Advertisement
Published: June 27th 2008
Edit Blog Post
For aller siste gang paa denne turen skriver jeg et innlegg fra Kina. En og en halv uke fullspekket av sightseeing, opplevelser, regn og moro er over i morgen tidlig, og et helt nytt eventyr - Mongolia - venter.
Siden forrige gang har vi hatt den store glede av aa henge med hyggelige Sam fra England. Vi traff henne paa turen til Terrakottakrigerne i Xi'an, og hun har bodd paa somme hostel som oss i Beijing. Hun var med oss da vi traff en annen av Jon Erlends, Ares soeskenbarn, kinesiske venner. Hun er som skapt for aa havne i denne bloggen. Det har seg slik at kinesere vanligvis gir barnet sitt navn som er vanskelig for oss utlendinger aa uttale. Derfor tar kinesere ofte til seg et vestlig navn, helst engelsk, som de bruker i kommunikasjon med utlendinger. Dette er vanligvis vanlige navn som John, Andy, Jennifer og Veronica. Andre vil ha litt mer spesielle navn, som Strawberry eller Happiness. Vaar venninne i Beijing heter Moses. Moses vet godt at navnet hennes er et herrenavn fra Bibelen, men er likevel fast bestemt paa aa bruke det. Da hun moette oss og ble introdusert for Sam, stusset hun paa Sams
navn.
- Sam, er ikke det et guttenavn?
- Nei, svarte Sam taalmodig, jeg heter Samantha.
- Hmm, det var vanskelig.
- Jeg vet, derfor kaller jeg meg Sam. Hva heter du?
- Moses.
Sam, som oss andre, hadde vanskelig for aa forstaa at Moses passer bedre til en jente enn Sam. Nok om det, Moses er en ung kinesisk forretningskvinne som er vant til aa ha fem tanker i hodet paa samtidig, noe som sammen med det faktum at hun snakket mangelfull engelsk gjorde kvelden interessant. Blant annet ble det misforstaaelser naar Sam fortalte en historie om en svenske hun hadde moett, og om hans kinesiske kjaereste som hadde hevet ham ut av huset og slaatt opp med ham fordi han ga tre tomme oelflasker til naboene og ikke til hennes foreldre. Moses rettet flere ganger paa den store, og sa blant annet at svensken og kineseren slett ikke var kjaerester, men derimot gifte. Det ble vanskelig aa holde latteren tilbake etter hvert som historien utspilte seg, men heldigvis kom Inga med sin klokkeklare Bollywood/Kabelvaag-engelsk og reddet hele situasjonen. Vi sprakk alle sammen senere paa kvelden, paa vei hjem fra byen, da Sam sa en setning hun nok aldri
hadde trodd hun skulle si: "Today, when I went to the bathroom with Moses..."
I gaar var vi paa Sommerpalasset, en stor park som ble brukt som sommerresidens for keiseren gjennom flere dynastier. Det var litt for stort til aa faa oversikt over, og ikke spektakulaert nok til aa la seg bergta av. I Kina blir man bortskjemt paa store severdigheter. Men Sommerpalasset var hyggelig. Og de solgte god is. Paa kvelden var vi og spiste pekingand, og ble mottatt paa restauranten av en mann i andedrakt og hans operasyngende venninne. Det hele var umaatelig populaert blant gjestene. Servitrisen vaar var soet og hyggelig, men hver gang vi sa et ord hun ikke forstod, fikk hun et vettskremt uttrykk i ansiktet og sprang bokstavelig talt fram og tilbake i lokalet for aa finne en engelskspraaklig kollega. Anden smakte godt, saerlig i kombinasjon med den soete plommesausen vi fikk til. Vi fikk ogsaa servert hodet, og jeg spiste det jeg klarte aa faa paa spisepinnen. Jeg vet ikke om det var hjerne eller oeyemuskulatur. Men det var rart.
I dag sto vi tidlig opp for aa dra paa den kinesiske mur. Vi dro til busstoppen og spurte en tilfeldig
dame om hun visste hvor bussen var. Hun saa overrasket paa oss, tok oss i haanden, dro oss ut paa gata og inn i en buss i fart. Vi ble kjoert til en liten by, hvor vi ble dyttet inn i en drosje. Han kjoerte oss til sin venns restaurant, hvor vi fikk jasminte, stekt ris, nudler og postkort. Til slutt kom vi til muren. Det vil si, til parkeringsplassen under muren. Inngangsbilletten koster 40 yuan, men drosjesjaafoeren kunne faa billett for 35, saa vi lot han ta seg av det. Foerst etter en stund saa vi paa billetten at den kostet 28 yuan. Med andre ord, han var en god businessmann. Fra parkeringsplassen tok vi en taubane opp fjellsida. Taubanen var gammel, rusten og knirkete, men tok oss trygt over det frodige landskapet og opp mot den verdensberoemte muren. Paa toppen maatte vi overtale to damer om at vi ikke ville ta minitog videre, synge to sanger av Destiny's Child og hilse paa ti soete damer i kinesiske hatter (som saa begynte aa foelge etter oss med ryggsekken full av suvenirer). Saa kunne vi ta fatt paa den bratte stigningen opp til selve muren. Oppaa muren fikk vi en
helt vill utsikt, selv om det var dis. Vi gikk mellom vakttaarnene og tok bilder og lot oss begeistre. Synet av muren som bukter seg over fjelltoppene er mektig, og kan ikke foreviges selv av den beste fotograf. Likevel fikk vi noen brukbare bilder. Dessuten fikk vi spist en is, sett et brudepar og snakket stygt paa norsk om amerikaneren foran oss som tok en stor stein ut av muren. Slikt gjoer man bare ikke. Turen ned fra muren var raskt overstatt. Jeg betalte 40 yuan, saa tok en dame i spiss hatt et belte paa meg, strammet hardt til og slo meg godt paa magen mens hun sa noen kinesiske gloser og lo. Saa sendte hun meg over til venninnen sin, som festet meg til en krok og dyttet meg utfor et stup. Saa dinglet jeg med beinene helt til jeg var nede ved en demning, hvor jeg fikk et nytt slag paa magen av en kinesisk dame som ikke lo, og ble saa plassert i en gul baat som tok meg til parkeringsplassen. Kjempespennende.
Kina har vist seg aa vaere et ferieland av dimensjoner. Det er billig, vennlig og tilgjengelig. Det er veldig mange mennesker her, og
det er spennende. Jeg har sett store kinesere og smaa kinesere, tynne kinesere og tjukke kinesere, pene kinesere og mindre pene kinesere, unge kinesere og gamle kinesere, stressede kinesere og avslappede kinesere, glade kinesere og triste kinesere, kinesere med pene tenner og kinesere uten tenner, kinesere paa sykkel og kinesere i bil, kinesere som selger skorpioner og kinesere som selger hamburger, kinesere som tar metro og kinesere som tar buss. Det er nok en del jeg vil savne herfra paa vei gjennom Mongolia og Russland. Jeg vil savne den gode maten og det lyse oelet. Jeg vil savne de kinesiske versjonene av verdenskjente popsanger. Jeg vil savne kinesernes engelsk. Jeg vil savne spenningen av ikke aa vite i hvilken retning den spyttklysa du hoerer noen samler opp bak deg kommer. Jeg vil savne spisepinner og mangel paa bordskikk. Og jeg vil savne aa vaere i et land hvor innbyggerne ikke kan uttale r, og aa bli tibudt lolex i stedet for rolex. Expats i Kina har et uttrykk - TIC. This is China. Jeg stemmer i.
Lar hoere fra meg naar jeg har ankommet de mongolske stepper.
Advertisement
Tot: 0.1s; Tpl: 0.011s; cc: 6; qc: 45; dbt: 0.0585s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb