Advertisement
Bolivia - Del 1
Søndag 24/5 - onsdag 27/5 - La Paz
Det var to trøtte typer som ankom Adventure Brew Hostel i La Paz (www.theadventurebrewhostel.com). Karine hadde bestilt et tremannsrom til oss. Selv var hun på offroadsykling og kom ikke før til kvelden. Tenk så kjempeglade vi ble da det lå alpakkagensere, raggsokker og fingevanter til oss som etterskudds bursdagspresanger! Vi hadde ikke mye varmt tøy i sekken, og det var søndag med lukkede butikker - i hvert fall til om kvelden. Vi pakket oss inn, og så dro vi med en sightseeingbuss i flere timer rundt om i byen. Grei måte å bli litt kjent på.
La Paz er en fargerik og festlig by, i hver fall for turister som ikke blir robbet. Byen strekker seg fra rundt 3000 høydemeter til 4100 moh oppe på platået/høysletta, Altiplano, hvor byen El Alto ligger. Her ligger også flyplassen hvor vi landet. Byen La Paz ligger i skråningene av en gedigen canyon nedover fra høysletta. Opplevelsen da vi kom i drosje fra høysletta og plutselig tippet utfor kanten av canyonen, og La Paz lå der med alle sine hus, som klamrer seg til de bratte skråningene, var ubeskrivelig. I
bakgrunnen stikker høye snøkledde fjell opp. Det høyeste, og mest iøynefallende, er på hele 6401 moh. Vi har aldri sett noe lignende. Det er sprøtt og utrolig vakkert. Høyest opp, der det er kaldest, bor de fattige. Lavest nede, bor de rike, utlendingene og de militære. Gatene er smale og bratte, og det er tøft å bevege seg for lavlandturister som oss. Hodepine, svimmelhet, og kvalme er noe en må regne med. Det er uendelig tungt å flytte føttene, og du kan fort se hvem som nettopp har ankommet byen. Kjenner dere dere igjen fra Lhasa, Annelie og Bosse?
Det er stor fattigdom i byen (og landet for øvrig), og gjennomsnittlig levealder, sa guiden på bussen, er rundt 60 år for menn og 62 for kvinner. Vi ble jo litt skremte da vi leste alle rådene for å unngå å bli lurt eller robbet, men vi opplevde ikke noe (men så var vi på vakt også). Ola gikk for eksempel med visakortet under sålen i skoen, og Kari brukte ikke magebeltet.
Hostelet kan vi anbefale. Det var hyggelig betjening der som snakket godt engelsk, og vi kunne kjøpe rimelig og bra middag om kvelden. Det er faktisk en
av de få stedene det er trygt å spise salat. De har også et eget ølbryggeri i huset, så derfor er en gratis øl inkludert i prisen (ca 70 NOK per hode for et tremannsrom med eget bad). Rommene er uten oppvarming (dessverre), og frokosten, som er inkludert i prisen, søte lapper med syltetøy. Imidlertid går det an å kjøpe god og billig frokost. Vi fikk utdelt to tykke pledd og varmeflasker, så vi hadde det godt og varmt om nettene. Men badet var iskaldt. Når vi dusjet varierte vannet mellom kokende og kaldt og rommet gav frostrier.
Det var skikkelig morsomt å vandre rundt i området rundt og i Heksemarkedet. Turistområder, å ja da, men så fargerikt og spesielt med de smale, bratte gatene og små, overfylte butikkene. Her solgte de mest strikkevarer, mye laget av alpakkaull. Tykke, bittesmå indianerkvinner ser du alle steder. De fleste bærer den karakteristiske høye bowlerhatten. Er de gift, bærer de den midt på hodet, er de ugifte, på snei. Bærer på noe, gjør de fleste. Alt fra unger til varer bærer de i fargerike stoffer på ryggen. Du verden så mange flotte fotomotiver vi så, men ingen vil la seg fotografere. De
snur seg vekk om de ser et kamera. Kari fikk kjøpt seg et kjempelekkert strikkesjal i alpakkaull. Selv om Oa synes hun har skapene fulle av sjal, må han innrømme at det er flott.
Vi rakk også en heldags tur opp til Chacaltaya, et fjell på 5445 moh. Bussen stoppet på 5300 m og så gikk vi opp. Det var aldeles umenneskelig grusomt for oss, men vi kom opp. Karine er akklimatisert, heldiggrisen. Kari holdt på å gi opp, men dro seg opp på pur stahet (selvfølgelig, vil de som kjenner henne si) I tillegg til stahet, tror vi det hjalp for oss begge at vi tygget kokablader. Det er tillatt i Bolivia og Peru, og de innfødte tygger det i massevis. Det skal hjelpe mot høydesyke. Karine kjøpte en pose til oss i en gatebod i La Paz dagen før. Det smaker pyton, men vi tygget, og vi kom som sagt opp.
Naturen her er spesiell og vakker. For ti år siden var det slalåmanlegg her året rundt. Pga klimaendringer er det nå bare snø om sommeren. Rart? Om sommeren regner det mye i de tropiske områdene som er nære naboer til fjellområdene. Ja, og så faller
regnet som snø her. Om vinteren er det den tørre årstiden, nesten uten nedbør. Sjøene var utrolig vakre - og giftige rundt Chacaltaya. Fjellene inneholder mye bly, jern og kobber, så fargen på vannet i de små innsjøene, var svart, rødt og grønt. Vi var også innom et område som heter Valle de la Luna like ved La Paz. Området er fullt av merkelige steinformasjoner. Det er sagt at det ligner et månelandskap, derfor navnet. Det er spesielt og vel verdt et besøk.
Egentlig kunne vi godt hatt et par dager til i byen. Karine syklet for eksempel Dødsvegen, verdens farligste veg, fra La Paz og ned til Ungas (subtropisk område i jungelen) og var med på paragliding. Vi valgte imidlertid å reise videre til Titicacasjøen, først på boliviansk side.
Advertisement
Tot: 0.137s; Tpl: 0.011s; cc: 11; qc: 49; dbt: 0.0444s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb