Advertisement
Published: April 23rd 2009
Edit Blog Post
Søndag 19/4 - fredag 24/4. Yap Del 1
Først: Det er veldig hyggelig å lese kommentarer og meldinger som dere legger inn. Dere kan være sikre på at vi leser alt og koser oss med å høre fra dere. Vi er veldig sugne på å høre fra dere. Vi er jo ganske alene her ute i den store verden, langt fra alle vi er glad i.
På flyplassen i Palau står det: Velkommen til Palau - ved enden av regnbuen”. Her i Yap burde det stått: ”Velkommen til en bit av Paradiset”.
Da vi kom hit kl 3 om natta, sto det to unge kledd i de tradisjonelle antrekkene, og gav oss blomsterkranser. Klumpen i halsen ble stor og vanskelig å svelge.
De første fem dagene har vi bodd på Manta Ray Bay Hotell (www.mantaray.com) i hovedstaden Colonia (en knøttliten landsby). Det er et dykkerhotell som ligger helt i vannkanten, med et lite svømmebasseng og en gammel treskute som restaurant utenfor. Vi har bodd på det flotteste rommet. Om dere kommer hit, merk dere romnummeret: Rom 308. To av veggene består av fotside vinduer, og utsikten er fantastisk. Maten er utrolig god og de som jobber her, kjempehyggelige.
Her
på Yap er tempoet lavt og avslappet. Til og med når de kjører bil, går det sakte (maks. 40). Ja, her stopper de til og med for full-stopp-skilt - selv om det ikke finnes biler så langt øyet kan se. (Ja, da, vi vet at det er slik man skal gjøre). Mandag forsøkte vi å få kontakt med Julius, kontaktpersonen vår i forbindelse med turen videre ut i havgapet. Nei, han hadde ikke kommet denne dagen, men han kom kanskje neste dag….. Heldigvis gjorde han det.
Butikker er det lite av, og de som er, har lite i hyllene. Vi har vært på jakt etter solkrem med høy faktor (Ola hadde 30 faktoren i håndbagasjen, dessverre, og dermed forsvant den i sikkerhetskontrollen på Palau flyplass). Når vi spør etter noe og de ikke har det, sier de: ”Å, vi er utsolgte, men vi får mer i slutten av neste måned”.
Yap er øya med steinpengene. Disse er av ulik størrelse (den største veier over 4 tonn), og ble hugget ut i en hard steinsort som de fant på Palau, langt herifra. Formen er rund (som en fullmåne) og med et hull i midten slik at mennene kunne tre en
stokk gjennom så de kunne bære dem. De fraktet pengene på små utriggerkanoer over havet, og de kunne bruke en ukes tid på reisen. Mange omkom på slike ekspedisjoner og det gav steinpengene økt verdi.
Pengene har verdi den dag i dag. Vi traff en mann som hadde mange steinpenger stående i innkjørselen sin. Han fortalte ivrig om verdien av steinene og hvordan de blir brukt. Den aller største steinen, tilhørte landsbyen. Ja, de aller fleste steinpengene er felleseie innen en landsby. I hver landsby har de et ”mennenes hus” og rundt huset er de fleste av landsbyens penger samlet i det de kaller ”steinpengebanker”. Ja, det kan godt hende at noen av steinene tilhører en annen landsby, men pengene blir ikke flyttet på. Kanskje har landsbyen kjøpt noe av en annen landsby, og betalt med en steinpenge.
Nei, vi kan ikke bruke opp hele bloggen med dette. Det er nemlig et innviklet system dette som også innbefatter litt av et klassesystem. Med andre ord, det perfekte paradis finnes nok ikke her heller.
Her er de fleste vegene og alle landsbyene privat eie. Dette vil si at du som fremmed, skal be om tillatelse til å besøke landsbyene og egentlig
også for å kjøre/gå på vegene. Det med vegene blir litt vanskelig, men dagen vi leide bil, stoppet vi alltid for å be om tillatelse når vi ønsket å gå ut av bilen og eller ta bilder. Vi ble alltid møtt med smil og velvilje.
Folk har vært utrolig hyggelige mot oss. Da vi var på biltur for eksempel, stoppet vi opp og tok et bilde av en steinsatt sti fra bilen. Plutselig dukket en ung kvinne opp fra bushen. Vi spurte om det var greit å ta et bilde av henne. Hun lo godt da hun fikk se bildet, og ville ha adressen vår. Vi fikk hennes, og skal sende henne bildet pr brev. ”Tenk nå har jeg venner i Norge”, sa hun med et bredt smil.
Til og med unge gutter og jenter går rundt og tygger betelnøtter. Dette gir en form for lett rus, men de ser jo ikke ut i måneskinn! Tennene blir svarte og tannkjøttet og leppene mørkerøde. Tannbørste tror vi ikke de vet hva er. Alle går og spytter røde spyttklyser og det ene kinnet, der de har betelnøtten, buler. Men smiler strålende med svarte tannstubber, det gjør de.
Tirsdag hadde vi
for øvrig en festlig opplevelse. Vi ønsket jo å dra ut til de ytre øyene, Ulithi og Fais. For å komme dit, må du ha tillatelse fra den øverste sjefen for de ytre øyene, som bor på Yap. Han er en mann i 70-årene, uten tenner og iført kun det tradisjonelle lendekledet. Sammen med oss var Julius, en ung mann fra Fais. Han jobber på dette kontoret og har vært utrolig hjelpsom og hyggelig mot oss. I møtet med sjefen, opptrådte han som vår tolk. Etter lange høflighetsfraser fra begge sider (som: ”Det er en stor ære for oss at dere vil besøke våre øyer. Vi er dypt takknemmelige” osv..). Så overrakte vi våre gaver (kaffe og betelnøtter), og så utvekslet vi flere høflighetsfraser før vi begynte å snakke om praktiske ting rundt turen. Vi fikk tillatelse til å bli helt til den 4. mai. Egentlig har vi tur tilbake 1. mai, men kanskje trives vi så godt at vi vil utsette tilbaketuren til Yap. Vi betalte $20 for tillatelsen, og så må vi betale $5 pr pers når vi lander på en øy. Før vi gikk, sa sjefen: ”Når dere kommer tilbake neste gang, kan dere ta båten og
besøke alle 20 øyene. Turen tar 3-4 uker. Når båten drar? Tja, ikke denne måneden, men kanskje i slutten av den neste”.
En formiddag dro vi ut med en av dykkerbåtene, Ola for å dykke sammen med en instruktør og Kari for å snorkle. Ola hadde nok den største opplevelsen. Han fikk se de enorme manta rayene (kjemperokker) på kloss hold. Normalt er de på dypt vann, men kommer opp til 10-15 m for å få renset gjellene av små fisk.
Torsdagen startet i rolig tempo med laaaang frokost, 60 min. massasje for Kari og selvangivelsesjobbing for Ola (bra fordeling, ikke sant?). Vi har sortert ut ting vi ikke trenger å ta med ut til øyene og kjøpt inn vann, dopapir og gaver til familiene vi skal bo hos. Det vi lar bli igjen (inkl. pc’n) setter vi igjen hos misjonærflyselskapet - og håper de er ærlige.
Klokka 15 ble vi hentet av han vi skal leie strandhytte av når vi kommer tilbake fra Ulithi. Vi hadde betalt for et landsbyopplegg med ulike kulturelle aktiviteter, men så var danserne opptatte. Slikt kan skje her. De er ikke så nøye med tida. I stedet ble vi med han til nabolandsbyen hans
der det var stokkedans med kvinner og menn og menns dans. Dette var utrolig spesielt. Dette var IKKE lagd for turister. Dere får studere bildene.
Klokka er seint her nå og vi skal opp kl 06 for å få i oss frokost før vi drar ut i Stillehavet med et knøttlite misjonærfly. Vi gleder oss enormt!!! Vi blir utenfor kommunikasjonsrekkevidde antakelig til 4. mai.
Advertisement
Tot: 0.122s; Tpl: 0.012s; cc: 5; qc: 50; dbt: 0.0575s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb
Anne-Lie & Bosse
non-member comment
Betelnotter
Hoy, detta verkar veldigt intressant. Hoppas att ni tar med lite betelnotter hem sa vi far smaka. Kanske det er bettre an alkoholen. Kan dere ta med litesteinpengar sa vi far se hur de ser ut. Jag vill se en 1000 kronorspeng. Oj,oj vad vi skulle vilja vara med pa denne resa. Toppen att ni skriver sa mycket sa man kan hanga med pa vad ni upplever. Man blir väldigt sugen pa att fa upplevfa detta. Avundsjukan finns dar hela tiden.