Colombia og Sór Amerika. Her er viiiii!

---

Cartagena, Colombia.

Vi har klumset oss nedover fra Panama til Colombia.
Ha det bra, Sentral Amerika.
Her er vi, Sór Amerika.
Tjohoo!

Jeg skal skrive litt mer om Costa Rica og Panama senere enn det jeg skal skrive om ná.
Har hatt saa liten tid til á skrive her inne.
Ikke rart med den reisefarten vi har.
Ikke minst: Ting tar tid i Sentral Amerika.
Bare det á handle pá et supermercado tar en eeeevighet for kun en flaske vann.
Alt pakkes inn i tynne plastposer.
Og det er ekspeditóren som pakker alt inn for alle kundene.
Det kan det jo ikke bli effektivitet av?
Av og til har ekspeditóren hjelpere.
Da gaar det smidigere, seru.

Ekspeditóren gjór som alle andre i Sentral Amerika.
Kommer det noen bort til kassa og spór om noe mens han ekspederer, tar han en pause i ekspederingen.
Hun vet ikke hvor smóret er, nei?
-Kom, skal jeg vise deg, sier han.
Og jeg má vente til han er ferdig med á hjelpe alle andre, halvveis i varekjópet mitt.

Fra San José, Costa Rica, tok vi bussen til David, Panama.
Det skulle vaere en 9-timers tur.
Etter 12 timer syntes jeg det var litt rart at vi ikke snart var framme.
Bussen stoppet endelig paa en mat-/busstasjon.
Det viser seg at vi har passert David for tre timer siden.
Ghee!
Og vi ville til David fordi vi ville videre til Boquete; se vakker natur og besóke kaffefarm osv.
Som vanlig fár vi oppgitt tid for ny avgang tilbake til David; forskjellig fra person til person.
- Neste buss kommer om tre timer.
- Neste buss kommer om to timer og fórtifem minutter.
- Neste buss kommer om 15 minutter.
- Neste buss kommer i morgen.
- Neste buss kommer og gár som den vil, tenker jeg! sier bedreviteren, Lindis Solvang.

Vi ventet lenge pá en ny buss, skal jeg si deg, tenker jeg.
Bedreviteren.
En luksusbuss kom.
Den skulle til David, men det var bare plass til én person.
Vi var jo to.
Vi ventet paa ny buss.
Timer senere:
Det viser seg at den stár pá holdeplassen, og har státt der i evig tid.
Den ventet bare pá á bli fullsatt av to personer fór den skulle videre.
Woohoo!

Vi var i David i syvtiden pá morgenen.
Ikke sóvn her i gárden, sá jeg gikk ut for á bli kjent med landet.
I Panama er det ápent i supermarkedene og mange spisesteder 24/7.
Det forundret meg.
Egentlig hadde jeg ikke noe bilde av Panama.
Veiene var bedre enn jeg har sett i Sentral Amerika.
Bygningene var nyere.
Et USA-aktig preg.
David hadde et senter, men det var sentrert langs hovedveien.
Akkurat som i Scappoose i USA.
Markedet var ikke som andre markeder.
Her var foregikk det hele i ro og mak inne i en ordentlig bygning.
Ananasen var stablet sammen med andre frukter og grónnsaker paa en estetisk máte.
Ingen ropte og hojet.
Jeg gikk selvsagt inn i samtlige restauranter og boder, kjópesentre osv.
Min máte á bli kjent med landet pá.
Men sólvstedbutikker og klesbutikker holder jeg meg langt unna.
Og mange andre steder ogsá.
Sá egentlig kjenner jeg báre supermarkedene, markedene og restaurantene.
Mohohaha.
I David var det ingen gatematselgere.
Var jeg virkelig kommet til USA; nordvestkysten?

I nabostróket var det vilt mange hunder.
Nei. Ikke ville.
Vakthunder.
Og de glefset etter deg paa gaten.
Jeg har aldri fólt meg utrygg alene paa verken dag- eller nattestid over here.
Men du verden som hjertet hopper nár vakthundene knurrer og flekker tenner.
Jeg later som om jeg er cool and collected. Innrómmer ogsá at jeg planlegger hvordan jeg skal sparke disse hundene til dundas om de angriper.
Karatekid, Lindis Solvang.
WhaattaaaaAAAAAAAAAAH!

Det er mange ting jeg ikke skriver om ná, men en ting má jeg fá ned pa papiret.
I april 2007 reiste jeg i Kambodsja og Vietnam sammen med en som heter Claudio.
Jeg tror han var med pá the road to hell-turen, samt en fem-dagers-báttur sór i Vietnam.
Han mótte Dennis og Thomas i Mui Ne, og de snakket mye om fotball, husker jeg.
Claudio fortalte meg at Dennis likte meg.
Tja, tjo, nei, nei! sa jeg den gangen.

Hostellet vi bodde paa var rolig og laidback.
Jeg stod og snakket med en dude i kveldsmórket da vi hórte et rabalder utenfor porten, hóylytt snakking og uroligheter.
Jeg gikk naermere for á se hva dette kunne vaere.
Det vil si: Jeg gikk helt bort til taxien som hadde ankommet. Stirret.
En gutt hadde mistet brusen sin fra McDonalds. Rykksekken var slengt paa bakken.
Hadde taxisjáfóren kjórt pá gutten mens han gikk ut?
Jeg stirret.
Og stirret.
Sá kom gutten inn porten til hostellet.
(Det var visst ingen problemer utenom brusen som hadde blitt droppet, og báde taxisjáfóren og gutten smilte.)
Jeg stirret.
Han kikket pá meg og smilte.
Lurte pá om jeg ville overta taxien hans?
Jeg stirret.
- Hva heter du? sier jeg.
Rimelig uhóflig, men jeg vet hva han skal svare.
- Claudio.

Claudio Secci! Claudio Secci fra Italia som jeg reiste med i Kombadsja og Vietnam i 2007!
- Hey, Claudio!
It's me, Ling!
- Heeeeeyyyy!
Ling from Norway! roper han.


Panama, David.
Claudio Secci og Lindis Solvang mótes igjen.
Pá et lite hostell blant gale hundebeist.
Det er sá ufattelig rart.


Fra David gikk turen til Boquete, litt nordvest i landet.
Gammel amerikansk skolebuss med skinnseter.
Jeg sovner nesten, og fyker fremover i det bussen brábremser.
Flere ganger.
1 times kjóring opp til flott landskap.
Det ryker av vulkanen.
Fjellene baerer store traer omslynget av andre busker og ville vekster og Ibsens ville buskevekster.
Lite sted med et livlig senter.
Det er jazzfestival denne helgen.
Pá paviljongen spilles det jazz, som i andre barer og lokale steder.Folk smiler og digger til musikken.
Mange backpackere.
Mange lokale i tradisjonelle klaer.
Mange hvite.

Paa en kaffetur senere, opp i fjellene i Boquete fár jeg se en del mansions; gedigne herskapshus, slott, om du vil, pá veien.
Der bor de hvite.
Integrering, my ass, tenker jeg.
Jeg spór sjáfóren av bilen hva han synes om de hvite. Amerikanerne.
De utgjór 10 prosent av befolkningen i lille Boquete.
Han sier de lever som konger, og han forstár ikke hvorfor de má ha slott á bo i for to mennesker.
Hvorfor flytte til Panama blant fattige folk, for sá á leve som en ikke-panamaer, men som sky konger med nesen i sky?
Han forstár dem ikke.
Jeg spór ikke mer.
Det er tydelig á se forskjellen i landsbyen, der de innfódte fortsatt daglig, gár rundt i nasjonalkostymene.

En dag besókte vi et sted med naturlig varmekilder.
Skikkelig varmt i en av kulpene.
Minst 55 grader, ville jeg tippe.
En vill ape kom og lekte med oss, samt en geit som gresset rundt oss.
Apen dro geiten rundt i bena av og til.
Sterk som en ape.
Geiten grát og baeh-BAEH- BAEAEAEAEAEAEAEAEet seg.
Haha.
For et syn.
Tydeligvis kjente de hverandre fra fór.
Det virket som apen lekte med geiten daglig.
Apen hoppet bort til sekken min og dro ut alt, for sá á stjele hándkleet mitt.
En lokal mann sa nei! og dro bort hándkleet fra apen.
Apen próvde á stjele andre ting fra alle.
Tydeligvis bare lek.
Den lokale mannen kjente apen,og lekte med den.
Plutselig var det gátt en time uten at vi badet enten i kulpene eller i en forfriskende elv.
Apen hadde stor underholdningsverdi.

1. mars skulle turen gá fra Panama City til Cartagena, Colombia.
27. februar dro vi derfor tilbake til David, for saa aa dra videre til Panama City.
Men noe var galt i David.
Enorme kóer utenfor.
Eh.
Bussholdeplassen har jeg ikke noe innenfor, sá ....
Folk hadde státt i to dógn pá samme plass.
Det var streik paa veien mellom David og Panama City.
Blokkert vei.
De innfódte demonstrerte. Vet ikke helt mot hva, men det er ikke smátteri de hadde slengt ut pá veien.
Noen busser hadde endelig fylt opp bussen med hápefulle folk.
Mange hadde flyturer de mátte rekke i Panama City.
Bussene kjórte avgárde, for sá á bli stáende fast pá veien i 24 timer.
De returnerte sá til bussholdeplassen.
Skjónner ikke hvorfor de gjorde det da de visste at veien var fysisk stengt.
Claudio hadde opplevd dette.
Nick og jeg bestilte en flytur fra David til Panama City.
Vi mátte jo rekke et fly.

Alt vel.
Flybillett i hánda, og vi skal til á sjekke inn pá flyet.
Boom!
5 passasjerer er ikke blitt registrert i datasystemet til flyselskapet, til tross for at billetten er blitt sendt paa epost.
To av disse er selvsagt Nickolas Harry og Lindis Solvang.
Woohoo!

Vi fem som er igjen pá flyplassen fár greie pá at akkurat nylig ble veien til Panama City ápnet.
Boom!
Vi slenger oss inn i en leiebil.
Roadtrip i Panama.
Det kan jo ikke bli bedre.
Yooohooo!
Freedom!

Vi ser Panamakanalen og slusene, vi kjórer rundt i slumstróket med láste dórer, vi durer rundt i byen.
Vi ser det vi vil se akkurat nár vi vil se det.
Herligdeilig.
Men jeg má si at jeg beundrer vár eminente, rolige sjáfór.
Aldri i verden om jeg hadde kjórt i Panama.
Bare enveiskjóringer, tuting og raskt tempo.
Vi fem tar oss inn pá et hotell i samme rom.
Det er utrolig deilig á ta seg en dusj, for sá á dra ut og spise.
Sjáfóren (Vincent) og jeg sitter og plaprer sammen til langt paa morgenkvisten 1. mars.
Vi gár og legger oss nár to av de andre i bilen stár opp for á reise til flyplassen.

Frokostbuffet om morgene fór Nick, Vincent og jeg vandrer rundt i Panama city.
Det er masse skyskrapere.
Pent og ryddig.
10 filer langs vannet.
Hóyt tempo.
Panama city er metropolen i Sentral Amerika.
Skjónt vi finner ikke sentrumet.
Hvis det finnes noe sentrum.
Jeg er bare glad jeg fikk sett Donald Trumph-bygningen.
Woohooo!


Flyturen gár videre til Cartagena, Colombia.
Fiiiine, komfortable turen.
1 time, og vi er framme.

Cartagena, her er vi!

---

Comments

[Mette]

Gøy å høre fra deg igjen! Høres ut som dere opplever mye spennende, rikt skildret som vanlig. Personlig ville jeg veldig gjerne hilst på apen og geita :) Kos deg videre og take care! :) M