rent misunnelig her jeg sitter i blåst og regn. Det ser ut til at dere har det veldig fint på tur. Artig å følge turen her. Glad i dere.