Buenos Aires - historie og følelser

---

---

Buenos Aires ble etter sigende grunnlagt to ganger, den første gangen som spansk settlement av den spanske aristokraten Pedro de Mendoza i 1536. Byen lå i dødt vann inntil sølvrushet for alvor startet i verdens største sølvmine i Potosi (i dag Bolivia) i 1776, og Madrid gjorde Buenos Aires til hovedby på Rio de la Plata.

Når du dreier temaet over på Buenos Aires sperrer argentinerne øynene opp og viser markant større interesse. Det er uansett om de kommer fra Patagonia i sør, Salta i nord, eller Missiones i øst. De fleste har vært her, gjerne flere ganger, og det er de typiske argentinske relikviene som besøkes, ikke de samme stedene som turistene visiterer. En argentiner på besøk i Bunos Aires liker å bo i El Microcentro, mens turistene gjerne bor i San Telmo eller Ricoleta. En argentiner vil nok si Hvorfor skal jeg bo i San Telmo? Det er jo bare turister der!

Dersom du nevner Ricoleta, vil han dreie på hodet, gre fingrene gjennom det lange, sorte håret, og bemerke oppgitt at Ricoleta er for rikfolk. De flyttet dit når gulfeberen kom på 1800-tallet, vekk fra oss andre. Vi har ikke noe med dem som bor der å gjøre. Vi ble igjen i Boca og San Telmo. Vi er annerledes. Det er uaktuelt for en argentiner å besøke kirkegården i Ricoleta. Dersom du har vært der, har du også sikkert lagt merke til at 90%!a(MISSING)v besøkerne er amerikanere. Jeg vet ikke hvorfor.

De stedene en argentiner først og fremst liker å se er knyttet til historie og følelser. En argentiner har et stort ego, og med følelser mener jeg en kombinasjon av stolthet, nasjonalfølelse, forholdet til andre land, kultur og tradisjon. I Sør-Amerika knytter man gjerne mer følelser til historiske hendelser enn i Europa.

Allikvel vil en argentiner, dersom han skal sammenlikne seg med menesker fra andre verdensdeler, assosiere seg med europeere, og da kanskje mest italienere. Dette kan ha sammenheng med den store innvandrerbølgen til Boca og San Telmo fra Italia tidlig på 1800-tallet.

Naturligvis er det frigjøringen av Sør-Amerika som er det viktigste historiske temaet i Argentina. Dette er så viktig at jeg spanderer hele neste blogg på dette emnet. Dersom du ikke liker historie, kan du altså kutte ut neste kapitel.

I Sør-Amerika er man også naturligvis opptatt av el conquistador Francisco Pizzarro, som pussig nok har urnen sin i Lima, samt inkatiden og indianerne som levde her før spanjolene kom. Dette tar jeg ikke opp i bloggene på denne reisen, selvom disse emnene, som jo er mest aktuelle i Peru, selfølgelig har vært sentrale temaer også i Chile og Argentina.

Politikk er ofte ikke det helt store temaet i Argentina. Det argentinske valgsystemet gjør det heller ikke lett å følge med i persongalleriet. Spør du en argentiner på gata om hva La Presidenta Christina Kirchner gjør i Moskva når hun er der (store oppslag i pressen og alle nyhetskanaler) stopper han, slår ut med armene og sier antakeligvis Er hun der? Hva i all verden har hun der å gjøre?

Dette kan vel ha sammenheng med at det stort sett alltid har vært kaos i argentinsk politikk. De samme personene og familiene avløser hverandre uansett hvor dårlig de gjør det og nye kandidater rekker aldri opp. Mange mener det er og har vært korrupsjon så lenge en mann kan huske, det er tidvise hyperinflasjoner vesteuropeere ikke kan drømme om, og det er tidvise brudd på menneskerettigheter og pressefrihet. Når landet, som er meget rikt, kun står på stedet hvil, mister du interessen for politikk.

I dag tror folk at forrige president Nestor Kirchner holder i trådene mens fruen er president, og at han vil forsøke å komme tilbake etter hennes periode. Han hadde nemlig sittet to perioder og han fikk ikke igjennom et grunnlovsforslag om at en president kunne sitte flere perioder. Og det kan godt hende han klarer det, i Argentina er det ikke mange andre kandidater å samle seg om i sluttvoteringene.

Juntastyret fra 1976 til 1983 har i nyere tid gitt mange følelser for alminnelige argentinere. General Vileda tok over makten ved et kupp etter Isabelita Peron, Juan Perons tredje kone, som var like rotete i politikken som alle de andre presidentene. Av den grunn så mange argentinere med velvilje på dette kuppet den første tiden. Etterhvert innførte generalene et kompromissløst og knallhardt styre som fengslet "opposisjonelle" uten lov og dom, og rundt 30.000 mennesker forsvant sporløst. Folkets velvilje stoppet raskt opp.

Mange av konene til de unge "opposisjonelle" mennene "forsvant" også, mens barna deres ble adoptert (satt bort) til militært personell uten at familiene visste hva som skjedde. Det er mødrene til disse unge mennene og kvinnene, Las Madres, som i dag fortsatt vandrer med sine hvite skaut hver torsdag på Plaza de Mayo foran Casa Rosada (Presidentpalasset) og krever svar på hvor deres sønner og døtre ble av.

For sikkerhets skyld har politiet bygget et kraftig stålgjerde mellom dem og Presidentpalasset for å beskytte Senatet (presidenten bor ikke lengre i sentrum av Buenos Aires). Foreløpig har hverken generaler, rettsvesen, justisdepartement, politi eller noen presidenter siden 1980 tatt i denne saken eller gitt noe svar. Foreløpig er ingen stilt til rette for disse handlingene. Dette er en av Argentinas svarte sider av demokratiet, som også støtter opp om korrupsjonsmistankene.

Etterhvert mistet militærjuntaen mer og mer makt og omdømme, også blandt sine egne, spesielt på grunn av menneskerettigheter, internasjonalt press og fengsling/drap uten lov og dom. General Galtieri gikk i 1982 til krig mot engelskmennene for på denne måten å demonstrere egen styrke overfor folket. Han sendte unge 17-18 års utrente soldater til Falklandsøyene, og tusenvis av disse pluss Argentinas største krigsskip, MS Manuel Belgrano, gikk rett i døden når de møtte dobbelt så gamle engelske marinesoldater. Engelskmennene tok øyene tilbake etter 76 dager. Ikke bare juntaen og Galtieri måtte gå av, men hele Argentinas nasjonalfølelse ble skadet for lang tid.

For å angripe Maldivas var England avhengig av fly- og forsyningsbaser i nærheten av Argentina, noe naboen Chile ga tillatselse til. Engelskmennene fikk opprette baser lengst sør i Chile. Hatet bredde seg over Chile, noe som vil bli husket meget lenge. Veteranene fra denne krigen demonstrerer på Plaza de Mayo den dag i dag med underskriftskampanjer for å få fengslet juntaen. De falne i denne krigen er idag nasjonalhelter og hedres med monumenter rundt i Buenos Aires, bla.a ved egen utstilling på Museo de Armas de la Nacion og monument med militær æresvakt på Plaza de San Martin.

Militærjuntaen går av, og folket krever altså rettergang og straff for generalene. Den nye presidenten, den demokratisk valgte Alfonsin, viser seg å være feig, han har lite beslutningskraft, og det er korrupsjon i politi, forsvar, samt justis- og rettsvesen. Alfonsin tvinges til å gå av, korrupsjonen gir seg ikke, og med en hyperinflasjon på 200% (!) blir den neste presidenten Carlos Menem også tvunget til å gå av i 1999. Han lever fortsatt i landflyktighet.

Også i dag, etter to Kirchner-prioder mener de fleste argentinere at korrupsjonen råder innen offentlige myndigheter, spesielt innen politi og rettsvesen. Juntaen og dens medløpere er fortsatt frie mennesker, og det gis fortsatt ingen opplysninger om de tusenvis av savnede fra juntatiden. Derfor står altså veteranene fra Falklandskrigen fortsatt hver dag på Plaza del Mayo, og derfor vandrer mødrene fra juntatidens to første år (1976-78) fortsatt med sine sedvanlige hvite skaut hver torsdag kl 15:30 på Plaza del Mayo foran Casa Rosada.

Jeg kan vel her legge til at som de fleste andre viktige ledere i verden var også Jimmy Carter sterkt imot juntaen og dens menneskerettighetspolitikk. Men Ronald Reagan, som ble valgt i 1981, skiftet offisielt synspunkt overfor juntaen, gav den støtte, og også inviterte hele juntaen til USA for å drøfte mulig samarbeid. Dette, sammen med øvrig Reagan-aktivitet i Latinamerika, har bidratt til et negativt syn på USA i Argetina. De siste 8 års Bush-imperalisme er også blitt lagt merke til her nede. Jeg har snakket med amerikanske ryggsekkturister med Canadisk og Australsk flagg på jakka.

Mine første dager i Buenos Aires gikk altså med til å besøke steder som kunne gi meg innsikt i fra hvilket ståsted en argentiner tenker. Gjennom å spørre meg frem fant jeg museer og steder som kunne gi meg
inspirasjon til å tenke argentinsk. Dessuten er det litt forskjell på folk fra Buenos Aires og de øvrige provinsene. Folk herfra har litt mer krem i det fancy håret, det er litt mer sort/hvitt antrekk og sorte sko, nesa peker litt høyere opp og de synes de er både mer intellektuelle og viktige.

Det sies at det er ingen by i verden der det foretas flere kosmetiske inngrep enn i denne byen. Temperaturen er behagelig og dette gjør det enkelt for kvinnene å vise både former og mer hud, være sexy og attraktive. Alle apotek (de finnes nesten på annethvert gatehjørne) har større salgsareal av sminke og hudpleieprodukter enn medisiner.

De er stolte av å være fra Buenos Aires, og ser på byen som den viktigste i verden (i allefall i Sør-Amerika). De liker helst å reise og se landet sitt fremfor å reise til utlandet, og de passer på å poengtere hvor de er fra når de er ute i provinsene.

Fotball er meget viktig i Buenos Aires, og 5-6 av lagene i den øverste divisjonen kommer herfra. De to lagene som har sine stadioner inne i sentrum av byen, er Boca Juniors og River Plate. Disse lagene må du helst ha et forhold til dersom du bor her. Svaret er da Ja! til det ene og Nei! til det andre. Dette spørsmålet bør du også ha et svar på selvom du er tilreisende, for en Boca-tilhenger vil ikke skjønne at du ikke kjenner laget hans.

Jeg har hittil klart meg bra, jeg spør alltid hvilket lag de holder med. Når de svarer "Boca" eller "River Plate", svarer jeg alvorlig at laget deres er like kjent i Europa som Manchester United er kjent i Sør-Amerika. Han sier Claro! og er fornøyd med svaret.

Boca Juniors har et eget, stort, 2-etasjers museum på stadion, og jeg betalte 30 kroner for inngang pluss omvisning på stadion. Det er en nedslitt stadion med elendig gressmatte, utrangerte vektrom, garderobeforhold og innendørs fasiliteter. Lyn er i stjerneklassen til sammenlikning. Allikvel vinner Boca nesten alt i Argentina og Sør-Amerika hvert eneste år.

Boca er en bydel i Buenos Aires, og det knyttes følelser til denne bydelen, som var en av de første i byens historie. Det var her de europeiske immigrantene slo seg ned, og bydelen har alltid vært en utpreget arbeiderbydel med sosiale problemer. I dag blir du frarådet å dra hit, du mister lett lunchpengene dine dersom du ikke beveger deg med aktsomhet. Jeg var her altså først på museumstur, deretter på kamp uten problemer. De folkene jeg møtte var amable y sociable, men jeg har altså reist litt før og stoler aldri på noen. Imidlertid innser at jeg ikke bør ta med meg alle mine eiendeler når jeg skal besøke området.

Jeg gikk inn sammen med en fyr som var i Buenos Aires pga. en operasjon i armen. Han mente Boca var så viktig at jeg måtte bli tatt bilder av på stadionområdet så jeg hadde reiseminner. Han sendte minst 20 bildemeldinger hjem under kampens hete.

Jeg hadde billett i 2.etasje i den sørlige svingen, hooligansvingen. Der var det stort sett fans som ikke var spesielt opptatt av hverken resultat eller å se fotball. Fansen stod snudd i alle retninger og sang og hoppet så det ristet i betongen. Det var hverken protester på spill eller dommeravgjørelser. Det viktige var å være der og synge Boca-sanger. Etter kampen, som forøvrig Boca tapte, hvar det ingen sure miner, de synes livet på tribunen var bra denne dagen.

Maradona er den desidert største helten i Boca. Han har, som den eneste, fått en VIP-balkong på livstid, midt på hovedtribunen. Alle uregelmessigheter med ham er glemt, og den berømte hånden mot England har han bare fått kreditt for i Boca. Dette fordi han uttalte etter kampen at han bare gjorde det som var rettferdig etter at England hadde angrepet Argentina og drept så mange argentinere i Falklandskrigen.

Resten av verden husker vel imidlertid best det første målet i samme kamp. Men i Boca er altså det andre målet det største. Nå er han jo også et hett navn igjen fordi han som landslagstrener ledet Argentina til 2-0 mot Frankrike på bortebane. Klarer han å komme like nærme St. Peter som Drillo?

Som det fremgår av bildene var jeg denne gangen heldig med Frida Kahlo og Diego Rivera. Det er alltid vakter som passer på at ingen tar fotos av disse bildene, men denne gangen klarte jeg det i et ubevoktet øyeblikk. Museet heter Museo de Arte Latinamericano de Buenos Aires (Malba) og ligger i Recoleta. Museet, som anbefales, inneholder malerier fra kjente malere i Sør-Amerika de siste 200 år. Her nede rangerer det like høyt som Museo Nacional de Bellas Artes, som ligger i Palermo og huser storheter som Rembrandt, Cezanne, Toulouse-Latrec, Rubens, etc. Bloggen inneholder lite bildemateriale fra kunstmuseer (museer generelt) grunnet fotoforbud og strengt vakthold.

Legg også merke til de to trafikkskiltbildene. Skiltet med pilene og "Innkjøring forbudt" indikerer at filen visse tider på dagen går i den ene retningen til visse tider og i den andre retningen til andre tider på dagen. Det gjelder å ha hodet med seg i trafikken. Gatenavnskiltet viser hvor enkelt det er å bevege seg som fotgjenger. Skiltet viser gatenavnene, trafikkretningen(e) i gaten (her er den ene gaten gågate, den andre enveiskjørt), gatenumrene i neste og forrige kvartal. Vi legger merke til at et/to firmaer har betalt trafikkmyndighetene saftig for å få reklame på disse skiltene.

---