Mot alle vindar

---

Dagen etter hviledagen i Kutaisi var det fremdeles meningsløst kraftig motvind, men vi kunne ikke bli der lenger, og tok fatt på veien videre østover. Det gikk meningsløst treigt treigt, og vi var i tvil om vi i det hele tatt ville klare den planlagte etappen på ca 10 mil før det ble mørkt. Det ville nok vært mulig å finne et krypinn i Zestaponi ca halvveis, men byen virket lite fristende, så vi hamstret vann og croissanter og fortsatte. Etter Zestaponi begynte stigningen mot en fjellovergang på knappe 1000 m. Fjellandet Georgia er ikke bare omgitt av noen av Europas høyeste fjell langs grensene i nord og sør,de har noen akseptable rygger som skiller kysten fra innlandet også.

Faktisk gikk syklingen bedre da vi begynte på stigningen, siden vinden var roligere enn ute på slettene. Etter et par timer med hyppige stopp for å kjøpe mer flaskevann, var vi på toppen og kunne trille ned til Surami, en liten by på ca 800 m. Her fant vi et rimelig privatrom ved å spørre oss litt rundt, og kunne parkere tohjulingene og oppsøke en fortjent middag. Nå var vi inne i det sentrale Transkaukasia, og vannet vi så i elva renner faktisk ut i det Kaspiske hav...

Neste dag kunne by på mer vind og varme, men kom ikke lenger som en overraskelse. I Khasuri, en industriby der veien vår møter en annen hovedvei over fjellene til Tyrkia, stoppet vi for å innta en frokost på en slags veikro, og fikk ikke under noen omstendighet lov til å betale for maten. Vi fortsatte videre, og spiste en spartansk lunsj rett utenfor Gori. Byen er mest kjent for at en litt umedgjørlig kar vokste opp her. Han tok tidlig kunstnernavnet Stalin, og er visst fremdeles en lokal helt i hjembyen, de har i alle fall laget et museum til ære for ham der.

Vi orket ikke bruke tid på landets mest beryktede statsleder gjennom tidene, men siktet oss inn på Georgias åndelige hovedstad i stedet. En mil nord for Tbilisi ligger Mtshketa, tidligere sentrum for riket, og spekket med klostre og kirker. I følge den lokale tradisjonen skal Jesu kjortel være begravet her.

Stedet er ikke veldig godt utrustet med hoteller, siden det mest fungerer som dagsturmål fra Tblisi. Hotellet vi fant, krevde fra 550,- for natta og var ute av vår rekkevidde. Vi fikk en restauranteier til å forhøre seg hos en nabo. Naboen kunne leie ut noe for 370,- , noe som også var dobbelt så dyrt som det dyreste vi hadde gitt hittil i landet. Men noen gutter vi traff på gata viste oss huset til et par gamle damer, som gjerne leide ut et rom i kjelleren for 37,-.

Neste morgen viste det seg at vi også skulle få frokost, som bestod av brød, smør, te... og halvlitersflaske med hjemmebrent. Damene mente visst at det måtte til når vi skulle rett ut i hovedstadstrafikken. Det hører med til historien at hjemmebrentflaska fikk stå nesten urørt - vi fuktet bunen i drammeglassene av høflighetsårsaker.

---