Cosas grandes

---

Endelig kom vi oss fram til Nagpur. Vi kom fram til en liten flyplass med barnetv traktorer kjørende rundt og hvor kontrolltårnet rakte kanskje 10 meter over bakken. Vi har fått smake litt på luksuslivet og ble hentet av to sjåfører og kjørt tilbake til hotellet vårt. Noe som viste seg å være et meget fint hotell med store rom, uvirkelig stor frokost/middag og med svømmebasseng og fitness room. Hver kveld kommer det en og banker på døren vår og spør om vi har lyst på sjokolade. Slik liker vi!!! 😊



Da vi hadde ankommet hotellet tidlig på morgenen søndag, var det rett på frokost, og deretter rett til sengs for et par timer søvn. Hadde en god del å ta igjen etter en natt venting på flyplassen i Mumbai. På ettermidagen reiste vi til Aneeta (vår eskorte til Norge) for lunsj. Der møtte vi også søsteren til Aneeta og hennes mann. Etter en veldig god lunsj og en god del fotgrafering gikk turen tilbake til hotellet, hvor søvn ble første prioritet😊



I dag, mandag, har vi besøkt skolen som Iris og en dame fra Nederland har startet sammen her i Nagpur, Nav Jeevan. Skolen gir skolegang, næring, husly og medisinsk omsorg til ca 200 barn. Barna er mellom 5 og 18 år, hvor noen av de bor på "dorms" på skolen, mens resten bor hjemme hos sine foreldre. Skolen har en egen skolebuss som hver morgen plukker opp barna og kjører de til skolen. En amerikansk skolebuss som tydeligvis har plass til sånn ca 90 barn uten problemer. Alt man kan få til bare med litt vilje!!!



På skolen har de fag som engelsk, naturfag, matte og ikt. Det er lærere for hver klasse, men fordi denne skolen drives privat og er avhengig av donasjoner fra inn og utland, er ansattes lønninger uforutsigbare. Man kan kanskje ikke regne med å få lønning hver måned, men hva gjør vel det når man kan være sammen med verdens lykkligste barn! Her er det de små tingene som betyr noe; små barn, store gleder!



I dag fikk vi også møte Iris. Iris var hun som drev barnehjemmet vårt. hun er nå 83 år og driver nå Skolen. Hun jobbet som lærer samtidig som hun drev barnehjemmet vi bodde på på 80 tallet. Hennes interesser for barna og dets beste, kommer veldig tydlig fram og hun hadde mange forskjellige historier fra barnehjemmet .Barnehjemmet ble til slutt nedlagt, men man sitter igjen med et intrykk at man ikke kunne hatt en bedre start på livet. Til tross!

---