Advertisement
Published: September 9th 2008
Edit Blog Post
Vi har forflyttet oss vestover igjen, og er tilbake ved Middelhavet og i en annen verden, føles det som. Vi er i Tel Aviv.
Men først må jeg fortelle litt om Petra. Jeg skrev at Petra skulle få sitt eget blogginnlegg, men det må jeg legge fra meg. Petra er en 2000 år gammel by bygget av nabateerne i fjellet. Denne byen ble oppdaget av en nederlender for omlag 200 år siden, og er den dag i dag godt bevart. Petra er uten tvil det flotteste Jordan har å vise tilreisende. Og turistene kommer i hopetall for å se bygningene som er bygget inn i det røde fjellet, klatre opp på fjelltoppene og få imponerende utsikt, ri på esler og hester og lukte på fersk kamelbæsj. Vi brukte en hel dag på dette, tok massevis av bilder og klatret opp bratte fjellsider i 40 graders varme så svetten fosset av oss. Petra er virkelig et høydepunkt på turen vår og noe av det mest imponerende våre bereiste øyne har sett. Anbefales.
Men altså, Israel. Annerledeslandet i Midtøsten. Allerede på grensa merka vi at vi var et annet sted. Den rolige israelske grensestasjonen var bemannet av omlag 20 tollere og
grensevakter. Jeg tipper at den eldste av dem var 25 år gammel. I de lange pausene de fikk mellom det kom folk over grensa, satt de hånd i hånd i ring og sang hebraiske sanger, lo og drakk Coca Cola. Litt som på leirskole. De jentene som sjekket passene våre hadde på seg fin sminke, dyre solbriller og slitte sandaler til uniformene sine. De var så klart veldig skeptiske, og måtte intervjue oss alle. Hvorfor hadde vi vært to ganger i Syria? Hva gjorde vi i Libanon? Hadde vi vært i Iran eller Irak? Sudan eller Pakistan? Afghanistan kanskje? Hva skulle vi i Israel? Og hva heter bestefaren vår? Å få et enkelt innreisestempel tok nesten to timer. På de nesten to timene rakk vi å høre på sikkert fjorten hebraiske sanger, bli skrubbsultne, begynne å fryse på grunn av air condition og se hvert fall førti mennesker slippe enkelt inn i Israel. Men tålmodighet er en dyd, og til slutt kunne vi legge passene våre i lomma og reise til vårt mål for dagen - Genesaretssjøen.
Det ble litt komisk å sitte og diskutere oss i mellom om vi skulle overnatte i Nasaret eller ved Genesaretssjøen. Aldri hadde
vi trodd vi skulle besøke disse stedene. Nå har vi vært der. Vi valgte Tiberias, en liten ferieby ved Genesaretssjøens vestbredd. Der leide vi en sprek liten Chevrolet som vi hadde i en dag. Vi fikk 250 km i prisen, og brukte sikkert halvparten av det på å komme oss ut av den lille byen Tiberias. Men etter mye fram og tilbake var vi på full fart rundt Genesaret, og fant oss en bensinstasjon hvor vi kunne kjøpe en CD til turen og hvor Astrid kunne legge fra seg veska si, slik at hun kunne få panikk noen kilometer etter. CD vi valgte het Voice of Peace, noe vi syntes passet når vi skulle turnere Israel. Det var en samling gode gamle svisker, satt sammen "somewhere in the Mediterranean". Fredshyllesten akkompagnerte oss hele veien rundt sjøen, med en liten badepause. Genesaretssjøen er deilig å bade i, men veldig vanskelig å gå på. Jeg vet ikke helt hvordan Jesus klarte det. Eller prøvde jeg kanskje på feil sjø? Etter badet kjørte vi gjennom Golanhøydene, et vakkert og fjellområdene langs grensen til Syria som til tider har vært urolig. Vi stoppet noen steder for å ta bilder, men måtte til slutt gi
oss med det - for bilen vår fikk etter hvert problemer med å starte. Ikke vet vi hvorfor, men vi måtte prøve opptil femten ganger for å få bilen i gang. Etter en deilig lunsj i Øvre Galilea skulle vi ta en etterlengtet kaffepause i Nasaret, noe som skulle vise seg å være vanskelig. Det er neimen ikke enkelt å finne kafeer i Nasaret, og vi kjørte oppover bratte gater og forbi italienske pilgrimsturister på leting. Etter sikkert tre mils kjøring i Nasaret fant vi omsider en kafe og vi fikk oss kaffe, servert av en ung israeler som informerte oss om at han egentlig ikke jobbet der. Han var detektiv i Tel Aviv, i Nasaret på spaning. Etter å ha snopet på en bensinstasjon i Armageddon, hvor det siste slaget på jord skal stå, dro vi til Tel Aviv og feilparkerte bilen.
Nå er vi altså i Tel Aviv, Israels største by og en pulserende metropol som minner oss om Los Angeles, selv om ingen av oss har vært der. Jeg og Hilde har også litt Riofølelse her. Uheldigvis har vi hatt en del ærend å bruke tid på, som å levere leiebil og skaffe visum til Egypt
i en ambassade hvor sekretæren var verdens mest utrivelige, og hvor konsulen var bortreist. Derfor sitter vi nå og venter på at han skal komme tilbake og gi oss visum, slik at vi kan reise til Jerusalem. Men Tel Aviv er en herlig by å feriere i, her er det mange spennende gater med lekre kafeer og innholdsrike butikker som opptar oss, noe som vi må innrømme at vi liker veldig godt. Men tiden med luksus og smoothies er over snart, Jerusalem er neste stopp. Der skal vi få bo hos en vaskeekte israelsk familie. Astrid studerer sammen med en israeler som er hjemme hos sine foreldre i Jerusalem nå, og han har sagt at han skal drepe oss med bare hendene om vi ikke kommer og bor hos ham. Så da har vi vel ikke valg.
Advertisement
Tot: 0.087s; Tpl: 0.012s; cc: 7; qc: 45; dbt: 0.0519s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb