Advertisement
Published: April 24th 2012
Edit Blog Post
Kia Ora!
Nå er me i New Zealand, eller Aotearoa, om du vil. Nærmere bestemt på Nordøya. Her lever me det glade backpackerliv – opplever og ser nye ting hver dag. New Zealand har så mykje å by på. Og det er ikkje for ingenting det blir kalt ekstremsportens hjemland. Naturen her er også fantastisk fin, og den er så varierende. Du kan stå på ein plass og se rundt deg. På den eine sida har du norsk natur, på den andre sida tropisk regnskog, og andre plasser ørken, sydenstrender eller høye Alpe-lignende fjellkjeder. Her fins alt! Me starta oppholdet vårt i NZs største by, Auckland. Der utforska me byen, gjekk på gåtur med sikring over Auckland Harbour Bridge, og Christina prøvde Fish n’ Chips som visstnok skal være så populært her. Og på kvelden reiste me på Rugby-kamp og så Sharks vs. Blues. Blues va heimelaget, så da heia me selvfølgelig på de! Resultatet gjekk det heller dårlig med, og Blues hadde visst hatt ein elendig sesong. Men artig hadde me det allikevel, sjøl om me ikkje heilt knekte koden på åssen detta spellet foregikk. Og Christina syns det va interessant å se alle de spretne rompene som leika
seg utpå banen. Dagen ettepå gjekk turen te Hot Water Beach med buss. På veien stoppa me ein plass og gjekk på gåtur til Cathedral Cove, hvor ein av Narnia-filmane har blitt spilt inn. Har forresten blitt veldig mange gåturer i løpet av denna veka.. Hot Water Beach er kjent for ein ting. Og det kan ein vel nesten forstå ut i fra navnet. = Varmt Vann Strand. Når klokka nærma seg 7 på kvelden, tok me ein spade og rusla ned på stranda i bikini. Det va mørkt, stjerneklart og KALDT ute. (Ja, for det er faktisk rimelig kaldt her i NZ nå). På stranda kunne me grave hull i sanda, som straks fylte seg med glovarmt vann. Så det blei som å lage sin egen naturlige stamp. (Me slapp heldigvis å grave, for me kom te et ferdig-laga et.. Hoho). Og der lå me da, og nøyt livet i noen timer.
Dagen etterpå reiste me videre til Karangahake Gruvene. Der hadde de noe som heiter Glowworms. Det er selvlysende små marker som henger på tak og vegger i grottene. De lyser for å tiltrekke seg andre insekter når de er sultne og vil ha noe mat. Så
det såg ut som man gjekk under ein stjernehimmel. Kult! Turen gjekk videre te ein plass som heiter Rotorua, eller “Rottenrua”, for her lukta det skikkelig råttent. Råttent egg og andre ekle ting! Jaja.. Godt me slapp å være der så lenge. Neste stopp på ferden var Taupo. Her hoppa Ann Kristin i fallskjerm, noe som var vannvittig moro. Og et ordentlig kick for ei som blir svimmel av å stå i ei gardintrapp. Absolutt noe som må gjøres igjen. Dag 2 i Taupo hadde me uvitende bestemt oss for å krysse Tongariro Alpine Crossing. Detta er regna som ein av verdens topp 10 gåturer. Og det var det! Men fyy fela for et slit. Er ikkje for ingenting me gjekk som to gamle damer på 80 år i fleire dager i etterkant. Me begynte med friskt mot kl. halv 8 fra parkeringa. Stigninga begynte med ein gang, og det gjekk jevnt og trutt oppover i 2 timer før me sto ved foten av Mt. Doom, for oss Ringenes Herre-fans. De fleste valgte å gå forbi fjellet og fortsette turen videre til endestasjonen. Men me, som de fjellgeitene me er, tenkte at: “Nei, me er her kun ein gang i
livet. Me skal opp!”. Og fjellet er faktisk 2291 meter over havet, så ikkje så altfor mykje lavere enn Galdhøpiggen, for å gje dikkan et inntrykk av å høyt det er. Og å tungt det var! All creds te Frodo som klarte å karre seg opp å få kasta ringen. Og vulkanfjellet består for det meste av småstein og sand, så for hvert steg du tar kommer du sånn ca. 2 tilbake, føltast det værtfall som. Men når me endelig kom på toppen, og fekk hivd i oss litt pizza og godteri og fikk sett oss ordentlig om. Da var det vel verdt det!! Fy søren for ein utsikt.
Nedstigninga va krevans den også, og man va heile tida redd for å tråkke feil og rulle ein stein ned i hodet på stakkaren som gjekk under. Ikkje så moro å bli drapsmann på fjelltur heller akkurat. Etter hvert fant me ein aketeknikk som funka ganske greit. Har enda litt småstein i trusa men… Og når me kom ned igjen fra Mt. Doom va me egentlig ganske klare for å slappe av, men neida, enda 4 timer igjen med trasking. Og det gjekk ikkje rett fram, men alltid oppover eller
nedover. Laaaangt om lenge og lengre enn langt var me framme, og eg trur aldri i våre 19, snart 20 år gamle liv, at me har vært så glade for å se ein parkeringsplass. Litt av ein mestringsfølelse. Og når me fant ut av at nesten alle andre hadde juksa og tatt ein kortere vei, da blei me i alle fall stolte. Da får me heller bare se ut som pingviner i et par dager framover. Og nå er me i hovedstaden Wellington og turen fortsetter nedover på Sør-øya imorgen. Og meir om det kommer seinere!
Kei te neui te ahua o taku nono i toto i tenei? 😉
- Ann Kristin og Christina.
Advertisement
Tot: 0.133s; Tpl: 0.012s; cc: 7; qc: 44; dbt: 0.1073s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 2;
; mem: 1.1mb