Sydenferie i skuddlinjen

---

Vi har forflyttet oss vestover, folkens, baade i direkte og overfoert betydning, og sitter naa paa en internettkafe ved siden av et stort sykehus i Libanons herrrlige hovedstad, Beirut.

Vi dro til Libanon paa onsdag, en tur som skulle vise seg aa bli dyrere, mer langvarig men mer begivenhetsrik enn foerst ventet. Maalet for dagen var byen Tyre (eller Sour), som ligger 80 km soer for Beirut. Vi kom oss fram til busstasjonen i Damaskus, der det sto baade store busser, smaa busser og drosjebiler. Alle hadde lyst til aa kjoere oss til Libanon. Noen hadde riktignok lyst aa kjoere oss til Jordan, men det gikk vi ikke med paa. Etter aa ha diskutert alt fra hurtighet til benplass, air condition og tid paa grensen, fant vi ut at aa ta en drosje til Beirut var det beste alternative. Den kjoerer noe fortere, bruker mindre tid paa grensen siden det er mange faerre ombord, og kostet bare litt mer enn den store bussen. Fornoeyde og Libanonkaate satte vi oss i den hvite drosjen, og ble kjoert femti meter. Der ble vi staaende i 45 minutter for aa finne en fjerde passasjer. Sjaafoeren vaar, som ikke akkurat var noen solstraale, sto og kranglet med de andre drosjesjaafoerene om de faa passasjerene som ville til Libanon, og da vi endelig fikk tak i en og kunne dra, var nok den store bussen allerede ved grensen til Libanon. Saa kjoerte vi til grensen. So far so good. De syriske grensevaktene hadde ikke noe imot aa slippe oss ut av landet sitt, saa lenge vi betalte en avskjedsavgift paa 500 syriske pund, som er ca 50 kroner. Det maatte vi pent gjoere, og vi ble litt sure - helt til vi saa en arabisk sjeik som var prikk lik Benreddik Fyfasan. Det likte vi. Ivrige paa aa komme oss videre hev vi oss inn i drosjen og lukket doerene helt vanlig, noe som var altfor hardt sjaafoeren. Han saa sitt snitt til aa kjefte oss huden fulle for vaar hensynsloese omgang med bildoerene hans. Bedre ble det ikke da han fant ut at boka hans, som han maatte vise ved hver kontrollpost, var borte vekk. Da var vi kommet til den libanesiske grensa, og etter iherdig leting maatte vi alle hive oss inn i bilen igjen og kjoere tilbake til Syria. Welcome to Syria hilset turistministeriet oss paa store skilt, og vi takket og bukket. Vi stanset like utenfor grensestasjonen, og sjaafoeren loep som en antilope inn paa grensestasjonen. Et halvt minutt, og en gammel amerikansk bil tjoka full av menn i kjortel og med palestinaskjerf paa hodet kom opp til oss og viftet med sjaafoerens bok. Vaar arabisktalende medpassasjer og sjaafoeren i den andre bilen gestikulerte veldig til hverandre og lette i bilen vaar etter sjaafoerens telefonnummer. Alt de fant var en rekke andre visittkort, som saa ut til aa interessere dem veldig. Men sjaafoeren vaar kom tilbake, tydelig lettet over aa ha boka si igjen, og vi kjoerte tilbake - forbi alle skiltene som oensket oss Welcome Back! Gudene vet hvor lenge det blir til, tenkte vi. Men vi kom oss glatt over den libanesiske grensa. Grensevakta var veldig hyggelig og lagde fine libanesiske visum til oss. Jeg fikk ogsaa vekslet til meg noen libanesiske pund hos en trettenaaring paa den andre siden av en piggtraadsperring. Jeg skal aerlig innroemme at jeg aldri trodde at han skulle komme tilbake med libanesiske pund da jeg hadde gitt ham mine dollar, men han kom med noeyaktig riktig sum. Vi hev oss inn i bilen igjen, smelte doerene for hardt igjen atter en gang og fikk paa ny kjeft paa arabisk. Da vi omsider kjoerte av gaarde, tenkte vi at den store bussen sikkert bare var halvveis til Beirut, og at vi kunne ta den igjen. Den troen levde vi helt til naermeste by etter grensen. Der stoppet vi for lunsj. Ja, vi var litt sultne, men vi ville helst bare komme fram. Naar vi hadde tatt foerste bit av lunsjen og foerste slurk av mangojuicen, innsaa vi det. Den store bussen var framme i Beirut. Vi kom omsider til Beirut, vi og. Den tre timer lange turen tok til slutt fire og en halv time. Etter aa ende opp med aa betale 100 syriske pund mer enn planlagt per pers, fant vi en drosjesjaafoer som kjoerte oss til Sour. Han tok ogsaa litt mer enn planlagt, men naa var vi for slitne og badesjuke til aa krangle.

I Sour bodde vi paa et flott familiedrevet hotell, og fikk et rom med utsikt over Middelhavet og med air condition. Sour er en rolig by i Soer-Libanon med lange strender og drevne raanere. Selv om det var masse militaere, baade libanesisk og fransk, til stede, foelte vi ikke at vi var paa et urolig sted. Joda, vi fikk vite dagen etter at et helikopter av ukjent opprinnelse hadde blitt skutt ned like utenfor byen, men vi lar ikke slikt skremme oss. Vi badet uhemmet paa strender i bassenger og koste oss paa byens restauranter. For vi tenkte som vaar kjaere mor skrev i en sms, at saa lenge det er strender, saa er det trygt.

Den militaere tilstedevaerelsen er stor i Libanon. Langs landeveiene er det mange kontrollposter, og det staar militaere paa mange gatehjoerner her i Beirut. Jeg tror det var noe ingen av oss helt hadde regnet med, men det bryr oss ikke veldig heller. Vi syns vel heller det er mer eksotisk. For vi forsikres om at Libanon er trygt. Libanon er ogsaa dyrt. Overraskende dyrt. De libanesiske pundene vaare har faatt egne ben aa gaa paa. Men det er greit, for vi liker oss saa godt her. Maten er god, utelivet er pulserende og Beirut fremstaar som en europeisk storby, veldig annerledes enn resten av landet. Saa langt har vi vaert halvannen dag, og vi har brukt tiden mest til aa spasere gatene rundt i det hyggelige kvartert Hamra. Vi har ogsaa faatt med oss en vakker solnedgang, spist turens foerste fiskemaaltid (paa hoey tid!) og snakket en del om Hoegger'n i Vazelina Bilopphoeggers.

I kveld skal vi erobre Beiruts natteliv paa ny, denne gang med noen kjenninger fra pensjonatet vi bor paa, og i morgen skal vi etter planen sjekke ut en av Beiruts strender. Mandag setter vi en strek for Libanon for denne gang, og haaper paa aa komme oss fra Beirut til Aqaba i Jordan, helt soer i landet ved Roedehavet. Vaare erfaringer fra Damaskus-Beirut-turen tilsier at vi fort kan bli noedt aa overnatte i Amman eller et annet sted paa veien, men den bekymringen tar vi paa mandag.

Kyss, klapp og klem til alle.

---

Comments

[Liv Inger]

Å, jeg glemte helt å gi dere tips om utesteder i Beirut!! Får lyst til å dra tilbake til Libanon når jeg leser bloggen din Per! For ikke å snakke om en tur til Syria. :) Tusen takk for postkort!