Første par stopp i Bolivia


Advertisement
South America
May 27th 2010
Published: May 27th 2010
Edit Blog Post

Hva kan tenkes å være verre enn å bli forlatt i en ørken? Å bli forlatt i en saltørken? Nå er det kanskje verre å være midt i Sahara og ikke vite fram eller tilbake, men å stå midt på en 12 000 km2 stor saltflate er også ganske svimlende. Helt vanvittig! Uansett hvor du snur deg er det bare hvitt, hvitt, hvitt. Og ja, jeg prøvde å smake på, flere ganger, og det er bare salt alt sammen, et enormt hav av salt. Vi kjørte rundt i denne saltørkenen, Salar de Uyuni, og i flere timer, og det virket som det aldri skulle ta slutt. Andre biler som kjørte rundt så ut som de fløy, alt saltet spiller et puss med synet ditt. Veldig stilig. Og så, midt i ørkenen, plutselig en øy med kaktuser. Kaktuser som kunne vært tatt rett ut av Donald. Vi hadde en utrolig bra dag rundt forbi i ørkenen, og avslutta med en tur til et gammelt gravsted hvor det var flere mumier, uvisst hvor gamle. Folk som sliter med å få barn kommer ofte hit og ofrer til disse mumiene. Det var veldig rart å se, flere fullt intakte skjelett, flere med lange fletter. Det så ut som om de alle bare satt seg ned og bestemte seg for å dø.

Uyuni, vårt første stopp i Bolivia, var en by veldig annerledes enn alt vi så i Argentina eller Chile. Kanskje mest utprega av alt var antallet urbefolkning her i forhold til hva vi har sett før. Overalt små damer i skjørt med lange, lange fletter, bowlerhatter og fargerike tepper på ryggen. Overalt solgtes det tepper og ullgensere og luer og alt en turist måtte ønske seg for å vise at han har vært i Sør-Amerika. Liten by, veldig turistifisert på grunn av beliggenheten ved saltørkenen, og samtidig så lite turistifisert på den måten at alt ser ut til å foregå på samme måte som det alltid har gjort her.

Videre fra Uyuni dro vi til Potosí, tidligere en av Bolivias rikeste byer. Spanjolene fant sølv her og ryktene skal ha det til at man skal ha kunnet bygge en bro fra Potosí til Spania i sølv, med alt som er utvunnet her, og fremdeles kunne frakte store mengder over brua. I dag er det ikke mye sølv igjen, men fremdeles jobber det mange menn i gruvene her.

Jeg ble med på en tur inn i gruvene, en ganske spesiell følelse. Gå langt, langt inn i fjellet, kjenne på endringene fra veldig varmt til veldig kaldt, prøve å skru av hodelykta for å oppdage at selv om du har fingrene en centimeter fra øynene har du ikke sjangs til å se noen ting, se asbest vokse fra veggene, og rundt forbi møte på menn som har jobbet her inne så å si hele livet sitt. Møtte en far og sønn. Faren hadde jobbet i gruvene i 38 år, sønnen var nå 15 og hadde vært med inn og hjulpet til siden han var 10! Jeg er glad jeg ikke var der inne i mye mer enn en time, tror virkelig ikke jeg hadde vært rett for en jobb i bekmørket, hvor jeg måtte krype på alle fire for å komme meg fra en mine til en annen, eller hvor man på fire minutt (den tiden det tar fra man tenner dynamitten til den sprenger) må komme seg ut gjennom alle disse smale gangene, uten å tråkke feil, og ut i frisk luft før det eksploderer. Inne i gruva fikk vi også hilse på ”tio de las minas”, eventuelt djevelen. Her kommer minerne hver fredag og ber om hjelp til å komme seg trygt inn og ut av minene, om hjelp til å finne større årer med sølv og mineraler. Det var en veldig interessant tur, men jeg tror jeg holder meg på utsiden av fjellveggene fra nå av.

Potosí i seg selv var en liten trivelig by, plassert på 4070 m.o.h. Her, som i Uyuni, den samme følelsen av å være i en turistifisert by samtidig som den ikke er det i det hele tatt. Men så fargerik og flott. Markeder der frukt og grønt selges, der kuhoder blir hugget i stykker med en øks (ja, vi så faktisk det!), og kjøtt selges over disken så lukta blir uutholdene. Vi fikk også med oss et plutselig tog, med blåsere og trommer og små barn kledd opp i tradisjonelle kostymer som danset gjennom gatene. Morsomt.
Bolivia så langt har vært fint, men det som kanskje har imponert meg mest er det vi ser på bussturene mellom byer. Naturen her er helt fantastisk! Fjell i alle mulige farger, små landsbyer, og langs veiene møter vi stadig på små damer på vei fra A til B. Jeg blir veldig fascinert og sitter bare å stirrer ut flere timer i strekk.

Men nå har vi kommet oss til Sucre, som så langt er høydepunktet i Bolivia. På bare 2700 moh er det betraktelig lettere å puste, klimaet er mye varmere, og byen er nydelig. Blir nok her noen dager og bare nyter før vi setter kursen mot La Paz.

Kommer tilbake med bilder saa snart internettforbindelsen tillater det 😊




Advertisement



Tot: 0.026s; Tpl: 0.015s; cc: 10; qc: 21; dbt: 0.0051s; 1; m:saturn w:www (104.131.125.221); sld: 1; ; mem: 1.2mb