Cabo Polonio

---

---

Uruguay har siden 1700-tallet på grunn av sin geografiske plassering mellom folkerike områder i Brasil og Argentina alltid hatt ikke-vennligsinnede gjester i landet. Jesuittene "misjonerte" fra 1600-tallet, og portugiserne etablerte Colonia for å smugle varer inn i Argentina. Spania bygde fort i Montevideo og på kysten mot Brasil. Engelskmennene ville ha Uruguay, det ville Brasil og Argentina også. Fra 1850-årene var de fleste kastet ut, og det var kun Argentina og Brasil som kjempet videre om Uruguay.

Hovedindustriene var kjøtt og ull. Tidlig på 1900-tallet ble det innført pensjoner, arbeidsløshetsordninger, 8-timers dag og kredittordninger til farmerne. Store deler av landbruket ble nasjonalisert for å få til disse velferdsordningene. Ettersom som fryseteknikkene stadig ble bedre, skaffet kjøttproduksjonen store inntekter til Uruguay.

Landet var et av de rikeste i Sør-Amerika inntil 1960-årene da velferdsordningene ble for dyre og myndighetene innførte hardere beskatning av landeierne. Landet kom inn i politisk og økonomisk kaos, og den demokratisk valgte presidenten overførte makten til de militære i 1971. Uten å lykkes tilbakeførte de militære makten til en demokratisk valgt president i 1980.

En vanskelig periode fulgte inntil den katastrofale munn-og-klovsyken rammet landet i 2000. Dette satte stopper for all utvikling i og med at kjøttproduksjon var hovedindustrien. Landet mistet alle kreditter og alle uruguyanske innskudd i fremmede banker ble frosset. I 2002 hadde landet en inflasjon på 40%. I 2002 grep IMF og Verdensbanken inn med betydelige beløp, og landet kom gradivis på fote igjen.

Uruguayanerne er dyktige innenfor de områdene der de ønsker å lykkes, og i dag er igjen kjøttproduksjon den viktigste industrien. Landet produserer vin i områdene rundt Montevideo, uten at eksporten har kommet ordentlig i gang. Nord i landet dyrkes citrusfrukter, mens det satses massivt på turisme langs kysten i øst. Landet raffinerer eget drivstoff og egen gass, og har startet utplanting av olivenlunder ved siden av det tradisjonelle landbruket.

Dette er litt om Uruguay siden vi hører så lite om landet hjemme. Landet har altså av naturlige grunner vært nede i en bølgedal, men er på full fart oppover.


Jeg ankom Buenos Aires i dag ca kl 14:00, mer enn to timer forsinket. En slik forsinkelse kan koste en hel dag og bli mye dyrere enn antatt. Etter å ha sjekket har jeg funnet ut at jeg nå har to muligheter: enten Boquebus´ båt til Colomnia kl 18:00 og buss videre til Montevideo. Da er jeg i Montevideo 21:30-22:00 og det kan bli vanskelig å finne hotell. Det andre alternativet er nattbuss 22:30 m/båt til Montevideo, som er noe dyrere. Imidlertid slipper jeg hotellkostnaden, blir sannsynligvis stuptrøtt i varmen neste dag, og mister en dag ekstra. Jeg satset på avreise kl 18:00 fra BA, var fremme i Montevideo 21:45, og fikk ganske riktig problemer med hotell.

Boquebus er et uruguyansk buss- og båtselskap som holder meget høy standard overfor turister. De trafikerer strekningene Buenos Aires - Colomnia og Buenos Aires - Montevideo. Når du kommer inn i Boquebus´lokaler møter du ikke det typiske søramerikanske servicepersonalet som ser bort eller ut i luften når du spør om noe. Her blir du tvertimot husjet igjennom billettkjøp, bagasjeinnlevering (som på en flyplass), passkontrollen tok under 3 minutter og jeg fikk argentinsk og uruguayansk stempel i samme skranke (!), båten gikk presis, og den førsteklasses bussen gikk presis uten unødige stopp. Helt utrolig, og til omtrent samme pris som et ordinært busselskap i Argentina.

Selve båtreisen var litt dyr, 42 dollar for en time, men alternativet er jo buss via Fray Bentos i Uruguay, en buss som vil ta deg en hel dag fra Buenos Aires til Columnia dersom du regner de vanlige 3 timene i grensekontrollen ut av Argentina (mulig bussbutte på grensen også).

På bussen til Montevideo hadde jeg sete ved siden av en jente på 28 som bodde en time øst for Montevideo. Hun kom fra en landbruksfamilie og fortalte om alle problemene Uruguay hadde hatt etter munn-og-klovsyken. Alle dyr ble slaktet og alle jorder ble lagt brakk i store deler av landet. Hennes familie klarte seg fordi de hadde noen penger fra før og også kunne dyrke rotvekster og grønnsaker. Hennes far var 52 år og helt lik meg, sa hun, så hun lurte på om jeg kunne komme på besøk. Hun synes det var flott at jeg var interessert i Uruguay jeg som kom helt fra Norge, og de ville faren like godt. Jeg fikk adressen, men meldte høflig avbud etterpå på hotmail. Vi får heller holde kontakten.

Etter en intens leting med 25 kilo på ryggen i Montevideo fant jeg et dyrt hotell som allikvel var billigst. Det hadde nok vært betydelig billigere med nattbussen, for hotellsituasjonen både rundt den store bussterminalen og i Montevideo sentrum er ytterst vanskelig. Det er tydelig at urugyanerne igjen har penger og at turtisttrafikken igjen er stor. Montevideo er jo mye kun et gjennomfartssted. Severdighetene kan gjøres unna med colectivo på noen timer grunnet et meget bra kollektivtilbud. Jeg tenkte å kikke litt på byen på tilbaketuren, men fikk ikke tid. Jeg la merke til at det var overraskende mange turister i Montevideo.

Dagen etter tok jeg morgenbussen to timer østover til La Poloma. Her går kystveien og bussen helt ned til stranden, og det er enkelt å svippe innom. Jeg fikk meg et lunsjbad og kikket etter husrom. I La Poloma finnes ikke hoteller, du må leie hus eller sommerhytte. Til tross for at hovedsesongen stort sett er over, er prisene like høye, ja faktisk så høye at jeg ikke har vært et dyrere sted. Jeg vurderte om jeg skulle ta frem soveposen eller dra videre. Mange her nede hadde anbefalt Cabo Polonio, to timer videre østover. Jeg fulgte det rådet, og hoppet av bussen utenfor Cabo Polonio i sekstiden.

Når du ankommer Cabo Polonio er det som om du blir satt av på landeveien og bussen har kjørt videre. Du er fortsatt 40 minutter fra stranden og bebyggelsen, og det eneste du ser er en parkeringsplass og noen folk som organiserer jeeper. Det er ikke vei ned til kysten herfra, myndighetene har bestemt at dette skal være et naturvernområde. Du må ta jeep, som koster 10 dollar en vei gjennom sanddynene. Jeg skjønte at dette kom til å bli dyrt, men bet tennene sammen. Noe skulle jeg da se av dette landet som reklamerer så mye for turisme.

Stedet har anslagsvis 1000 fastboende, hvorav mange selgere av diverse håndverk. Jeg antar det er kapasitet for rundt 1000 turister. Sesongen er nok ikke hele året, for nå når det er sommer her nede (skoleferien slutter om en uke) er temperaturen i vannet omtrent like høy som på en god norsk midstsommerdag i Oslofjorden.

Bortsett fra hytter og spisesteder, har stedet 2-3 små tiendas, hestedrosjer, en informasjonskiosk og mange salgsboder for billig og enkelt håndverk. Håndverkselgerne finansierer stort sett egen reise og eget opphold. Det er også endel musikanter som opptrer på de mest uventede steder. Her er det vel også sentralt å fylle en slunken reisekasse. De klapper for hverandre og prater saklig om hverandres spill, selvom det er aldri så mye hobbynivå på spillet. Amerikanere vet å ta seg selv høytidelig. Det gjør også argentinere, spesielt fra BA.

Familier leier hele hytter. De øvrige er yngre mennesker mellom 25 og 35 med langt, sammenfiltret hår fra Uruguay og Argentina. De leier seg inn i hyttene, som fungerer som en form for dormatories. Det er tydeligvis kommet på mote igjen her nede å kle og oppføre seg som en friker fra den tidlige interrailtiden i Europa. Den eneste forskjellen er at dette er ungdom med mer penger, som allikvel er litt på "bommen" fordi det er litt av kulturen.

Første natten satset jeg på et hotell inntil strandkanten med bad/dusj og restaurant mer eller mindre nede i vannkanten. Jeg tør ikke engang nevne prisen, men jeg var sliten og trengte å spise litt god mat og slappe av samtidig som jeg hadde håndkle, strand og dusj tilgjengelig.

Jeg kan fortelle at forretten var en sjømatsalat som var helt hinsides (ehm: min Thai sjømatsalat er bedre, men den har jeg jo smakt så mange ganger), mens hovedretten bestod av en tomatgryte inneholdende kokte poteter, store reker, blåskjell, hvit fisk, hel pepper og noen fiskekrydderier. Jeg skal forske på den gryten når jeg kommer hjem. Denne menyen, sammen med en uruguyansk tørr Chardonnay, kostet noe over 650 Uruguyanske pesos (vi glemmer hva det blir i NOK). Dagen etter flyttet jeg til et dormatory som var blandt de billige i Cabo, det kostet bare 27 USD med felles dusj og toalett.

Uruguay er dyrt langs østkysten, og jeg tror denne litt isolerte fiskerlandsbyen er i luksusklassen. Imidlertid, med varme og saltvann og ferie, så liker vel søramerikanere god mat og vin også, og ikke minst en dusj og et kaldt soverom. Dette siste er ikke en selvfølge i hyttene rundt her.

Selve stranden går så langt øyet rekker. Et sted er det svaberg, de er ru og porøse, og ikke spesielt gode å ligge på uten tykt underlag.

Om morgenen, når solen står lavt, er vannet her blått og praktfullt. Tidlig på formiddagen, når solen kommer høyere, og solstrålene brytes i vannet, skifter fargen i vannet til grønt. Ut på dagen er vannet helt brunt som følge av all sanden som til enhver tid er i vannet. Vannet er dessverre slik helt fra Rio de la Plata og langt ut til sidene både i Argentina og Uruguay.

Den første dagen jeg badet, gikk jeg vel ut ca til 1.60 meter, var vannet deilig og avkjølende. Så forsvant plutselig beina under meg; dvs overkroppen gikk innover i en bølge, mens underlivet gikk utover i en kraftig understrøm. Jeg ble feiet 7-8 meter utover uten å ha kontroll. Men det går jo som regel godt .....

---