Fortsettelsen av baatturen til Isla de Ometepe

---

Naa er internettstedet aapent igjen.
Nick og jeg skal busse til David.
Byen Da-viid.
Derfra gaar turen til Panama City.
Foroevrig er det streik fra de infoedte, som sperrer av veien.
Men vi tror de er for late og redde naar kveldsmoerket kommer, og er optimistiske i forhold til aa komme oss til Panama City.

Baatturen, ja.
For de som skulle til San Pedro, varte baatturen 15 timer.
Han som ble sjoesyk var altsaa ikke den eneste.
Vi satt i andre etasje (luksusklassen. Haha).
En skulle tro dette var verre enn foerste etasje i forhold til baatur og sjoesyke.
Da vi skulle av baaten - endelig - matte vi gaa ned til foerste etasjen for a gaa av baaten.
Der laa graa mennesker overalt.
Det luktet surt og vondt, svette og varme.
Boetter og mopper.
Sjoesyke innfoedte overalt.
Kun 9 timer igjen av batturen.
Stakkars folk.
Og stakkars de som skulle paa baaten fra Isla de Ometepe, videre til San Pedro.
Glad det ikke var meg.
Egoistiske meg.
Haha.

Det var moerkt da vi ankom oeya.
Vi fikk skyss av en dude som hadde et hotell i den ene storlandsbyen, Altagracia.
Jeg var nesten kommet meg paa lasteplanet da bilen begynte aa kjoere.
Det endte med hyl og skrik fra de andre og boinka bonk for froeken hulter til bulter, baklengs, forlengs, paa hodet inn i lasteplanet, via leggene til noen passasjerer.

Altagracia var et svaert rolig sted.
Forbundet med vei, laget av brikker/heller til andre siden av oeya kun paa soersiden, til den andre store landsbyen, Moyogolpa.
Nick, som jeg skal fortelle om, og jeg leide scooter et doegn.
Suse avgaarde paa egen, bestemt tid, paa egne premisser; det er frihetsfoelelse, det.
Stein og stoev i oeyet, men det er verdt det.
Vi dro til en ende av oeya, der innsjoeen moette seg selv, som i Skagen.
Klask!
Splasj!
Den lagde sin egen molo, som stadif flyttet seg, men endte opp paa samme sted til slutt.
Den flyttet seg fordi stroemmen alltid var sterkere paa en av sidene.
Vi var helt alene sammen med skjell og noen innfoedte.
Skjell!
Innsjoe.
Eneste innsjoe i verden der det ferdes haier.
Som spiser oss.
Hoho.
Men vi saa de ikke, og holdt oss helt inntil land.

Naa skal jeg fortelle om Nick.
Han er en amerikansk fyr jeg traff i Kina i 2004 paa en ukes ridetur til de tibetanske fjellene.
Han og ei chilensk jente reiste sammen, og de to og jeg dro avgaarde sammen.
Hyggelig tid.
Vi har ikke holdt kontakten, men gjennom facebook gjenopptok vi kontakten i fjor.
Han er paa reise i Sentral Amerika, og jeg har altsaa moett han igjen.
Han er lav og litt George Costanza-aktig.
Vi reiser sammen, men er ikke sammen hele dagene.
Jeg finner mine venner, han sover eller gjoer andre ting.
Som aa stresse og planlegge, irritere seg over uhoeflige folk eller stresse enda litt mer.
Alt vi spiser kommenteres av han.
Broed? Det er tomme karbohydrater, ballaballaboi, trans fat, saturated fat, burn calories, blablabla.
Det er rimelig slitsomt i lengden, men jeg skal ikke klage.
Jeg paa min side, har mange ting som irriterer han.
Haha.
Saa vi fyller ut hverandre.
Jeg med min rastastil. Mohohaha.
Rastastil og rastastil.
Han med sin stressestil.
Foelger Lonely Planet-boken som instruksjon for alt.
Da Holy Bible.
Naa hoeres jeg slem ut, ser jeg.
Onde Lindis.
Neida. Han er en fin reisepartner og et godt menneske.
Vi kosaer vaars!

Vi tilbragte fine dager, og moette mange raringer og flotte folk paa oeya.
En natt tilbragte jeg alene i Moyogolpa, mens Nick var i Altagracia.
Da moette jeg en del spesielle folk.
Feks. en mann som hadde rastahaar.
Ikke fletter, men en lang, tung, rastaball, eller floke, tung haarpung.
Han var veldig koselig, og i sine 60-70-aar.
Andre var kunstnere, og hadde bodd i Costa Rica og Nicaragua i 8 aar.
Ikke ett ord spansk snakket de.
Det er jo helt paa trynet. Festet hver dag og natt.
Snakk om integrasjon, ass.
En gutt ble visst veldig betatt av meg, men han var skremmende rar, og jeg smuglet min egen kropp vekk fra ham i flere dager.
Han fant foroevrig smuglergodset, og ropte: Hey, Ling! etter meg, om han saa meg.
Da maatte jeg bedroevet, gaa bort til han og snakke.
Samtalen endte som regel alltid plutselig.
Foer han snudde ryggen til meg, for saa plutselig aa sprudle ut: NORWAY! The land of the VIKINGS!
Foer han snudde ryggen igjen og ble borte en stund, for saa aa komme tilbake.
Det var mora hans som sa at han var saa betatt av meg.
Mohohaha.
Skulle gjerne gitt en bedre beskrivelse av masse, men jeg gidder visst ikke.

Fra Isla de Ometepe, tok Nick og jeg baatturen til San Jorge - som kun varte 1 time.
Saa gikk turen til Costa Rica.
Sov over i Liberia foerste natten.
Costa Rica kommer i nytt reisebrev senere.

Nu maaste vi aaka.
Bye!

---

Comments

[Tove]

For det første: 60-70-åringen med rastpung - håper ikke du satt ny rekord... (Jfr. 50-åringen i NYC) Hohohoho! For det andre: Stay away from the crazy weird dude som er betatt av deg! For det tredje: Jeg er glad i deg! Klemmelem!