last day

---

Ja, da var dagene i Filippinene talte...allerede!
Tiden gaar saa fort! I hvertfall naar man bruker 80% av tiden til aa komme seg fra a til b (hadde vaert ok hvis man faktisk var PAA VEI, men naar man sitter mest stille og venter paa at bussen skal bli full foerman kjoerer...kremt...).

Siden sist har jeg vaert i en by kalt Tagbilaran, paa oeyen Bohol. Dette er hjemmet til de beroemte "chockolate Hills" Navnet kommer av at de 1268 toppene ser ut til aa vaere dekket av sjokolade, sent paa sommeren, da gresset blir brunt. Det var et fantastisk syn, dog gresset var fortsatt groent noen steder, og fikk meg til aa tenke mer paa en muggen kvikklunsj, enn en deilig melkesjokoladerull...

Bohol er ogsaa hjemmet til verdens nydeligste lille skapninger, kalt Tarsier. Du har sikkert sett dem i form av gardin-klyper, med sine lange haler og gigantiske oeyne. De er bittesmaa, blir ikke stort stoerre ennen knytteneve, og er paa randen til aa doe ut... Dessverre...Kan bare si jeg er heldig som har faatt sett dem i livet, i sin egen natur, og den lille donasjonen jeg gaa haaper jeg kommer til rette.

Guest Houset jeg bodde paa, var derimot ikke fullt saa vakkert...kremt..
For aa si det slik: Jeg kan takle den sterke stanken av gammelt urin, og varmt oel. Jeg kan godta hull ivegger og tak, som viser hvor utrolig tynne veggene her paa filippinene er, og hvor lite et hus taaler. Kakkerlakken som laa aa sprellet, utenfor doen, listet jeg meg bare diskret over (dog tankene begynte aa surre: for hver kakkerlakk du ser, finnes det minst ti til. og la oss si at en enslig kakkerlakk veier 100 gram, det vil si at det er minst en kilo kakkerlakker...det vil si en melkekartong full av de ekle, motbydelige, slimete...yuk..!), og at stoevlaget er saa tykt at jeg lager fotspor, spiller ingen trille. MEN: da jeg vaakner om natten av at hundre smaa djevelmaur kryper rundt meg i sengen min, jeg er full av smaa roede merker etter bitt fra bedbugs, og sengeplankene mangler, slik at rompa stikker ned mot gulvet...da begynte det aa smaaklikke oppi huet paa meg... Stakkars Trisycle sjaafoeren som stod utenfor guest houset, for aa si det slik: han fikk ikke et smil og et syngende "good morning"...

Naa har jeg altsaa kommet meg til Cebu, og er ved veis ende. I morgen er det bare aa sjekke ut, spise frokost, og komme seg avgaarde til flyplassen, og om 24 timer boer jeg vaere ganske noyaktig, over Kota Kinabalu, i Malaysia!
Sionara baby!

---