Antofagasta

---

Dag 53.

Vi sto opp i 07 tiden. Ryggsekkene var mer eller mindre ferdig pakket, saa vi gikk for aa spise frokost for bussturen. Mens vi satt og spiste kom et amerikansk par som vi hadde sett paa turen igaar. Da de skulle betale, oppdaget de at de ikke hadde nok penger til aa betale for seg. De var ganske fortvilet og snakket seg imellom om hva de skulle gjore (de hadde ikke tatt ut mer penger i minibanken - siden de skulle til Argentina). Damen bak disken forlangte aa faa betalt for det de hadde kjopt, og Eirik spurte dem da om hvor mye de manglet. De manglet 900 pesos (9,- NOK), og for aa hjelpe dem ga vi dem 1 000 pesos. De var utrolig takknemlig, samtidig som de var veldig flau! De spurte om vi skulle til Salta, slik at de kunne betale oss tilbake da.

Vi var blitt fortalt av dama i billettluken at bussen skulle gaa fra hjornet paa “kvartalet”, saa vi stilte oss opp der sammen med en kar fra Australia (han hadde jobbet i Santiago i ett aar). Vi sto der og ventet, og det kom ingen flere passasjerer - saa vi begynte aa lure...Jane tok en liten spasertur for aa sjekke ut omraadet, og 200 m nede i gaten, i en bakgaard, sto bussen og ventet.

Bussen gikk presis, og vi kjorte opp igjen paa punaen mot Calahama. Calahama var en by paa “solvruten” mellom Potosi og Cobija.

Videre gikk turen via Carmen Alto, til Antofagasta. Paa veien hadde vi valgt oss ut et hostell fra reisehaandboken, men det viste seg at det var under oppussing. Vi gikk videre til et annet hotell, men de hadde ikke ledige rom. Resepsjonisten kunne derimot anbefale et annet hotell som ikke var langt unna - Hotell San Martin. Hotellet var helt greit, noe gammelt og veldig lydt. Vaskedamene elsker tydeligvis aa hore hoy musikk til arbeidet.

Antofagasta er hovedstaden i den andre region i Chile. Der er ca 250 000 innbyggere, og byen er en stor eksporthavn for kobber fra la Escondida og Chuquicamata.

Herfra er det forste gangen vi ser Stillehavet - byen ligger ved havet med de hoye fjellene i ryggen. Den eneste serverdigheten som er nevnt i reisehaandboken er klokketaarnet som er paa hovedplazaen. Det er en kopi av Big Ben i London, og ble gitt i gave av det engelske samfunnet i Chile, til 100 aars jubileet for frigjoringen av Chile i 1910.

Vi trengte mer penger, og gikk til utallige minibanker uten aa faa ut noe. Det kom hele tiden melding paa spansk om at det ikke kunne betales ut til utenlanske kontoinnehavere...Til slutt oppdaget Jane en knapp der det sto paa spansk “utlendinger”. Da gikk alt som smurt.

Til lunsj spiste vi kinamat - det smakte utrolig godt. Det er tydelig at det er populaert med kinamat i denne byen - vi har sett 5 resturanter bare paa det lille omraadet vi har sett til naa.

Ettermiddagen og kvelden gikk med til aa kikke oss om i byen, og aa faa kjopt barberblader til Eirik. Fuktighetskrem og “lipsyl” var vi ogsaa paa jakt etter, huden var blitt veldig torr av den torre luften de siste dagene. Vi saa en film paa tv'en paa rommet for vi la oss for kvelden.

---

Photos

Jane paa vei til bussen
Sekken litt tyngre enn de 9 kg hun begynte med...