Advertisement
Published: January 7th 2009
Edit Blog Post
Jeg skriver litt norsk heretter. Forutsetningen for å benytte denne bloggen er at jeg skriver i et internasjonalt språk. Så jeg håper altså jeg kan skrive litt norsk uten å bli kastet ut. Så får vi se om jeg får meldinger.
Dessverre kan det bli dyrt å komme seg ut av San Pedro de Atacama dersom du skal østover mot Salta og Argentina. De to selskapene som trafikerer ruten, Gemini og Pullman, går bare tre dager. Gemini ons/lør/søn, mens Pullman går tors/lør/søn, selvfølgelig til samme tid. La oss si du ankommer fre/lør og skal se litt av Atacama-ørkenen, må du altså bli til ons/tors dersom det er ledige plasser på disse bussene. Hvis det ikke er ledige plasser, må du bli til lørdag. Du er mao. fanget i en 33-40 grader varm turistfelle der prisene er 33-50 høyere enn i feks. Santiago.
Vel, jeg hadde altså vært heldig og fått billett etter tre dager i ørkenen, og bussen skulle gå 10:30. Den gikk presis. Full buss og allerede 32 varme. Det ville bli en het dag. Hele turen, som ikke er lang, er stipulert til 12 timer. Vi skjønte fort hvorfor det ville ta tid. Etter 10 minutter
rullet bussen sakte inn til chilensk passkontroll og ble stående stille. Et kvarter. En halvtime. En time. Amper stemning i bussen, kun turister som ikke hadde tatt denne ruten før. Jeg ville ut og i skyggen, men ble nektet. Jeg prøvde å argumentere på spansk med en chilensk bussjåfør, men det kan du bare glemme.
Fyren i nabosetet var fra Peru. Han ville også ut av bussen. Han het Juan Luis Tord, og jobbet med markedsføring for en reisebyråkjede i Lima. Og så skrev han bøker. Han viste meg den siste, fotos og historisk stoff etter en Peruansk marineekspedisjon der han skulle promotere Sydpolen. Peru har baser på Sydpolen. Han la ut om hvilket kamera han brukte og hvordan han fotograferte på is og i snø. Som gammel hobbyfotograf med erfaring fra både Nikon, Yashica og mørkeromsarbeid må jeg si jeg var imponert over fargene i bildene hans.
Juan Luis var meget interessert i Vikingene, fordi han trodde han hadde nordisk blod i årene. Han ville til Norge, kanskje allerede neste år og studere vikinger. Og jeg måtte på Universitetet i Oslo og finne bøker og internettadresser til ham. Det skal jeg gjøre.
Vel, vi kom ikke ut
av bussen. Når Juan Luis ville ut, ble dørene åpnet. Det tok ikke lenge før grensepolitiet kom og lurte på om vi tilhørte en buss eller kom fra en privatbil. Vi ble brysk jaget inn igjen i bussen.
På en grensekontroll her nede er det ikke slik at du stiller deg i kø i den rekkefølgen du ankommer. Det er slik at grensepolitiet sorterer køen og bestemmer hvor lenge du skal vente, og bussjåførene og gresepolitiet snakker seg imellom. Men de som ankommer med privatbil slipper stort sett rett igjennom. Stort sett er det en person som stempler pass, og en computerselger har en gang hatt gode dager på
grensen mellom Chile og Argentina. Dessuten har kun en av 4 lesere av de nye automatiske passdataene fungert. 1 time og 50 minutter etter ankomst fikk jeg ut-stempelet mitt fra Chile, og ikke lenge etter kunne bussen rulle videre.
Jeg glemmer ikke et fransk par som satt foran diagonalt i bussen. Han tidlig i 40-årene og hun muligens i slutten av 40-årene. Hun hadde lite klær på seg, noe hun desidert ikke kledde. De satt og tiske-hvisket under hele turen, han plukket på henne hele tiden, skulle kysse og
klemme hele tiden og kosesnakke. Ut ifra utseendet deres var det litt tregikomisk. Men han hadde tydeligvis prøvet å rette opp utseendet sitt ved å kjøpe et par stålfargede Oakley solbriller som ikke passet i det hele tatt. Da de gikk mot passkontrollen måtte han holde rundt henne hele tiden og kysse litt.
Vi passerte saltørkener, ørkensletter, sanddyner, klipper canyons og fjell i 5760 meters høyde på veien til Paso Jama (4200 m), som er grensepunktet mellom Chile og Argentina her oppe. Neste grensekontroll (inn i Argentina) var etter 1 time og 15 minutter. Bussen rullet stille inn på plassen ved siden av tre-fire andre busser. Juan Luis og jeg ville ut igjen. Først 2xnei, så ja. Vi skjønte hvorfor vi fikk ja. Argentinsk grensepoliti brydde seg ikke om hvor vi var, bare vi gikk sammen gjennom passkontrollen. Ellers samme system her. En time gikk. To timer. 2,5 timer. Bussjåføren gjorde tilsynelatende ingenting for at vi skulle komme igennom.
Nabobussen ble sjekket med narkohund, og den viste spesiell interesse for en liten veske. Den ble åpnet uten funn. En jente i en privatbil besvimte av høyden/varmen, og ble båret inn på et førstehjelpsrom. Vi så ikke mer til
henne mens vi var der. Det er på det varmeste i ørkenen her nå. Enkelte dager har hatt vel over 40 grader. Gjennomsnittlig har Salta/San Pedro 15 grader mer enn eks. Bariloche i januar.
Juan Luis og jeg prøvde å beregne bemanningen pa den argentinske grensestasjonen. Vi kom frem til at det var 8 mann:
- en sjef som gikk rundt og så på de som ikke gjorde noe
- to grensepolitimenn i forrommet til passkontrollen som leste aviser og drakk kaffe
- en grensepolitimann som leste og stemplet pass med computer (tidesvis to stk)
- to grensepolitimenn som stod ved kiosken utenfor og snakket med kioskdamene
- en grensepolitimann som gikk rundt utenfor passkontrollen og dro på munnvikene.
Etter 3 timer og 25 minutter satt alle i bussen, og vi kunne sette kursen mot Salta. Det franske paret forsatte kyssingen og hviskingen som om ingenting var hendt. Det ble etterhvert mørkt og ikke så mye å se. Etter 12 timer var vi i Salta, av disse altså 5 timer og 15 minutter i passkontoll. Juan Luis og jeg fant et billig hotell i Salta til 35 pesos, vekslet litt penger, spiste og drakk litt, og var i seng før 02:00. Da hadde de andre 4 på rommet allerede lagt seg.
Advertisement
Tot: 0.103s; Tpl: 0.012s; cc: 14; qc: 60; dbt: 0.0534s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb