Advertisement
Lørdag 30/5 - Torsdag 4/6: Puno, Cusco og Ollantaytambo i Peru.
Vi hadde en kjempeflott tur med en turistbuss over fra Copacabana (Bolivia) til Puno i Peru. Byen er stor og ligger ned til Titicacasjøen. Hotellet var helt greit, men rommet var lite og varmeovnen ga mer lys enn varme. Den første natta ble kald selv med ullundertøy og sokker. Folk vi hadde snakket med, sa at Copacabana var mye hyggeligere enn Puno. Vi er ikke uenige i det, men du verden for noen festlige butikkgater! Første kvelden gikk vi på en bitte liten pizzarestaurant. Her satt vi omtrent oppi pizzaovnen og spiste deilig pizza og drakk rødvinsgløgg. Godt for både forkjølete og friske.
Dagen etter var vi på en 10 timers båttur ut til to øyer. Først besøkte vi en av de 35 flytende sivøyene til Ourofolket. Ja da, dette har blitt turistindustri, men det var utrolig spesielt og morsomt likevel. De viste oss hvordan de bygger øyene av siv, og vi så husene og sivbåtene deres. De lever av fiske, jakt (fugl i de enorme sivområdene), brodering og salgsartikler i siv. De bruker ikke sivbåtene lenger, så dette er for turistene (men det var nå artig lell
å sitte i en ekte sivbåt). Det var fra dette området Thor Heyerdahl hentet sivbåtekspertene som bygget Ra.
Deretter kjørte vi i 2,5 time med båt ut til en naturlig øy som heter Taquile. Her bor Quechafolket (etterkommere av Incafolket). Heldigvis var Ola feberfri for vi måtte klatre 200m på steinlagte stier. Vi hadde lunsjpause midtvegs opp, og det var deilig for andpustne femtiåringer. Quechafolket er utrolig fargerikt kledd, særlig mennene. På hodet har de strikkeluer i flotte mønstre. Er de ugifte, er øverste delen hvit og uten mønster. De bærer også brede, fargerike belter. De gifte har doble belter. Det innerste belte er i svart og hvitt og med konas hår vevd inn i den ene kanten. De bruker dette i stedet for ringer. Kvinnene har et stort, svart sjal over håret med fargerike dusker i kantene. Er duskene store og i kraftige farger, er de ugifte. Her er det mennene som strikker og kvinnene som vever. Ungene lærer å strikke fra de er 5 år. Skillsmisse er forbudt. De må derfor bo sammen 1-2 år for å se om de passer sammen før de får gifte seg (en uvanlig praksis til å være katolikker). De var utrolig
blide og hyggelige. Med Titicacasjøen og Andesfjellenes snøhvite tanngard i bakgrunnen, er dette et veldig vakkert sted.
Vi kom ikke tilbake til Puno før etter at det hadde blitt mørkt. Denne kvelden spiste vi på et sted som også serverer tradisjonell mat. Karine spiste marsvin, som stort sett var bein og skinn, mens vi to andre koste oss med alpakkastek. Mens vi spiste, ble vi underholdt av et orkester som spilte tradisjonell musikk og av to grupper med fargerike dansere. Lokalet er lite så vi satt omtrent oppi dem. Å prate, var umulig, men underholdningen var flott. Vi storkoste oss.
Grytidlig neste morgen, men etter en natt uten å fryse, tok vi drosje til bussholdeplassen. Vi reiste med Inka Express. Vi kunne reist med en turistbuss direkte til Cusco. Dette hadde selvsagt blitt billigere. Vi valgte imidlertid dette som var en kombinert sightseeing og transportetappe Vi hadde med guide og stoppet på fem steder. Turen tok 10 timer gjennom flott natur. Hadde bare guiden vært mer likandes. Gjør følgende: Slapp helt av i ansiktet, åpne munnen bare så vidt og si med utydelig uttale, slapp tunge og overklasseengelsk uttale: ”Friends” og ”You know”, som avslutning på hver setning.
Det var til å bli kvalm av. Karine var den eneste som orket å høre noe særlig på han. Hun påstod at hun forsto mer av spansken hans.
På det første stedet vi stoppet, Pukara, var vi innom et museum. Det morsomste, syntes vi, etter å ha stukket av fra guiden, var det som skjedde i gatene rundt. Her trente stedets musikkorps (barn) og alle skolebarna (også barnehagebarna) på å marsjere. Det var artig. Tenk, det er ikke bare Norge som har barnetog. Det høyeste punktet på turen var 4338m (Abra la Raya). Her var det selvsagt plenty av selgere, og vi skal jo bli besteforeldre, så nå ligger en liten, myk bamse laget av babyalpakka i sekken.
Landskapet vi kjørte gjennom disse timene, er fantastisk. Husene/gårdsbrukene er stort sett laget av mud (soltørkede mursteiner). De bratte fjellsidene er terrasserte, men det så ut som om mye ligger brakk. Mange steder var de midt i innhøstingen av korn og dette ble skåret og tresket for hånd. Her ble det ikke brukt treskemaskin, nei. - I Sipuani hadde vi lunsj. Det var inkludert i prisen, og maten var riktig god. Det neste stedet vi stoppet, San Pedro, var spennende.
Her ligger inkaruinene Raqchi. De består av et tempel til inkaguden Viracocha og boliger til overklassen. Dette tempelet var et av de helligste templene i Inkaemperiet og virkelig imponerende. Inkaene kunne virkelig bygge i stein.
Den siste stoppen var i Andahuaylillas og jesuittkirken viet til St. Peter og St. Paul. Vi fikk ikke lov til å ta bilder, men Ola snek seg til et bilde uten blits. Kirken er bygget på gamle inkamurer og fantastisk flott innvendig. Alt treverk er dekorert og altertavlen er enormt stor og blinker i gull og fantastiske utsmykninger.
Vel framme i Cusco tok vi en drosje til et hostal Ola hadde bestilt over nettet. Ja, drosja kunne ikke kjøre oss til døra, for dette er i den gamle bydelen. Nei, vi måtte klatre et utall inkatrappetrinn før vi kom fram (sekkene begynner å bli temmelig tunge). Du verden hvor bilder på nettet kan lyve. Den kvinnelige delen av følget nektet å overnatte i det iskalde, muggstinkende rommet. Så var det bare å traske utfor alle trinnene igjen (og nå var det mørkt). Kari ble plassert på en benk med all bagasjen godt surret sammen mens Ola og Karine dro på hotelljakt. Rommet de
fant, hadde to varmeovner og stort, deilig bad. Vi feiret funnet med deilig pizzamiddag. Dagen etter brukte vi til en del praktiske ting som måtte ordnes. Kjøpe flybilletter til Lima var en av postene. Dette skulle vi bestilt over nettet for lenge siden. Så tett på reisedageg ble det dyrt.
Etter nok en natt i inkahovedstaden Cusco, som Inkaene for øvrig anså å være verdens navle, satte vi oss på bussen til en bitte liten by som heter Ollantaytambo. Vi tok to lokalbusser. Først kjørte vi en relativt stor buss til Urubamba og så skiftet vi til en minibuss. Totalt kostet denne turen bare noen få kroner pr person. Det er ganske artig å kjøre slike lokalbusser. De er stappfulle av fargerike mennesker med mye bagasje. Rett ved oss satt et par med et aldeles nyfødt barn. Tenk å humpe et par timer på lokalbussen rett fra føden. Det skulle vært i Norge.
Ollantaytambo er et turiststed, men også en usedvanelig liten og sjarmerende landsby bygget på tuftene etter Inkaene. Gatene er smale og steinlagte. Her er det også ruiner etter et stort festningsverk - mest fra preinkatiden men også fra inkatiden. Det er også et tempel her med
et område der de la de døde på terrasser så kondorene kunne spise av kjøttet (samme skikk som de hadde både i Iran og Tibet - og sikkert i mange andre land). Det ble mye klatring, men siden dette stedet bare ligger på 2850m, var det ikke høydesyke, men dårlig kondis som gjorde at vi måtte ta pauser. Olas forkjølelse nådde et toppunkt her. Han var ikke mye i form under middagen den kvelden. Mannen har nå vært ukysset i over en uke. Grunnen til at vi kom til Ollantaytambo, er at herfra går toget opp til landsbyen Aguas Calientes og derfra går det buss til Machu Picchu.
Dagen etter satte Ola (som heldigvis var bedre) og Kari seg på toget og Karine tok buss til Pisaq og deretter Cusco. Hun valgte å gå en 4 dagers ”inkatrail”-tur for å komme til Machu Picchu. Denne turen startet først lørdag 5/6.
Mer om turen til Machu Picchu i neste reisebrev. Vi føler at vi er litt i etterskudd nå, både på skriving og ikke minst på å gå gjennom den enorme billedmengden. Hver dag er et nytt eventyr, føler vi. Vi er både tidlig oppe og i seng. Ofte
spiser vi middag i 19/20-tida og så kryper vi under dyna og ser på bilder og skriver litt etterpå. Vi har ikke hørt lydbok på kjempelenge fordi vi ikke har tid.
Advertisement
Tot: 0.104s; Tpl: 0.012s; cc: 7; qc: 45; dbt: 0.0488s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb