shopping soendag

---

AAhhh..kjaere vene...jeg merker at jeg ikke har shoppet paa fire maaneder, for naar jeg foerst drar opp lommeboken...kremt...ja da lukter det svidd gummi lang vei.

Det er soendag, og soendag betyr MARKED!!! Ja, gatene fylles med boder og traller, med alt fra skilpadder paa stoerrelsen med en tommelfinger, til papaya og glorete hawaii skjorter. Alt for liten og stor, Malay og nordmann, Gud og hvermann.

Startet med aa kjoepe frokost paa det livlige markedet her i Gaya Street i Kota Kinabalu. Tittet litt rundt om kring, fant noen smaa ting til noen der hjemme, og satte meg paa en mini buss til byen Kota Bleud. Markedet der skal visstnok vaere helt fabelaktig. Og det maa jeg virkelig si: Vidunderlig, herlig, fantastisk og.....TOMT!!!! Fikk ikke sett stort av det markedet nei...det stengte tydeligvis klokken tolv... jaja...

Saa jeg spiste en deilig lunsj, leste litt i boken min (som er grusomt kjedelig, men hva skal man gjore naar alternativet er malaysisk babbelibabb?!), og satte meg til aa vente paa bussen tilbake til KK. Da begynte cirkuset med mr. "jeg-tror-jeg-er-sinnsykt-morsom-fordi-jeg-er-helt-gal-i-huet", som paastod at han var "konduktoer, og at det ikke var noen flere busser tilbake til KK.
SHURE! Og jeg er Julenissen.
Han bablet og preiket og klaget og maset (alt paa uforstaaelig malaysisk, for alt han kunne si paa engelsk var: Bus, KK- finish). Stod oppi ryggen paa meg, og leste over skulderen min, blaaste roeyk i trynet paa meg, og lo og gjorde narr av meg. Men den eneste som hadde det moro var ham selv. Resten av de som satt der glodde paa ham, deretter paa meg, og ristet oppgitt paa hodet, mens damen ved siden av meg hvisket: "crazy...crazy...you don't talkt to him"
Han skulle selvfoelgelig ha meg til aa ta en taxi de to timene tilbake til KK, og stod fast paa at det ikke kom flere busser.
Som sagt: jeg er blond, jeg er ung, jeg er jente, og jeg er turist, men jeg er pokker meg ikke DUM!

Det tok 25 minutter, og der stod bussen, og jeg var den som kunne vinke med en kongelig vri, til en stum og flau "konduktoer" i Kota BLeud.

Ja, det er litt av noen utfordringer jeg moeter rundt om i verden. Jeg er faktisk ganske stolt over hvordan jeg takler ting. For jeg har blitt vant til aa bli lurt, stirret paa, snakket til og sjekket opp. Paa godt og vondt. Noen ganger kan jeg le med dem, riste paa hodet og gi dem en klapp paa skulderen. Andre ganger maa jeg soeke hjelp i en folkemengde, eller klappe til graadige hender som kryper seg frem baade her og der. Men jeg har laert masse. Og har blitt tryggere paa meg selv paa denne maaten. Blir ikke lurt lenger. Og hvis de proever seg, saa vet jeg grunnen deres, og kan motsi dem paa en hoeffelig maate.
De vil tross alt bare overleve, og jeg er ikke turist i landet deres for aa forhindre det.

Naa sitter jeg, nydusjet og ren, med vinduet paa vidt gap, paa Summer Lodge, Youth Hostel. En hund sitter aa pisser paa gatehjoernet under meg, Himmelen blir moerkere og moerkere for hvert minutt, og forsvinner snart i ett med havet like ved. Lukten av frityrstekte bananer, roti og malaysiske pannekaker oeker med skumringen.
For alle som ikke har vaert i Asia: se til He+#%*e aa komme dere ut av den fine designerstolen paa det stive kontoret deres og kom dere nedover fort som fy, om dere saa maa ligge kroellet paa flydassen hele veien: det er verdt det..

Tro meg...det er saa verdt det...

---