Advertisement
Published: October 19th 2008
Morsomme episoder
Hvis Eirik skulle royke ute, paa hostellet i San Pedro de Atacama, var det kun i "roykeavdelingen" han kunne sitte.Etter de 102 forste dagene har vi vaert i Spania, Argentina, Chile og Uruguay.
Argentina er det landet vi har likt oss best i hittil. Det er kanskje litt urettferdig aa si, i og med at det er der vi har brukt mest tid. Men, maten har vaert bedre og prisene litt lavere enn i Chile. Chile er det landet som er mest strukturert og systematisert. Der folger de tilogmed lover og regler (for eksempel aa stoppe ved fotgjengeroverganger som de ogsaa der er pliktig til).
Madrid og Santiago var storbyer vi falt for ganske raskt, de er storbyer men allikevel ikke for stor. Buenos Aires var etter vaar smak altfor stor med sine 13 mill innbyggere. Byen var grei nok, og heldigvis fikk vi andre gangen vi var der rettet opp noe av den daarlige folelsen for byen, som vi hadde forste gangen vi var der.
Hvis vi skal rangere de 3 landene vi har vaert i hittil etter velstand, virket Chile mest velstaaende fulgt av Uruguay og saa Argentina.
Vi er glad for at vi valgte aa starte forst med de mest velstaaende landene i Sor-Amerika for aa faa en myk overgang fra hva vi
er vant til og har opplevd tidligere. Overgangen hadde nok blitt stor for oss om vi hadde reiste direkte til land som Peru og Bolivia.
Hvis turen var over naa og vi skulle velge hvilke steder vi ville reist tilbake til, ville det definitivt i Chile vaert Putre. I Argentina er hele Patagonia aktuell og fristende.
Vi har stor sett folt oss veldig trygge, men har vaert ekstra paapasselig naar vi har vaert paa steder som det er storre risiko for aa bli frastjaalet noe. Bussterminaler er et eksempel paa “risikosteder”, og vi gaar aldri inn i tomme gater etter det er blitt morkt.
Det er ubehagelig aa se fattigstrokene i byene vi har vaert i, og det gjor oss veldig takknemmelig over aa bo i et saa rikt land som Norge. Bare aa slippe den uverdige opplevelsen av aa maatte grave i andres boss for aa kunne ha mulighet for aa bli mett. Og aa slippe aa sende unger avgaarde for aa tigge mat og penger hos turister. Vi vet at vi naa har vaert i 3 forholdsvis “velstaaende land” i Sor-Amerika, og at det nok vil bli verre framover.
Vi hadde ikke trodd at
folk skulle glo paa oss i land som Chile og Argentina. Spesielt ikke i store byer, hvor de definitivt ser en del reisende. Selv i Buenos Aires og Santiago var det slik. I Santiago var det tilogmed en mor som pekte paa Eirik og sa til datteren at hun maatte se paa han. Det er tydelig at hans store, blaa oyne fanger oppmerksomhet. I Uruguay har de stort sett nok med sitt, de er mer vant til aa se folk med europeisk utseende og blaa oyne - fordi at de har hatt mye innvandring fra nord Italia.
Opplevelsen med aa bo paa hostell har vaert mye bedre enn Jane hadde sett for seg. Selvfolgelig kommer vi borti steder med variabel kvalitet, noen steder mer rene enn andre - men vi har paa ingen maate tatt skrekken. Det har stort sett vaert kjekke folk aa snakke med paa hostellene, og vi har hatt selskap naar vi har onsket det. Vi har kun hatt daarlig erfaring med en person vi har mott - det var en kanadier vi motte paa hostellet i Arica. Han var der sammen med sonnen sin paa 10 aar, men var drita full nesten hele tiden. Vi
Mye hundeskit mange steder
Det var uvant med saa mange gatehunder som gikk lost rundt i gatene. andre paa hostellet maatte ta oss av sonnen.
Det er klart vi savner familie og venner hjemme - bare det aa snakke med noen som kjenner oss og vet hvordan vi vanligvis tenker og foler. Her blir det mye gjentakelse av det man snakker om, siden man hele tiden snakker med nye folk. Samtidig er det veldig goy aa treffe andre; med annen bakgrunn og andre erfaringer. Vi laerer mye om andre og om oss selv.
Aa laere spansk har vaert vanskeligere enn vi trodde, og Jane har vaert litt “grinete” over at hun var saapass mye syk paa den tiden vi hadde kurset. For vi reiste fra Salta fikk vi overtalt Graciela til aa lage et hefte til oss med oppgaver, og underveis paa turen skal vi nok faa tatt haand om det...Vi skjonner en god del praktiske ting, som vi opplever jevnlig - men er ikke flinke nok aa ha samtaler paa spansk ennaa. Og saa sier vi (mest Jane, for hun har en romantisk tanke om aa snakke flytende spansk, selv om viljen til aa bruke tid paa aa lese for aa laere ennaa ikke er sterk nok) at vi skal sette oss ned og
Hva hadde vi med fra starten
Alt paa bordet utenom den baerbare PC'en (som tilhorer Janes far) lese litt mer, men - det er mye annet som frister istedet, iallefall saa lenge vi ser at vi klarer oss helt fint uten anstrengelse med mer lesing. Klart laerer vi mer for hver dag, bare av aa vaere i spansktalende land, og bedre skal vi bli. Engelsken er dog blitt praktisert mye og blitt bedre, spesielt for Jane sin del (Eirik sin engelsk var allerede forholdsvis bra).
Kanskje den storste overraskelsen for oss paa begynnelsen av turen, var at vi begge ble saapass mye og ofte sjuk. Vi har vaert mer (smaa)forkjolet de 3 forste maanedene, enn minst de 10 foregaaende aarene. Men for aa faa det sagt - vi har ingenting aa klage over, saa lite sjuk vi har vaert tidligere.
Mobiler og mp3-spillere er det store naa i Sor-Amerika. De er helt besatt av det. Enkelte snakker i mobilen som om det var en walkietalkie - vi er blitt fortalt at dette er en rimeligere maate aa bruke mobilen paa, men det ser unektelig rart ut. Og la det vaere klart - det er veldig viktig for dem at andre kan se at de har mobiltelefon og/ eller mp3-spiller. Det gir status.
Naar sor-amerikaner
har lyst aa synge - gjor de faktisk det. Det er ganske vanlig aa hore noen synge naar vi gaar ute. De gaar med mp3-spilleren paa oret og synger hoyt - og som oftest falskt og paa daarlig engelsk.
Sor-amerikanere er opptatt av aa vise folelser. De gir klem hver gang de treffes, og sier 'hadet' til hverandre. De synes europeere er kalde mennesker: som ikke kysser og koser med hver andre paa offentlig sted. Aa sitte paa en benk aa raakline eller mer, er helt normalt ifor de i alle aldre. Eller aa ligge paa gresset i parken aa “kose”.
Folkene er generelt ganske imotekommende, og det virker som de virkelig onsker aa hjelpe og aa gi oss et godt inntrykk av deres sted og deres land.
Det er vanlig med varm mat til lunsj. Saa den timen de har pause, spiser de oppvarmet mat de har med hjemmefra, eller de faar sendt mat fra restauranter eller kafeer til kontoret.
Det er veldig populaert aa drikke mate i Argentina og Uruguay. Mate er en slags te som lages til paa en spesiell maate. Man har et mate-krus som man fyller opp med knuste yerba-blader. Saa
Flott natur
Fjellene i Humahuaca, i Argentina. setter man oppi sugeroret, som har en flat del nede med en liten sil. Deretter fyller de kruset opp med vann (vannet skal helst vaere 82 grader). Mate drikker de “hele” dagen, og kruset gaar gjerne paa rundgang til de man er sammen med. Det er vanlig aa se folk med matekrus i haanden, og termos med varmt vann under armen. I Uruguay saa vi dette enda mer enn i Argentina. Der hadde noen det ogsaa med paa restauranten.
Smaken paa mate er ulik alt etter om man har sukker i eller ei, akkurat som vanlig te. Uten sukker smaker den, etter vaar mening, som en bitter Earl Grey - men det hjelper litt med sukker i. Aa ha sukker i er noe de pleier aa gjore naar de skal venne unger og turister til med aa drikke mate. Bladene byttes ut naar man merker at det ikke avgir noe saerlig smak lenger, dvs at de kan brukes til flere liter med te.
Det har ikke vaert mange jenter vi har sett med kort haar, og veldig mange bruker sko med stiletthael (her passer jo Jane perfekt inn med lette fjellsko).
Naar vi ser paa likestilling, er
det akkurat som for 20 aar siden hjemme. Hun tar seg av huset, matlaging og unger - i tillegg til egen jobb. Han sitter gjerne aa venter i 4 timer etter han er kommet hjem fra jobb, for aa at hun skal komme hjem og lage middag til ham. Det er mennene som er “viktige”. Vi kan ta kjopet av PC'en som et eksempel: Jane tok seg av alt med kjopet, samt betaling med eget Visakort. Da vi skulle gaa - takket de Eirik hjertelig for handelen.
Det er ogsaa helt vanlig at mannfolk stopper opp og glor om de ser en fin jente, fin rumpe eller fine pupper - selv om de har med seg fruen. Kanskje menn i Norge ogsaa hadde onsket aa kunne ha det slik...det kan iallefall virke som om Eirik ogsaa har begynt aa faa litt sor-amerikansk blod i aarene!?
Det er ingen steder hvor man kaster toalettpapiret i toalettet - det maa kastes i egen dunk. Dette er noe vi er vant til fra Hellas, og vi gaar ikke noe saerlig til det. Det som har vaert litt uvant er aa alltid gaa ut fra at det ikke er toalettpapir naar du
Mange lange bussturer
Argentina er et enormt stort land, med lange avstander mellom stedene. Chile er et smalt og langt land, saa det har til tider vaert langt mellom stedene vi har reist til. trenger det. Det er veldig mange steder det ikke er. Viktig aa alltid ha litt med i lommen ;-). Paa busser er det ca 50/50 sjanse for at det er. Paa bussterminaler maa man betale en liten “avgift” for aa faa utlevert papir. Og man kan selvfolgelig glemme aa finne noe aa torke hendene med etter vask. Saape er det stort sett kun paa bussene det har manglet - antibakteriellflasken vi hadde har kommet godt med!
Det er overraskende faa paa “offentlige” steder som snakker engelsk. Baade paa flyplasser, bussterminaler mm hvor det generelt er mye turister - eller restauranter paa typiske turiststeder snakker de som oftes ikke engelsk. Vaerst har det faktisk vaert i Buenos Aires.
Med tanke paa hva vi hadde med oss i sekken da vi reiste, er vi ganske fornoyd med pakkingen. Vi har brukt nesten alt vi hadde med oss. Det vi ikke har faatt bruk for ennaa, og haaper vi ikke vil trenge heller er forstehjelpsposen; pakkene med rene sproyter og malariatablettene (de man trenger dersom man har faatt malaria, og som ikke er lett aa faa fatt i i Sor-Amerika), antibiotikatabletter mot diverse og saa videre.
Regntrekket til sekkene har vi
heller ikke faatt bruk for ennaa.
Vi har underveis byttet ut noen av klaerne for aa faa plass til klaer av typen vi har hatt behov for de stedene vi har vaert. Ogssa pga slitasje av det vi har brukt saa langt. Vi har paa disse 102 dagene vaert innom alle de 4 aarstidene, og det er umulig (uten aa baere altfor tungt!!) aa ha med seg klaer til alle temperaturer og vaerforhold. Allikevel tror vi at vi har kjopt klaer som er anvendelig for flere anledninger. Ellers har det ikke vaert noe vi underveis har tenkt at “pokker, det skulle vi hatt med fra begynnelsen av..” Vi var hele tiden bevisst paa aa kjope ting vi trengte underveis - naar og om vi trengte det.
Tiden i forkant av turen har vaert gull verdt. Vi (mest Eirik siden han hadde best tid til aa lese for vi reiste) har generelt kunnet litt om landene vi har reist i, og vaert mer forberedt paa ulike situasjoner som kan oppstaa - enn en del andre vi har mott. Underveis har vi hatt veldig god utbytte av Footprint reisehaandboken for Sor-Amerika. I tillegg har vi hatt Roughguide for baade Argentina
og Chile, som sa klart gir mer detaljert innformasjon for hvert av landene.
Vi hadde ikke trodd i forkant at det kom til aa gaa med saa mye tid til aa skrive dagbok, legge den ut paa bloggen og aa laste opp bilder og film. Vi ble fortalt at det kom til aa gaa mye tid med til det, men vi var ikke forberedt paa omfanget allikevel. Det at vi kjopte den baerbare pc'en i Buenos Aires har gjort det litt enklere, iallefall de stedene det er tilgang til WiFi. Spors om vi hadde blitt sittende saa mange timer paa en internettkafe. Uansett, det er kjempekjekt aa faa reaksjoner og tilbakemeldinger paa det vi skriver (ogsaa fra noen vi ikke har hatt saa mye kontakt med hjemme, og det setter vi stor pris paa). Vi vet at det gir en viss trygghet for familien aa se hvordan det gaar med oss, og vi setter stor pris paa alt nytt hjemmefra!
Men, naar alt kommer til alt - skriver vi bloggen forst og fremst for oss selv, slik at vi lettere skal kunne huske ting fra turen i aarene som kommer. Derfor er nok ikke alt like interessant aa
lese for dere der hjemme.
Vi har lagt sammen alle kostnadene vi har hatt fram til naa paa turen, inkludert kjopet av PC'en og spansk-kurset. Hvis vi hadde et middels-budsjett paa gjennomsnittlig 100 USD for dagen, ville vi kunne reise i ca. 400 dager. Argentina, Chile og Uruguay er alle av de dyreste landene i Sor-Amerika, og det vil folgelig gaa med mer enn “budsjettert” her. Slik forbruket vaart har vaert hittil, har vi brukt mer enn det vi burde. Vi har gaatt mer paa restaurant enn vi hadde sett for oss (dels fordi at vi ikke har hatt tilgang paa kjokken mange av plassene vi har vaert), og har nok valgt dyrere hosteller for enkelthetens skyld naar vi har kommet til et nytt sted. Vi har ikke brukt tid paa aa sammenligne priser paa de tingene vi har kjopt.
Har vi det samme forbruket framover, vil vi ha ca. 220 dager igjen aa reise. Det vil bli en del rimeligere i tiden framover (utenom kanskje Brasil), og vi satser paa aa finne hosteller hvor de har kjokken som gjor det mulig aa lage mer mat “hjemme”. Saa vi regner med at kostnadene vaare gaar sakte men sikkert
Lek
Jane ville prove aa lage gnist til et tiltenkt baal. nedover.
Det har gaatt veldig bra aa reise sammen, selv om er i lag 24/7. Vi er paa ingen maate blitt lei hverandre, og er stort sett enig om det meste! Vi ser begge virkelig frem til resten av turen, samme hvor lenge den maatte vare og hvor den maatte bringe oss.
Advertisement
Tot: 0.054s; Tpl: 0.015s; cc: 11; qc: 24; dbt: 0.0274s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 2;
; mem: 1.1mb
Ole
non-member comment
Fantastisk oppdatering
Utrolig kjekt å lese om inntrykk og erfaringer. Stilig "røykeavdeling" San pedro :D røykegapestokk.