Guatemala og Belize

---

Torsdag 11/6- 18/6: Guatemala og Belize

Vi fløy til Guatemala via Panama og med COPA flyselskap (Panamaselskap). Dette var ukjent for oss. Etter å ha fløyet med Star Peru, et peruviansk billigselskap der mye av innredningen hang og slang, var vi litt skeptiske. Det hadde vi ikke trengt! Flotte fly og topp mat og service. Vi fikk til og med hvert vårt store glass XO Cognac, brakt inn fra business class. Det skulle vært hos SAS eller Continental Airlines.

Fra flyplassen utenfor Guatemala City, tok vi drosje til den lille, idylliske nabobyen Antigua. Vi har lest at Guatemala City ikke er så spennende for turister. Turister er det imidlertid en god del av i Antigua. - Litt historikk: Byen ble oppdaget av spanjolene i 1543. Den ble den viktigste byen mellom Mexico og Lima og hovedstad i landet. I 1660 ble det tredje trykkeriet i Amerika installert her, og i 1681 fikk byen universitet. Da Santiago (Chile) ble ødelagt av jordskjelv i 1717, fikk byen et oppsving. Etter hvert var det 75.000 innbyggere, men etter 6 måneder med jordskjelv, var byen ødelagt. Da det også brøt ut sykdomsepidemier, flyttet spanjolene hovedstaden 45 km unna, til Guatemala City.

Vi hadde lest om et spesielt hotell som var fullt av antikviteter og ”snurrepipperier”. Da vi svingte inn i byen, var klokka over 22, bygatene øde og husene mørke. Vi var ikke særlig høye i hatten da drosja kjørte og vi sto og dundret på en stengt port i en mørk gate. Heldigvis hørte nattevakten oss, og rommet fikk vi for $40 (han sa først $60). Hotellet heter Posada San Sebastián. Det var som å bo på et museum. Hotellrommene er alle forskjellige og utrolig hyggelige med alle de rare møblene og pyntegjenstandene. Nå måtte vi flytte ned i første etasje natt nr. 2. Det ble nemlig et alvorlig kraftig regnvær på ettermiddagen, og en del av nedbøren rant gjennom taket til vårt rom. Rom nr 2 var mindre, men fint det også.

Første dagen bråbestemte vi oss for å være med på en tur opp til vulkanen Pacaya. Dette er en aktiv vulkan, som ikke ligger langt fra Guatemala City. Vi ble kjørt i en minibuss i 1 ½ time før vi måtte begynne å gå. Da bussen stoppet, sto det en mengde guatemalere med hester og ventet på oss. De tilbød ”taxi naturale”, men ingen i vårt følge ville ri opp. Da vi begynte å gå, fulgte de etter med hestene. De visste nok hva de gjorde, for maken til oppoverbakker! Vi gikk i 1 time og 45 minutter. Mesteparten var rett opp. Hjelpe meg så svettende slitsomt! En mann i følget vårt, satte seg til slutt på en hest. Synd, syntes Kari, for det er greit å gå sammen med noen som peser mer enn en selv. Bare for å gjøre det helt klart: Vi kom opp for egen maskin. Godt vi ikke visste hvor tøft det var på forhånd. Tenk å være bare et par meter fra flytende, rødglødende lava! Det var litt skummelt, men utrolig spennende. Det var så varmt at vi ikke kunne stå stille lenge på samme plassen. Varmen kom opp gjennom sprekker i den tynne, størknede lavaskorpen vi sto på. Dette var ikke nede i et krater, men ute på siden av hovedvulkanen.

Før vi kom så langt, hadde vi gått gjennom frodig, tett vegetasjon, så gjennom goldt, avkjølt lavalandskap og så klatret vi på lavaformasjoner opp til varmen. Da vi kom opp i det kalde lavalandskapet, begynte det å tordne og tåkedottene drev. Det var nesten så vi så ”Magica fra Tryll” komme svevende på sopelimen sin. Det kilte litt nedover ryggen da, for vi så den røde lavastrømmen som en smal stripe lenger oppe. Det begynte å mørkne da vi gikk ned igjen. For denne opplevelsen betalte vi $6 hver pluss inngangspenger til vulkanområdet. Vi hadde med guide hele vegen. Noe annet hadde vært uforsvarlig.

På turen tilbake til Antigua begynte det å øsregne, og etter kort tid så vegen mer ut som en fossende elv. I byen var også veiene omgjort til elver. Det var umulig å krysse disse uten å vasse i vann til godt oppå leggen. Tilbake på rommet sjekket vi værmeldingen for Guatemala, og den var nedslående. Regn, regn og atter regn i de neste 14 dagene. 7 cm regn på en dag varslet de for Guatemala City fredag 19. juni. Vi som skulle kose oss i solskinn ved bredden av Guatemalas største innsjø, Atatlan og senere i Belize…. Enden på visa ble at vi forandret reiseplanene våre og kuttet ned på oppholdet i Guatemala.

Vi tok bussen til Panajachel, den største byen ved Atatlan, men ble bare der en natt før vi busset opp til den lille byen Chichicastenango. Her er det Guatemalas største marked finner sted torsdager og søndager. Atatlan skal være en av verdens vakreste innsjøer. Da vi kom, hang tåka lavt over vannet, men morgenen etter hadde vi vakker utsikt over store vulkaner og blinkende vann fra bussvinduet. Kanskje vi skulle blitt der flere dager likevel. Vi bodde forresten på et veldig hyggelig sted denne ene natta, hotell Posada Los Encuentros. Eieren, en amerikaner, ga oss mange reisetips og frokost med hjemmelaget syltetøy. Det, var som å bo i hjemmet hans.

Markedet var festlig (vi var der på søndag og det er størst da). Vi kjøpte bare et vevd belte, men det var så mye rart å se på selv om produktene er for fargerike for vår smak. På den store, bratte kirketrappa var det blomstersalg, bålbrenning med mennesker som ba og ofret til gamle mayaguder og menn i spesielle drakter som kom i prosesjon ut av kirkedøra. Inne var det flere steder hvor de tente lys på golvet og satt og ba (så ut som lave altere), visstnok like gjerne til gamle mayaguder som til Kristus, eller til begge for sikkerhets skyld. Hele kirken var full av røkelsesrøyk. Da vi gikk ut, strømmet det inn med mayaindianere i flotte antrekk og med småbarn på armene og på ryggen. Det skulle tydeligvis være barnedåp i stor skala.

Vi betalte en kvinnelig guide for å følge oss opp på en hellig høyde utenfor byen. Dette var etter råd fra amerikaneren. På toppen er det en offerplass med både det kristne korset og mayakorset (som har 6 retninger, himmelretningene og sol og måne (tror vi)). Hun fortalte at hvis det var noe hun ønsket, for eksempel godt ekteskap, rikdom eller å bli frisk av sykdom, gikk hun til landsbyens sjaman med en offergave. Offergaven kunne være alt fra en sigar til en levende kylling. Sjamanen gikk så opp til offerplassen hvor han brente offergaven på et bål og framsa bønner. Dette var helt vanlig å gjøre. Selv gikk hun til sjamanen flere ganger i året.

Vi dro tilbake til Antigua i 14-tida. Samme kveld dro vi med nattbuss fra Guatemala City til Flores, langt nord i landet og ikke så langt fra grensen til Belize. Kall det en flukt fra det forventede regnet. Vi hadde fått beskjed om at vi ville bli plukket opp utenfor hotellet vi hadde bodd på mellom 16.30 og 17.00 for å bli kjørt til Guatemala City, hvor nattbussen gikk fra. Gjett om at vi ble frustrerte da ingen buss kom og tida gikk. Verten på hotellet gjorde en kjempeinnsats for oss ved å ringe dem ned. Tilslutt ble det klart at de ikke skulle hente oss før 18.30. Han engasjerte seg slik at da vi etter mange frustrerte minutter, ble plukket opp 19.15, så ropte og viftet han farvel til oss omtrent gjennom bussvinduet. Bussen vi tok fra Guatemala City var en luksusklasse-buss og kostet $40 pr. person (mot ca 1500 kr med fly). Setene var store og det var langt fram til raden foran, men ellers var det en litt sliten utgave. Vi lurer på hvordan standarden på vanlige langtransportbusser i Guatemala er når dette var luksusutgaven. Turen skulle ta 10 timer, men tok bare 8. Vi var framme i Flores allerede kl. 5.30. Faktisk så sov vi en god del begge to, så turen gikk veldig greit.

Hvorfor Flores? Jo, byen ligger 1 ½ times busstur fra Tikal, der de mest utrolige mayaruinene finnes. Flores ligger på en bitte liten øy i Guatemalas nest største innsjø. Vi hadde lest at byen skulle være sjarmerende, og fant ut at der ville vi bo. Vi fant ikke den sjarmen i det hele tatt. Faktisk likte vi oss så dårlig at vi dro derfra allerede grytidlig dagen etter.

Da vi kom til byen, ble vi plukket opp av noen som sa at skyss til hotellet var inkludert i bussprisen. Mulig at det var sant. Vi hadde ikke bestilt hotell, men hadde flere alternativer skrevet ned, og de kjørte oss til det første stedet hvor vi også tilslutt endte. Hotellet heter La Casona de la Isla, ligger rett ved vannet, og er helt greit, men slitent. Vi spiste middag der om kvelden, og det kan vi ikke anbefale. Kari fikk magetrøbbel i løpet av natta og begynte på antibiotika for salmonella umiddelbart (godt vi har en legedatter). De som kjørte oss dit, solgte selvsagt også bussturer til Tikal. Vi meldte oss på busstur kl. 08 fordi vi visste at regnet ville komme ut på dagen. Klokka 10 ble vi plukket opp!!!! Selvsagt kom vi så seint at vi fikk med oss skybruddene utpå ettermiddagen.

Bortsett fra den dårlige starten, så var opplevelsen av å gå mellom de fantastiske mayatemplene utrolig flott. Området er enormt og ligger i jungelen. Ropene fra brøleapene gjorde det ikke mindre eksotisk. Området ble bebygget mellom år 750 f.Kr. og 900 e.Kr. Mayaene hadde et nøyaktig kalendersystem, studerte astronomi og hadde et godt utviklet skriftspråk. Noen av templene er det lov å klatre opp i også. Det vil si, de har laget tretrappetrinn på siden av steintrinnene opp til toppen. De trappene er bratte! Det oppdaget Kari da hun var over halvvegs oppe i en av de største og høydeskrekken slo til. Det var ikke mulig å snu. Dette tempelet er 57 m høyt. Området er som sagt veldig stort og mye er ennå ikke gravd fram. Dere får se på bildene. Det høyeste tempelet er hele 70 m høyt og utsikten over jungelen skal være fantastisk. Vi fikk ikke med oss den, for da vi kom til dette tempelet, styrtregnet det og det lynte og tordnet i samme sekund. Vi sto over klatreturen opp på dette og søkte ly under et tak i nærheten, men måtte til slutt gi opp og bevege oss ut i regnet.

Da Tikal var på sitt største og mektigste, skal det ha vært rundt 100.000 innbyggere og de hadde handelsruter herfra til byer nær dagens Mexico City, til Stillehavet og til Karibien. I tillegg til templene og palassene var det ca. 4000 bygninger til å huse kunstnere, astrologene, bøndene og krigerne.

Som vi allerede har skrevet, så dro vi fra Flores allerede dagen etter ruinturen. Det er mulig byen er hyggeligere i turistsesongen. Nå var den en utdødd by med oppgravde gater.

Bussturen fra Flores til Belize City tok 5 timer, mesteparten av tida på humpete jordveger. I Flores snakket vi med to norske jenter, som var over seg av begeistring for San Pedro på Ambergers Caye, en øy nord i Belize, nær grensa mot Mexico. Jentene sa at værmeldingen hadde vært elendig da de var der, men at det hadde vært nydelig vær likevel. Ja, så dro vi dit da, i håp om at værvarselet heller ikke nå skulle slå til. Ambergers Caye er en lang, smal øy. Egentlig så hang denne øya fast i Mexico, men mayaene gravde en kanal, så da ble det en øy. Det er flotte snorkel og dykkerforhold her - om været er bra. Stort annet er det nok ikke å gjøre. Vi fant et hotellrom i byen. Hotellet ligger i strandkanten, og vårt rom lå med utsikt mot sjøen og en veranda utenfor. De fleste hotellene på øya er lurvete, også vårt. Det er så høy luftfuktighet her at treverk råtner fort, noe hele byen bærer preg av.

Da vi våknet neste morgen, sprutregnet det. Det ga seg etter hvert, men himmelen var mørke grå av tunge skyer. Vi sjekket værmeldingen for området for n-te gang, men den forble like deprimerende. Derfor bare pakket vi og tok båten tilbake til Belize City. Her tok vi en drosje ut til flyplassen. Det sprutregnet under hele kjøreturen.

Vi fikk gjort om flybillettene (det kostet flesk), og nå sitter vi på hotell Marriott i Housten i Texas og skriver. I ettermiddag drar vi videre til London. Været i England skal være bra, i følge Yr.no. Så det siste reisbrevet blir derfor fra Europa og ikke Mellom-Amerika, som planene var.

En kort oppsummering av de siste ukene (Sør- og Mellom-Amerika), må bli:

Om du ikke er interessert i mayaruiner, hopp over Guatemala og bruk mye tid i Peru. Det er et fantastisk land. Hadde vi hatt mer tid, ville vi ha dratt ned til kysten fra Cusco. Amazonasjungelen i Peru er sikkert også flott, men uaktuell for oss fordi Kari ikke kan ta gul feber vaksine.

Bolivia likte vi også godt, men det er kaldt i høyden. Karine har reist mer rundt i landet enn oss, også nede i jungelen. Hun er kjempebegeistret for landet. For oss ble Chile for striglet og organisert, men vi var bare i Santiago og Valparaiso, så vi har egentlig ikke sett mye. Neste gang vi reiser i Sør-Amerika, skal vi ha vært flittigere spanskstudenter. Det har gått helt greit med de få ordene og setningene vi kan, men du kommer ikke skikkelig i kontakt med vanlige folk. ”Hola” (uttales ola) betyr hei. Dere kan jo tenke dere hva som skjer hver gang Kari sier gemalens navn i nærheten av spansktalende mennesker.

---

Comments

[Bernt J. Johansen]

Turen nærmer seg slutten?
Hei Kari og Ola. Skjønner det nærmer seg turens ende nå siden London blir nevnt. Dere har hatt en fantastisk tur tror jeg. Det nærmer seg slutten for meg i Qatar og, har både hatt avslutningsparty og avslutningslunsj på AlBanush. Til onsdag skal alle HSE gutta lage avskjedsfest i Doha for meg, det både gleder og gruer jeg meg til. Jeg reiser hjem torsdag morgen, så det blir det definitive farvellet med guttta, og de har visst store ting på gang. Gleder meg mer enn gruer:-) Kos dere på siste delen av turen, og ha det godt begge to. Bernt.

[Bernt J. Johansen]

Glemte igrunnen å nevne at jeg har vært i både Guatemala og Belize, men jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt i det dere fortalte. Og grunnen til det er nok at jeg var sjømann når jeg var det, i 76-77, og vi var vel ikke på de samme plassene tenker jeg, he he he. Bernt

[Andrea]

Hei. Jeg skal til Antigua i 3 mnd i august. Gleder meg veldig! Men vet dere om det er like mye regn da også? I regntiden, regner det hele dagen, eller er det også sol? Mvh Andrea