Yap - Ytre oeyer Fais og Falalop/Ulithi

---

Fredag 24/4 - fredag 1/5. Fais og Falalop/Ulithi (Yaps ytre øyer)

Mikronesia består av 4 delstater som til sammen er omtrent som USA i størrelse. Legger du sammen landarealene av øyene, vil det dekke mindre enn New York by. Den vestligste av statene er Yap, med hovedøya Yap og mange såkalte ytre øyer. Av de to ytre øyene vi besøkte, ligger Fais lengst fra Yap. Fais er en klippeøy som ligger helt for seg selv ute i havet. Falalop var den andre øya. Den er en del av atollen Ulithi som består av ca. 40 øyer og er etter det vi har hørt en av verdens største atoller. Bare 4 av øyene er bebodd. Totalt bor det ca. 800 mennesker på Ulithi og i underkant av 300 på Fais.

Fais. Fredag 24/4 - mandag 27/4

Da vi landet på Fais, hadde vi vondt i ørene - ikke på grunn av lufttrykket, men fordi vi hadde smilt slik. Tenk å sitte i et bitte, bitte lite fly med det uendelig store, glitrende Stillehavet rett under seg. Vi kjørte gjennom skybrudd og strålende sol. De hadde med så mye bagasje at det bare var plass til fem passasjerer. Vi var av de heldige som fikk være med. Da vi kom til flyhangaren til PMA (Pacific Missionary Aviation) på Yap flyplass tidlig fredag morgen, var det et yrende liv. Det kom stadig inn mennesker med armene fulle av pappesker og plastposer. Dette var varer de skulle sende til slekt og venner. Det minnet mer om avgang for varebussen i Valdres i gamledager enn en flyavgang i 2009. Alt ble veid og betalt. Selv måtte vi betale noen dollar for overvekt. Vi kunne ta med 13 kg hver + håndbagasje. Selv om vi satte igjen den ene store sekken hos PMA, hadde vi mye vekt i form av drikkevann, ris og frosne kyllinger. Selv ble vi veid sammen med håndbagasjen.

Rullebanene på både Fais og Falalop går i hele øyenes bredde. Det er ikke store øyene dette. Fais er størst, ca 2x1,5 km. Rullebanen på Fais er full av gress som stikker opp gjennom det som er igjen av et betongdekke, og ”teminalbygget” er en palmehytte. Under palmebladtaket og under busker satt det menn og kvinner, alle i tradisjonell klesdrakt. Kvinnene kun i ”lava lava” (et vevd tøystykke de vikler rundt livet) og mennene enten i lendeklede eller i et større tøystykke viklet rundt seg. Ola prøvde det siste og var til stor munterhet utenfor kirken søndag da han holdt på å miste hele stasen.

Tenk dere å gå ut av flyet og få en blomsterkrans hengt rundt halsen. Raskt kom en diger brande av en mann mot oss og smilte med svarte tannstubber. ”Hallo, jeg er Joe! Dere skal bo hos oss. Er dere tørste? Se, her er to kokosnøtter”. Den store macheten kom fram, og det ble kuttet hull i enden på nøttene. De smakte kjempegodt. På Fais er det verken biler eller elektrisitet. Joe hadde med en trillebår til bagasjen og så bar det inn i bushen langs en smal sti. Etter en stund kom også sønnen, Rudy og gikk sammen med oss.

De tradisjonelle husene vi har sett her i Mikronesia er vakre. De har reisverk av palmestokker og bambus og med flettede palmeblader til tak og vegger. Murhusene med rustne bølgeblikkplater er derimot grusomt stygge. Alle steder ser vi en blanding av dette. Under syklonene, som kommer med noen års mellomrom (vanligvis på denne tida…), er det sementhusene de samler seg i.

Meegie, Joe og Rudy bor i det tidligere helsehuset. Heldig for oss, for dermed hadde de både toalett og dusjrom. Toalettet måtte du helle vann ned i med ei mugge. Dusjen var ei vannbøtte og så helte du vann over deg. Dette fungerte utmerket. Ferskvann får de ved å samle regnvann fra takene i store tanker. I tillegg har øya kun en ”brønn”, men dette vannet kan ikke brukes til annet enn vanning av planter i tørkeperioder. Selve sementhuset bruker Meegie og Joe bare til oppbevaring av ulike ting. Her var det vi skulle bo. Vi fikk en presenning og to flettede palmegrener. Så la vi madrassen vi hadde tatt med oppå og hengte myggnettet over. Det er ikke malariamygg her ute, men moskitoene biter godt. Det ble varme netter…
Utenfor sementhuset er det et stort bord med palmebladtak over. Dette er kjøkkenbordet og senga til Meegie og Joe. De ligger rett på bordet og har en trekubbe til hodepute. Ved siden av er kjøkkenet/kokestedet under bølgeblikk. Her fyres det med tørkede kokosnøttskall. Rudy sover oftest nede ved stranda, i mennenes hus. Her er det luftig og godt.

Alle landsbyene vi har sett her i Mikronesia har et ”mennenes hus”. I de senere årene har mange landsbyer også fått sitt eget hus for kvinner. Kvinnehuset på Fais er i vakker, gammel byggestil, og det var det stor aktivitet med veving av ”lava lavaer” da vi var på besøk.

Vi fikk en fantastisk mottagelse. Disse hjertegode menneskene visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. Da vi kom, fikk vi servert søtpoteter, blekksprut og kokosnøttsaft til drikke. Etterpå tok Rudy oss med på tur rundt øya, men først besøkte vi månedens sjef, overleverte gaver og betalte ”landingsavgift”. Han var nok en luring, for han forlangte 40 og ikke 10 dollar, slik sjefen for de ytre øyene hadde sagt, men hva kunne vi si? Hadde vi begynt å krangle, hadde han tapt ansikt. I stedet gikk vi derfra som venner. Familien hans kom senere med brødfrukter til oss. Søndag, da vi lå i skyggen på stranda, kom familien hans ned til oss og inviterte oss på grillet, sprellfersk fisk, ris og brødfrukt. Han selv snakket dårlig engelsk.

Hvor vi enn gikk, møtte vi blide, litt sjenerte mennesker som gjerne spurte om vi ville dele mat med dem - eller få en kokosnøtt. Kokosnøttjuce, kaller de det, og det er knallgodt og leskende (og sikkert kjempefetende). Hver familie har sine jordteiger de dyrker på, og hver palme har sin eier. MEN om du er ute og går og blir tørst, kan du bare ta deg en kokosnøtt. Det ble mange på oss disse dagene. Kokosnøttpalmen virker å være helt avgjørende for livet på øyene her. Stammen brukes til husbygging, bladene til taktekking, vegger (der det finnes) og til fletting av matter og kurver. Nøttene gir drikke og kokosnøttkjøtt til folk og griser. De tomme skallene tørkes og brukes som brensel. Av sevjen lager de en alkoholholdig drikk, kalt ”tuba”.

En kveld vi satt på stranda, dukket det opp en ung mann fra bølgene. Han hadde fanget blekksprut. Ola durte bort og tok bilde, selvfølgelig. Da vi kom tilbake til Meegie og Joe, hadde mannen levert blekksprutene som gave til oss - siden Ola hadde tatt bilde av han. Disse grillet Meegie over bålet og de smakte herlig. Bare vi kommer oss til en fotoforretning, skal vi ta mange kopier og sende tilbake til Fais, det er sikkert.

Om vi opplevde livet på Yap som avslappet, så var det ennå roligere her. Som Meegie sa det: ”Jeg elsker dette rolige, avslappende livet. Vil jeg ikke arbeide i marken en dag, vel, så gjør jeg ikke det”. Jorda på Fais er næringsrik. Den er fosfatholdig, noe japanerne utnyttet før og under 2. verdenskrig. Folket her dyrker det meste av det de trenger. Det er godt, for kjøpemat er rådyrt og vanskelig tilgjengelig. Da vi kom, hadde ikke flyet kommet med forsyninger på 4 uker og båten ikke vært der på flere måneder. Ris, kaffe, sukker og matolje er noe av det de kjøper. De dyrker tobakk selv og bruker gamle aviser som sigaretpapir. Vi hadde med frosne kyllinger og ris. Heldigvis hadde vi med kaffepulver også. Det siste vakte mest lykke. Den kaffen de kjøper, er et billig blandingsprodukt fra Kina.

De er katolikker på disse øyene. Rundt kl. 06 slo de i metallrøret utenfor kirka (som dessverre var vår nærmeste nabo). Dette er et substitutt for kirkeklokke. Om du hadde klart å sovne etter dette, ble du i hvert fall vekket grundig 30 minutter seinere til nye metallyder - og 30 minutter etter dette igjen. Siste gang de ”ringer” er kl 18, 18:30 og 19. Alle tidspunkter er omtrentlige (er det så nøye a). Søndag har alle fri og kl 09:30 er det messe. Det var en spesiell opplevelse å sitte utenfor kirkehuset (halvparten satt utenfor selv om det var masse plass inne) og lytte til vakker, flerstemt og fremmedartet sang. Etter messetid var det sang og danseøvelse for kvinnene, kledd kun i ”lava lava”. De satt under et stort brødfrukttre for å få skygge. Dette var øving til den store skoleavslutningsfeiring i juni. Sangen var helt monoton og de trengte virkelig å øve. Hver gang en feilet i sang eller bevegelser, holdt de på å le seg i hjel. For en eksotisk og spesiell opplevelse!! Mer opprinnelig Stillehavs-idyll kan vi ikke tenke oss.

Vi må skrive noen få ord om maten Meegie serverte oss. ”Meegies kombinerte restaurant og soveplass”, døpte vi det, til stor munterhet for familien. Joe var overbevist om at det må være Mikronesias beste. Dette var damen som kunne lage nydelig mat!! Vi fikk hummer til frokost. Hummer som Rudy hadde fisket til oss om natta. Haikjøtt var knallgodt. Først kokte hun det i saltvann og så frityrstekte hun det. Ellers fikk vi blekksprut, fisk og brødfrukt.

Når de fisker hai, bruker de kanoer. Kanoer som de helst lager av mahogni. Båtene er smale og dype og med utrigger på den ene siden. Da vi var der, brukte de ikke kanoene pga for store bølger. De svømte bare ut og spiddet fisk rett utenfor kanten av revet. En metode er også at en hel flokk svømmer ut sammen, danner en sirkel og svømmer mot midten mens de plasker i vannet, slik at de ”fanger” fisken mellom seg. Folket på Fais kalles ”haifolket” av de som bor på de andre øyene. Dette fordi de fanger og spiser hai, noe de andre ikke gjør.

Vi kommer aldri til å glemme gjestfriheten, de hyggelige måltidene, latteren og gode samtalene på ”Meegies og Joes restaurant og soveplass”. Meegie lagde velduftende blomsterkranser til oss og Joe og Rudy gav oss to flotte sneglehus de hadde dykket etter utenfor revet. Ulempen med den siste gaven var at de ennå var bebodde. ”Det lukter fryktelig vondt, men det tar bare en ukes tid før de har råtnet”, sa Rudy. De ligger nå pakket godt inn UTENFOR huset her på Yap. Vi håper vi kan få vasket ut av dem før vi drar videre….

Natt til mandag øsregnet det og skybruddene fortsatte utover dagen. Etter frokost dukket Juanito Dipwechog, en annen av sjefshøvdingene, opp. På Fais er det tre landsbyer som ligger så tett sammen at bare de lokale kan skille dem fra hverandre. Hver landsby har flere sjefer. Vervet som hovedsjef for hele øya, går på rundgang med en måneds regjeringstid hver. Juanito kom med avskjedsgaver til oss - to vakre ”laier” (blomsterkranser) og en ”lava lava” til Kari. Vi fikk beskjed om å være ved flystripa rundt kl. 09:30. Vi dro av sted mellom to skybrudd, men kom ikke lenger enn til skolen før det bøttet ned igjen. Her fikk vi vite at flyet ennå ikke hadde dratt fra Yap. Turen til Fais tar ca. 80 minutter. Ola fikk tillatelse av rektor til å ta bilder i klasserommene. Da det var en pause i skybruddene, kom de minste elevene løpende og gav oss blomsterkransene sine. Ja, mange både barn, kvinner og menn går rundt med ”laier” i håret til daglig. Det var rørende!

Da vi dro, vinket alle og vi satt med en klump i halsen. Tenk så mye vi opplevde på bare 3 døgn!! Vi føler oss veldig privilegerte som fikk oppleve dette. Det er ikke mange vestlige som har vært her på denne lille, paradisiske plassen langt ute i det store Stillehavet.




Falalop / Ulithi mandag 27/04 - fredag 01/05

Turens hittil største nedtur for oss ble oppholdet på Falalop, især starten. Da vi kom ut av flyet, møtte det oss en vegg av alvorlige ansikter som stirret gjennom oss. Ingen viste noe tegn til å skulle ta imot oss. Vi følte oss som ”det usynlige mennesket”. Så viste det seg at Julius på Yap slett ikke hadde ringt og fått tak i en vertsfamilie til oss. Før vi reiste fra Yap, snakket Ola med han på telefonen. Han sa at alt var ordnet…

Så sto vi der da, og temmelig fortvilte var vi også. Kanskje det ville bli plass til oss på flyet tilbake til Yap, kanskje ikke. Det kom en litt brautende mann med uglebriller og hatt bort til oss og sa at det var fullt opp hos eventuelle vertsfamilier, men hotellet kunne han tilby oss rom på. Han så ut som en mafiaboss, maken til sleiping. Det viste seg etter hvert at vi var de eneste turistene disse dagene. Piloten forsøkte å komme i kontakt med Julius, men det var selvsagt ikke mulig. Enden på visa ble at ei dame, Helen, sa vi kunne bo hos henne. Vi hadde i grunnen ikke noe valg, og toget etter henne innover den regnvåte jungelstien.

Helen jobber som bibliotekar på den videregående skolen og mannen hennes, Juanito, er lærer i mekanikk det samme stedet. Han så vi heldigvis lite til, for maken til uhøflig og lite trivelig person. Han kom på ettermiddagen, men så rett gjennom oss uten å svare på vår hilsen. ”Dette er mannen min”, sa Helen. Han ble nødt til å håndhilse på oss. Dagen etter kom han da vi satt ved bordet og spiste. Han durte rett forbi oss, fant seg mat og satte seg på en benk litt unna med ryggen til oss, OG han kunne snakke engelsk. Etter dette så vi heldigvis ikke noe mer til han.

Helen, matriarken i familien, hadde et utall mennesker i kosten. De har tre, nå voksne, sønner. I tillegg har hun adoptert to jenter, nære slektninger. Både på Falalop og Fais betyr adopsjon noe annet enn hos oss. Hvis foreldrene godtar det, kan du adoptere et av barna deres. Det betyr at adoptivforeldrene har mest å si over barnet, men barnet har fremdeles god kontakt med familien sin. Kanskje har adoptivfamilien mer mat og færre egne barn. De hjelper derfor en annen familie. Helen adopterte fordi hun bare hadde sønner. I kosten hadde hun også en slektning på 60 år, Andrew. Han bodde for seg selv, men kom til middag. Helen er nok et ”drivendes kvinnfolk”, men hun har glemt å le - ja husker knapt å smile. Det samme følte vi gjaldt andre vi også møtte her på Falalop, en kjempekontrast til Fais. Vi forsto raskt at her var vi betalende gjester og ikke noe mer. Vi ble i grunnen oversett, men fikk tre måltider pr. dag og tak over hodet. I taket i skuret vi bodde i, som bar preg av å være bebodd av ungdom til daglig, var det sprayet med svart: ”Fuck off”.

Hva gjorde vi så disse fire dagene? Vi gikk rundt øya og utforsket de vegene som finnes. Dette er i grunnen relativt raskt gjort. Stranda lå rett ved landsbyen vi bodde i, og den er nydelig. Sko på beina er nødvendig for det er steiner i vannet (dette er nok ikke som ”Kanalen” i Qatar, men deilig vann- og lufttemperatur). Vi hørte mye lydbøker på iPod’ene og spilte kort. Ja, og så pratet vi med Andrew. Han var litt av en raring. Som ung hadde han gått på skole i Guam og regner seg som belest. Han er ugift. ”Kvinnene her er bare opptatte av fjas. Jeg vil gifte meg med en som er opptatt av Gud og vitenskap”, sa han. Dagen etter at vi kom, kom han slepende på et gammelt leksikon med en lang artikkel om Norge. Andrew er nok intelligent og har lest mye, men et eller annet sted på vegen har noe gått litt galt. Han uttalte seg som et lite barn til tider. Utrolig snill var han. Hver dag kom han med kokosnøtter til oss, og dette var fra en mann som hadde lite.

Andre dagen på øya tok Helen oss med til sjefen. Han var en koselig mann på 74 som tok imot gaven vår (en eske porsjonsposer med kaffepulver, to pakker sigaretter og en lighter) og snakket høflig med oss en liten stund. Han var tidligere lærer og god i engelsk. Han ba ikke om noen ”landingsavgift”, og det syntes vi var helt greit.

Annet er det vel ikke å si. Ola arvet Karis forkjølelse mens vi var der. Det har gått mye i snørr og hostekuler i det siste. Kan vi anbefale Falalop?? Tja, de har elektrisitet og en butikk uten varer, noen biler (av en eller annen grunn) og et meget enkelt, men dyrt hotell. Det er klart at du er kjempeavhengig av familien du kommer til. Om Fais blir for primitivt, så kanskje???? Vi følte at de har mistet kanskje det beste i sin gamle kultur på Falalop, stolthet av kulturarven, gjestfrihet og vennlighet. Falalops stilling for oss ble kanskje litt som å ”hoppe etter Wirkola”, men vår klare anbefaling er: Reis til Fais dersom dere er så heldige at det går fly dit, og bo hos Joe og Meegie Mareguinor (det er nok med Joe og Meegie, alle vet hvem de er). Vi opplevde søndag som en spesiell dag på Fais, så har dere muligheten, få med dere den.

Nå bor vi som noen Robinson Crusoe’er i ei pamlehytte på ei strand på Yap, herlig! Det kommer vi tilbake til i neste ”nummer”, så følg med…….

---

Comments

[Gro]

For et eventyr dere er på

[Sohorui]

if only I could understand.. like the pictures though

[anonymous]

what there culture?