Advertisement
Onsdag 14/5 - mandag 18/5. Påskeøya.
Til dere som har lest de siste bloggene våre: De siste ukene har vi vært på steder med utrolig tregt internett. Dette har gjort at det har blitt tull med bildene. Nå håper vi at vi har fått ordnet opp i dette, så er dere interesserte, gå tilbake og se.
Tenk at nå er vi på verdens mest avsidesliggende øy (200 mil til nærmeste bebodde sted), og her møter vi datteren vår. Du verden hvor hun har narret oss gjennom mailene sine (se slutten av forrige blog). Karine har vært på reisefot siden 19. april og besøkt Bolivia og Chile før hun kom hit kvelden før oss. Vi kommer til å reise sammen til Chile, men hun reiser etter én dag til La Paz, og så kommer vi etter 4 dager seinere. Vi får Bolivia og mesteparten av Peru sammen før hun drar til Ecuador og vi til Guatemala. Karine skal også jobbe fire uker gratis på Galapagos for å lære opp park-/turguider i førstehjelp og livredning.
Så tilbake til Påskeøya: Øya er formet omtrent som en trekant, ca 12 km lang og ca 5 km på det bredeste, altså bare en
prikk i havet. Naturen varierer fra forblåste, gressdekkede vulkaner til frodige palmelunder der vinden ikke får tak. Øya er vulkansk og ligner mye på Island på de mest værharde områdene. Flokker med villhester møter du over alt og enkelte steder kyr, men hvor er sauene???. Fra 1895 til 1953 ble øya leid ut til et britisk firma som sauefarm, men vi har ikke sett en eneste sau her. Dette landskapet nærmest roper etter sau, for her er det mye gress.
Det som gjør landskapet så spesielt, er selvsagt alle steinstatuene, moaiene. Vi har besøkt museet her for å lære mer, men mye er gjetninger og mye er ca årstall. De mener at Påskeøya ble befolket mellom år 500 - år 800 e.Kr. De mener også at moaiene ble til fra ca år 1000 til rundt år 1600 og fuglemannskulten fra ca 1600 til 1867. Lufttemperaturen ligger på 20 - 25 gr. hele året. I følge Olas ”kuldeblemmer” på kroppen når han bader, er vanntemperaturen nå 23 gr. Det er vi enige om alle tre.
Etter en natt med minimalt med søvn, var vi temmelig utslitte da vi landet. Karine kom dagen før oss og hadde funnet overnattingssted for
oss i hovedstaden (og eneste by) Hanga Roa (www.apinatupuna.com, email: info@apinatupuna.com). Det er ok, men ganske lurvete, som de fleste stedene her (om du ikke vil betale skjorta). Frokost er inkludert. Etter den første natta fikk vi et tremannsrom med eget bad. Vi betalte ca 100 kr per person per natt.
På flyet hit fikk Kari fryktelig vondt i venstre brystside. Ja, så viste det seg at det hadde brutt ut helvetesild fra ryggen og under og på halve venstre bryst. Vi brukte en del tid på sykehuset den første dagen. Dette er et virus i en nervebane og må ”brenne ut selv”, men medisiner skal stoppe utviklingen og korte ned på sykdomsperioden (2-3 uker). Huden blir til betente blemmer og det brenner og etser hele tiden. Det er lite trolig at vi kommer hit igjen, så legge seg syk, har ikke vært aktuelt. Nei, det er bare å stå på og forsøke å tenke bort hele greia. Det går i en del smertestillende. Heldigvis har Karine med Paralgin Forte til bruk for natta.
Vi leide en liten, lurvete firehjulstrekker for tre dager. Den hørtes mer ut som en gammel traktor enn en liten bil. Det er ikke
så mange vegene her, men moaiene ligger langs kysten, og det er for langt å gå. Sykkel var uaktuelt pga helvetesilden. Hver morgen har det regnet, men vinden er så varm at det ikke gjør noe om vi blir litt våte. Etter en kort skur har det klarnet opp og blitt nydelig sol resten av dagen.
Da vi kom, ble vi spurt om vi ville bli med på grillparty i hagen her. Vi betalte 80 kr hver og så ordnet to chilensk gjester og eierne av stedet deilig mat og drikke. Det var kjempekoselig med masse kjøtt og fisk på grillen og ikke minst, chilensk vin er godt.
Fredag ble den store oppdagerdagen. Vi humpet oss av gårde på hullete veger med topphastighet 40 km/t. Er det ikke huller å passe seg for, er det hesteflokker. Den aller største opplevelsen ble da vi besøkte Rano Raruku, vulkanen der de hugget ut steinmenneskene, moaiene. Her står og ligger mer eller mindre ferdig uthogde steinskulpturer i hopetall. 300 på den ene vulkansiden utenfor krateret, og 100 inne i selve krateret. Vi var her i flere timer. Kraterets bunn er fylt med regnvann. Egentlig hadde vi visst ikke lov til å
gå der alene, men det fikk vi vite først dagen etter, heldigvis for oss, ellers hadde vi blitt en flott opplevelse foruten. Moaiene her er kanskje ikke like detaljerte og store som noen vi så utenfor, men så utrolig flotte de var der de sto og tittet opp av den gule blomsterenga, og vi var de eneste menneskene der. Nærmere kysten står det 15 moaier på rad og rekke. Gjett om at vi har tatt mange bilder.
Alle de ferdige moaiene, som var plassert rundt omkring kyststripa, ble veltet under stammekrigene fra ca 1600 til 1866. De siste 60 årene har flere blitt satt på plass igjen. Vi har derfor også sett et utall av veltede skulpturer. En artig detalj er at alle steinskulpturene, med unntak av ett sted, står med ansiktene vendt fra sjøen og mot menneskene de skulle beskytte.
Vi har også vært oppe på kraterkanten til vulkanen Rano Kau (1600 m i diameter og 200 m dyp). Her ligger restene etter 53 hytter, landsbyen Orongo, som øyboerne brukte bare noen uker hver vår. Utenfor kysten ligger det tre små øyer der en fuglesort hekker hvert år. Høvdingen for hver landsby, valgte ut en representant til å
skaffe årets første fugleegg. Mennene svømte ut til den største øya og ventet der noen uker til fugletrekket kom. Den som kom tilbake med det første fugleegget, gjorde sin høvding til sjef det neste året. Dette er den såkalte ”fuglemannkulturen”. Ikke forstår vi at det var så fantastisk å bli denne sjefen. Han ble regnet som hellig, og ingen, bortsett fra ypperstepresten, fikk snakke med eller røre ved han. Isolert fra andre mennesker ble han også.
Stort sett er kystlinja her taggete lavastein som bølgene slår meterhøyt opp mot. Det finnes imidlertid to strender. Den ene er kjempefin med kritthvit sand, palmer og en rad med moaier med ryggen mot sjøen. Det står også en moai her litt for seg selv. Den har Thor Heyerdal og hans norske ekspedisjon satt på plass på 1950-tallet. Han er faktisk kjent her. Det var her Ola og Karine testen vanntemperaturen.
Vi har hatt tre fine turdager her. Det har vært smart med bil, for det har regnet innimellom. Vi har også laget mat selv. Det har vært både koselig og pengebesparende. Dette har vært utrolig spennende dager. Påskeøya kan vi anbefale på det varmeste til alle som ikke er allergiske for
hester. Mer spesielt, vakkert og eksotisk sted skal dere lete lenge etter. 4 dager er passe lenge å være her. Da har dere god tid til å se dere rundt. Det er lurt å leie bil eller scooter.
Advertisement
Tot: 0.047s; Tpl: 0.015s; cc: 8; qc: 24; dbt: 0.0226s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1mb
Gro
non-member comment
ser dere koser dere med Karina