King and queens of the desert

---

Jordan vet sannelig hvordan.

Det er kveld i Midtoesten, solen har just gaatt ned, og alle er i full aktivitet med aa fylle opp tomme mager og roeyke inn tomme lunger etter nok en lang og varm fastedag.

Siden forrige gang har vi forflyttet oss ganske langt. Og dere som frekventerer bloggen vaar, vet at saa snart vi flytter paa oss, kommer det gode historier. Denne gangen er intet unntak. Mandag morgen pakket vi sekkene vaare, sa ha det til alle vaare nye venner fra Paris (her i Midtoesten treffer vi av en eller annen grunn mennesker fra Paris) og trasket bort til busstasjonen. Vi gikk selvfoelgelig feil, og sto plutselig midt paa en voldsomt traffikert bro. Men vi snudde, saa paa kartet, tenkte oss om, og fant fram. Planen var aa finne en saakallet shared taxi som kunne ta oss helt til Amman. Det var en god plan, som selvfoelgelig aldri ble gjennomfoert. Ett steg inn paa stasjonen, og en sjaafoer tar tak i oss og vil kjoere oss til Damaskus. Nei, sier vi, vi skal direkte til Amman. Da sier han at han bare kan kjoere oss til Damaskus. Og i stedet for aa takke ham for tilbudet og gaa videre, satt vi to minutter senere i hans jaalete cadillac, i full fart mot Damaskus. Idioter!, tenker dere kanskje naa. Men Damaskus er paa vei til Amman, og sjaafoeren lovet oss aa finne en sjaafoer i Damaskus som kunne ta oss med til Amman for en allerede bestemt pris. Saa avgaarde gikk det i den brune, jaalete cadillacen. Sjaafoeren selv var ikke like jaalete, han var prikk lik kusken i Tre noetter til Askepott, for dere som har sett den filmen. Han spilte radio for oss, og vi hoerte paa en muslimsk radiokanal som i anledning foerste dag av Ramadan hadde boennemaraton. Saa til den libanesisk-syriske grensa gikk det, med den muslimske lovsangen ljomende i cadillacens vegger. Grenseovergangen gikk som smurt, og ikke lenge etterpaa sto vi paa busstasjonen i Damaskus og saa paa at sjaafoeren vaar kranglet med fire andre sjaafoerer. Krangling i Midtoesten er underholdende. Mennene blir veldig fort veldig oppgitte, og viser dette med hoey stemmebruk og voldsomme gestikuleringer. Men det hele ordnet seg, like etter satt vi paa med en ung syrier i en moderne bil med air condition, paa full fart soerover i Syria. Sammen med oss reiste en flott jordaner i fotsid hvit kjortel og roedt palestinaskjerf paa hodet. Etter aa ha forlatt den syriske grenseposten, og etter aa ha kranglet med den syriske grensevakten for aa faa ham til aa stemple Hildes pass, hev vi oss inn i bilen og suste avgaarde, i hvert fall i femti meter. Der laa taxfreebutikken, og sjaafoeren tok seg tid til en aldri saa liten storhandel. Han hamstret inn sigaretter i slike mengder at han maatte bruke tid paa aa fordele disse i bilen. Han kjoerer nok til Jordan hver dag, og vet akkurat hvor de jordanske tollerne sjekker i bilen hans, eller det vil si - hvor de ikke sjekker. Med et fornoeyd smil om munnen fordelte han sigarettpakken rundt omkring - to i venstre lomme, to i hoeyre, to i armlenet, to i det lille rommet paa dashbordet med bilde av dattera paa, to i lomma bak foerersetet, to i Astrids veske, to i Hildes og hele tre i sekken min. Og det funket, den stakkars jordaneren lette forgjeves og maatte gi sjaafoeren et klapp paa ryggen og la oss kjoere inn paa grensestasjonen. Paa grensestasjonen maatte vi gjennom mange instanser og vente i mange koeer for aa faa visum, men det gikk greit. Over hver skranke og hver luke hang det bilder av Jordans flotte kongefamilie, og smellvakre Dronning Rania ga oss paa hvert bilde et smil som sa: "Ta det med ro, slapp av. Dere er i Jordan naa, dere er hjertelig velkomne, og dere tar dere meget godt ut i dag."

Vi fortet oss videre, leverte tilbake sigarettene vi hadde smuglet for vaar kjaere sjaafoer, og fortet oss til Amman, hvor det sto en buss og ventet. Den skulle beleilig nok akkurat dit vi ville, til Aqaba i soer. Vi fikk snakke med sjaafoeren, som sa: "Hello, I am your driver. I am very bad". Vi lo med, selv om vi var litt urolige. Ingen dager doer det flere paa veiene enn den foerste dagene i Ramadan, og paa vei fra Damaskus hadde vi sett mange bilulykker og til og med en paakjoert soldat! Veiene er fulle av sultne, toerste og roeykesugne sjaafoerer, som sliter med aa konsentrere seg. Men vi ble beroliget med at sjaafoeren sa han var daarlig i engelsk og ikke bak rattet, og vi kan bekrefte begge deler. Turen til Aqaba gikk smooth. De viste en ganske flau film med Jackie Chan og Jet Li, og naar den var ferdig, gikk solen ned. Alle passasjerene dro fram roeykpakken og tok seg en velfortjent blaas. Bussvertinnen fikk det travelt og sprang opp og ned bussen og serverte tyrkisk kaffe, amerikansk kaffe, te, juice, smoerbroed og vann. Vi lo litt av det hele, og sparte oss til Aqaba, hvor vi fikk oss et bedre maaltid.

Aqaba er Jordans eneste havneby, og er ogsaa et yndet feriemaal for for turister fra Jordan, Saudi-Arabia, Paris og Kvam. Strandlinjen langs Roedehavet er full av store hoteller og resorts. Astrid var kjapp og fant seg et sted hun kunne dykke, mens jeg og Hilde gikk langs stranden for aa finne oss et hotell med strand, badebasseng og kafe. Vi hadde mye aa velge blant, og klarte etter alle laerebokens regler aa velge det hotellet som var mest shabby. Bassenget var skittent, stranda var bare en brygge, solsengene var gamle og broedet likesaa. Men vi koste oss, der vi hadde hele hotellet og alle de ansatte til vaar disposisjon, vi fikk lunsj og brus og badet i Roedehavet (som faktisk var litt kaldt). Dagen etterpaa ble vi med til Astrids hotell, som var noe dyrere, men som hadde flott sandstrand med bar og solsenger og minst tre bassenger. Deilig, med andre ord. Astrid fikk dykket mer, og vi fikk badet mer. Lykkelige dro vi tilbake til Aqaba og proevde aa finne transport til landsbyen Wadi Rum, noe som igjen utloeste heftig krangel mellom drosjesjaafoerer. Vi bestemte oss for aa dra med den drosjesjaafoeren som lovte lavest pris, noe vi ikke burde gjort. Den andre drosjesjaafoeren kalte ham baade mafia, fyllik og "no good", men det var ikke derfor. Etter aa ha kjoert noen meter, fortalte han at han ikke aktet aa ta prisen han hadde sagt, men den den andre drosjesjaafoeren hadde sagt. Vi protesterte, men til ingen nytte. Da vi var nesten framme, stoppet han paa en kafe hvor det jobbet en kamerat, og han gikk nonchalant inn paa kafeen og la seg paa en sofa. Vi fortalte at vi ville ikke stoppe der og drikke te, vi ville bare fram til Wadi Rum og se solnedgangen i oerkenen. Han sa ok, smilte, og la seg enda bedre til rette. Saa ringte han en kompis som hadde en camp i nasjonalparken Wadi Rum, for aa faa oss til aa dra dit og gi ham en klekkelig provisjon. Vi takket nei, men fikk telefonen i fanget, og maatte forklare for sjaafoerens kompis at vi ikke var interesserte. Kompisen sa ok, sjaafoeren ble sur og gikk tilbake i sofaen og la seg. Vi maste paa ham og saa vi var veldig klare til aa dra, han dro seg motvillig opp av sofaen og bort til bilen og kjoerte oss til Wadi Rums besoekssenter. Der ordnet vi overnatting, og ble hevet oppi jeepen til en ung beduin. Batteriet hans var daarlig, saa landsbyens smaagutter maatte dytte bilen med oss og all bagasjen i gang. Bilen startet, og gikk tjue meter. Saa ga sjaafoeren opp, han plystret paa broren sin, og sammen kjoerte de oss til landsbyens knoettlille sentrum. Der moette vi deres fetter, som kjoerte oss ut i oerkenen. Fetteren var sytten aar, hadde lang hvit kjortel, roedt palestinaskjerf paa hodet, luktet stram svette og fortalte oss om stedet vi skulle til paa godt engelsk. Vel framme ved campen, midt i oerkenen, moette vi hans far og to turister. Dere kan gjette hvor de kom fra. Sammen satt vi paa en sanddyne og saa den vakre solnedgangen, saa spiste vi en stor middag og drakk deilig beduinte. Saa gikk vi tilbake opp paa sanddynen, hvor vi laa paa madrasser og saa paa den vakre stjernehimmelen og de mange stjerneskuddene, helt til vi omsider sovnet.

Dagen etterpaa (altsaa i dag) tok sjaafoeren med det daarlige batteriet oss med paa tur i det spektakulaere oerken- og fjellandskapet, hvor filmen Lawrence of Arabia en gang ble spilt inn. Jeg skal la bildene tale for seg, se paa dem og graat. Etter turen ble vi med sjaafoeren, Selm, hjem til huset han hadde bygget selv. Selm er tjue aar, og giftet seg med sin sytten aar gamle kone for to maaneder siden. Vi fikk hoere om beduinbryllupet deres, det hadde vaert fest tre dager til ende og tjue geiter hadde blitt slaktet! Til tross for sin unge alder er Selm gift, bor i stort og flott selvbygget hus, eier tre firhjulstrekkere og to kameler. Ikke verst for en som er mye yngre enn oss. Etter en time med mer beduinte i Selms ringe hjem kom kompisen hans, som ga oss en underholdende kjoeretur til Wadi Musa. Paa vei hit hjalp vi en politikvinne hjem, vi stoppet i en nedoverbakke og fant ut at den ikke gikk nedover, men bortover, vi danset noen jordanske bryllupsdanser o fart og saa paa den vakre Jordandalen. Naa er vi i den lille landsbyen Wadi Musa og lader krefter til den store morgendagen, da vi skal se underverket Petra. Petra skal nok faa et eget blogginnlegg. Etter Petra er Jerusalem neste!

Haaper dere alle har det bra.

---

Comments

[Byrkjeland]

Bilder kommer!

[Kristine]

Hurra! Blir det jordanske bryllupsdanser om to uker altså?

[Byrkjeland]

Why not?