Peru del 2: Machu Picchu - Pisac - Cusco - Lima

---

Torsdag 4/6 - onsdag 10/6: Machu Picchu, Pisac, Cusco og Lima.


For å komme til Machu Picchu er det tre muligheter, hva vi har kjennskap til. Den ene er å ta buss/tog et stykke, og gå resten (7, 4 eller færre dager). Dette kalles ”Inkatrail”, fordi du følger de gamle inkastiene. Da inkariket var på det største, på 1400-1500 tallet, var det ca. 16.000 km steinlagte veger/stier i landet. Den andre (og billigste) måten er å ta to ulike lokalbusser fra Ollantaytambo og så gå i 4 timer. Den tredje er å ta tog til Aguas Calientes (fordi det ikke går bilveg dit) og så buss opp til Mach Picchu. Det siste var det vi gjorde. Det er dyrt å ta dette toget. Det finnes ulike klasser. Vi valgte det fine Vistadomtoget fram og det billige backpackertoget tilbake.

Tenk dere for en kjempeoverraskelse det var å oppdage at vi hadde sitteplasser helt først i toget med panoramavindu rett fram. Vi satt som konger og så utover landskapet. På toget var vi bare fire passasjerer! De andre satt bak oss. Dette toget gikk fra Ollantaytambo midt på dagen. Morgentogene var sikkert fulle. Tidspunktet passet imidlertid oss bra, for da fikk vi tid til litt ruinklatring i fjellsiden bak byen før vi dro. Vi fikk servering (SAS-pappeske) og kaffe/te/juice og brus på toget. I følge Ola hadde vi knapt tid til å spise. Vi måtte jo fotografere!

Landsbyen Aguas Calientes er en stygg liten turistby. Her har de ikke hatt noen byplanlegger. Hotellene ligger på rad og rekke, det ene styggere enn det andre. Her måtte vi overnatte skulle vi nå Machu Picchu ved soloppgang. Vi er godt fornøyde med hotellet, Wiracocha Inn (www.wiracochainn.com). Rommet var bra (men utrolig lytt) og vertskapet i 60-årene, hyggelige. Vi overnattet her før og etter Machu Picchu. Grytidlig lørdag morgen kl 04.55, sto vi i busskø iført det vi hadde av varme klær. Det var iskaldt, men det hjalp med ullundertøy, ullgenser, ullsokker, lue og vanter. Bussene startet å gå først 05.30. Vi så flere stå og fryse i shorts og tynne gensere. Brrrr.

Vi hadde med vann og mat i ryggsekkene. De tillater bare små sekker inne på området. Mat er ulovlig. De vil sikkert at du skal kjøpe på hotellet, som ligger ved inngangen (men vi lurte dem, vi). Inne på området er det verken toaletter eller mulighet til å få kjøpt noe. Du er nesten nødt til å ha med noe å spise og ikke minst drikke fordi det ble varmt utover dagen. Vi var inne på området i 9 timer, og kunne godt vært der lengre.

Egentlig er denne dagen umulig å beskrive. Ruinene ligger på toppen av en fjellrygg og klamrer seg til fjellsidene på begge sider. Disse stuper ca. 400 m ned til dalbunnen. Aller øverst ligger et vakthus, og det er herfra det berømte bildet dere sikkert har sett, er tatt. Går du nedover trappetrinnene herfra, kan du gå gjennom hovedporten (i stein selvsagt). Det må ha vært en tredør her. Vi så opplegg for å feste/åpne den. Området inneholder et astronomisk observatorium, og rett ved, et tempel. Lenger ned er det et fantastisk tempel de mener var viet til kondoren. Vanningssystem hadde de selvsagt. Her er det både steinrenner over og under bakken, en fontene og noe som så ut som et badekar i stein. De fleste husene er så godt bevarte at det bare er tre-/stråtakene som mangler. Noen av husene er så store at de mener de må ha tilhørt kongen. Lenger ned i skråningene ligger mindre hus. Innimellom og nedenfor husene ligger terrassene de dyrket på.

Tenk for en utrolig uvirkelig følelse det var å vandre rundt i de trange gatene mellom husene. Det er 150 av dem. Dette er inkabygget, og de kunne bygge i stein!! Det var en amerikansk historiker som gjenoppdaget stedet i 1911. Selve Machu Picchu, som betyr ”Gammelt fjell”, mener de ble bygget tidlig på 1400-tallet. De mener også at Machu Picchu kan ha vært en hemmelig, seremoniell by.

Da vi kom, løp vi først for å få billetter til å klatre opp på den høyeste fjelltoppen, Waynapicchu. Den dere ser bakenfor byen på de første bildene våre. De lar 200 personer starte klatringen kl. 07, og 200 personer kl. 10. Fjelltoppen har stupbratte sider og rager 300 m over byen og stuper 700 m ned til dalbunnen på de tre andre sidene. Hele vegen opp er det smale, steinlagte trappetrinn og på toppen er det store steinterrasser og ruinene etter et hus. Stedet ble brukt i seremoniell sammenheng. Kari, som ikke liker stup, feiget ut. Ola derimot, tok utfordringen. Det ble en luftig, men flott opplevelse på 2,5 time totalt.

Vi har begge to fra vi var små, drømt om å komme til Machu Picchu. Forventningene ble mer enn innfridd. Dette er noe av det mest fantastiske vi har opplevd på reisene våre.

Dagen etter tok vi backpackertoget tilbake til Ollantaytambo og deretter to lokalbusser til et lite sted som heter Pisac. Her er det et berømt søndagsmarked og oppe i fjellene, store inkaruiner. Vi bodde på et veldig koselig, lite hotell, Pisac Inn (www.pisacinn.com), som ligger ved torget der markedet er. Søndag morgen var vi tidlig oppe for å få med oss markedet før alle turistbussene fra Cusco kom. Det var litt av et kaos med boder over hele torget og i de smale, brolagte sidegatene. Ola hadde nesten ikke tid til å spise frokost fordi han måtte ut og fotografere alle torgkonene på blomster- og grønsaksmarkedet.

Etter råd fra Karine, som hadde vært i byen noen dager før, tok vi drosje opp til ruinene. De ligger høyt over byen med vid utsikt over dalene nedenfor. Her kunne du følge to steinlagte stier gjennom ulike ruinområder tilbake til Pisac. Den øverste stien var, i følge Karine, ikke noe for moder´n, med høydeskrekk. Tenk så gikk vi den øverste stien likevel, og kom velberget ned igjen selv om Kari til tider hadde både hjertet og gråten i halsen.

Seinere på dagen tok vi en overfylt lokalbuss tilbake til Cusco. Vi betalte 4 kr per person for en 1,5 times bussreise.

Disse tre dagene bodde vi på et kjempekoselig hostal som heter Marani (www.hostalmarani.com). Stedet ligger i en av de små, trange, brolagte gatene like ved Plaza San Blas og ovenfor hovedtorget, Plaza de Armas. Det er mange kunstnere som holder til i strøket, og er en veldig sjarmerende bydel.

De to første dagene var vi alene, og så kom Karine tilbake fra Machu Picchu den siste kvelden. Vi fikk et stort rom med tre senger og skråtak med takvindu fra dag en. Ulempen med takhøyden, var at det ble mye luft å varme opp. Vi måtte betale noen dollar ekstra for å få inn en varmeovn. Koselig stuetemperatur ble det ikke, men greit å sove i.

Vi brukte disse to dagene til å rusle rundt i byen og tok også en tur opp på inkafestningsverket, Saqsaywaman, like ovenfor byen. Det ble bygget i løpet av 77 år (1431-1508). I dag ligger bare 20 % tilbake. Da spanjolene etter en del slit, klarte å innta festningen, brukte de steiner fra murene til husbygging og kirker. Det som står igjen, er mektig imponerende pga størrelsen på steinene (opp til 70 tonn) og den utrolig nøyaktige tilpassningen mellom hver stein.

Cusco er en veldig trivelig by. Det er mange flotte bygninger, artige butikker, trange gater og koselige, små spisesteder. Vi fant en koselig liten pizzarestaurant like ved der vi bodde. Den pizzaen er den beste vi har spist. Overskuddet fra restauranten går til å hjelpe fattige barn og familier i Cusco. Kommer dere til Cusco, må dere besøke ”Café-Pizzeria Sumaq Mijuna” i gata Calle Choquechaca no. 131 (San Blas), og spise pizzaen som heter ” Pizza Lomo Saltado”.

Vi har veldig lyst til å skrive mer om Inkariket, men det kan dere jo lese om selv. Tenk på det største, på 1400/1500-tallet, strakte det seg over Ecuador, Bolivia, Peru og de nordlige delene av Argentina og Chile. Dette er spennende historie!!
En rørende historie fra nyere tid, skal dere få. Over byen rager en stor, hvit Kristusfigur. Den er gitt i gave av fastboende arabere som et tegn på samarbeid.

Onsdag fløy alle tre til Lima. Karine reiste videre til Quito i Ecuador, og vi tok inn på et gammelt, rimelig og bra hotell, hostal Bonbini, i Lima sentrum for en natt (stort rom, rent og det beste trykket i dusjen vi har hatt på uker). Det har ingen Internettside, men adressen er Jr. Cailloma No. 209 og det ligger kun 2-3 minutter å gå fra Plaza de Armas (Plaza Mayor). E-mail er: [e-mail].

Det bor 8 millioner mennesker i byen. Pizarro kalte byen ”Kongenes by” da han fant den i 1535. Faktisk fikk byen et universitet allerede i 1551, og byen ble de spanske erobrernes hovedstad.

På forhånd ble vi fortalt at de har mange gode restauranter her. Vi fant i hvert fall én med kjempegod mat og god service til en billig penge. Før Karine dro videre, spiste vi en treretters middag (store porsjoner) med et stort glass rødvin til for ca. 50 NOK per person, ikke noe å si på det. Det vi har sett av byen, er dessverre ikke mye å skryte av. Byen er sterkt forurenset av eksos. Husene er en blanding av slitne, forfalne bygninger fra kolonitiden og stygge betongklosser. Vi er glad for at vi bare har hatt en natt her. I dag flyr vi til Guatemala City og videre i drosje til Antigua.

---

Comments

[Gro]

Så spennende å følge dere, må ta mange år før intrykkene kommer på plass. Klem fra meg og Kurt