Advertisement
Published: November 12th 2008
Edit Blog Post
Dag 145. Vi hadde bestemt oss for aa besoke minene i Cerro Rico (det rike fjellet), og maatte derfor staa tidlig opp for aa melde oss paa guidet tur. Vi maatte melde oss paa for kl. 08 samme dag, for det var ikke mulig aa melde seg paa kvelden for. Prisen var 80 bs. pr.pers, og vi skulle bli hentet ca. kl. 09 paa hostellet. I mellomtiden spiste vi frokost paa hostellet. Det var treg servering, lite mat - men godt.
Vi var 7 personer som skulle paa turen; Carolina, Marjorie, Julian, 2 svenske jenter og oss. Sjaaforen kjorte oss til et lite lokale hvor vi skulle faa paa oss passende utstyr. Vi fikk jakke, bukse, gummistovler, hjelm, hodelykt og en posesekk som vi kunne ha kamera og annet i. Vi ble geleidet til en liten butikk som bl.a. solgte dynamitt og fenghetter. Det var vanlig at de som var paa omvisning i gruvene ga gaver til gruvearbeiderne. Dernest gikk vi til en annen butikk for aa kjope andre gaver; som drikke, sigaretter og koka-blader.
Aa ha koka-blader i munnen (de samler bladene som en ball og har paa den ene siden i munnen) gjor bl.a. at arbeiderne
orker mer og blir sjeldnere sulten. For turister blir det mest brukt for aa taale hoyden bedre. Smaken er ikke god, saa vi kommer ikke til aa bruke det for vi absolutt maa. Vi foretrekker te som er laget paa bladene. Da Eirik sto og skulle betale for det vi hadde kjopt, var det en liten gutt som sto bak han og provde aa ta noe av det han hadde i posesekken (paa ryggen). Eirik snudde seg og saa paa gutten, og da gikk han sin vei.
Vi ble kjort opp til gruveomraadet, og gruven La Negra. Da gruvene offesielt ble nedlagt i 1980, ble det startet co-operativer av smaa grupper gruvearbeidere. Hvert co-operativ har sin egen gruve. I dag er det mellom 10 - 15 000 gruvearbeidere som jobber i gruvene. De jobber under middelalderske forhold. Det eneste moderne hjelpemiddelet de har, er lufttrykksbor. De bruker ogsaa eletriske vinsjer til aa faa heiset opp malm fra de lavereliggende sjaktene i gruvene.
Siden det var rett etter feiringen av “De dodes dag” var det faerre arbeidere i gruven. De fleste var hjemme og besokte landsbyen de kom fra, og var ikke ventet tilbake for neste uke.
De
300 forste meterne innover i gruven var svaert lav og smal, saa vi maatte gaa boyd. For ikke aa komme i veien for vognene som fraktet ut malm, maatte vi smaalope innover. Gruven var helt mork utenom det lyset som kom fra hodelyktene. Temperaturen steg raskt etterhvert som vi gikk innover. Den gruven vi var i , La Negra, hadde forholdsvis god luft siden den laa lavt og derfor var mer fuktig. Mye av stovet ble bundet opp av fuktigheten, men vi merket at det allikevel var stovete, lite oksygen og etterhvert ganske varmt (ca. 40 grader).
Guiden ville vise oss stedet hvor gruvearbeiderne naa holdt paa aa jobbe, saa vi maatte klarte paa daarlige trestiger 4 plan nedover, som tilsvarer ca. 100 meter. For noen aar siden, for de fikk trestigene, firte arbeiderne seg nedover sjaktene med tau.
Vi kom fram til stedet hvor de holdt paa aa bore og sprenge ut en ny aare i fjellet. Vi satt oss ned og snakket med de 3 “guttene” som jobbet paa stedet. De fikk Julian (kjekk franskkanadisk gutt paa 19 aar, som har jobbet med mye tungt arbeid i Canada) til aa prove aa kjore ut et trillebaardlass
Eirik kjoper MYE koka-blader
Hele gruppen spleiset paa pakken. Pris: 40 bs. med malm, til sjakten hvor malmen ble heist opp til hovedgruvegangen. Julian tok utfordringen og klarte aa kjore trillebaaren hele veien, men han var fullstendig utkjort etterpaa.
Tilbake til sjakten satt vi oss ned, og guiden fortalte litt om hvordan gruvearbeiderne lever og hvilket syn de har paa livet. De 3 guttene tok en pause sammen med oss og fikk koka-blader, brus og dynamitt. Vi satt og snakket sammen om hvordan de og vi lever. Det er en selvfolge for de aa faa unger i “tidlig” alder, og de synes det var veldig rart at vi var saapass gamle og ikke hadde barn enda. De spokte med at Eirik kun hadde luft i roret. Jane provde aa unnskylde oss med at hun jobbet lange dager hjemme i Norge, og fikk da klar melding om at hun da maatte begynne jobbe like hardt om natten. Etterpaa lo de godt, men usikkert - de ville ikke fornaerme henne. De spokte ogsaa med de andre jentene over at de alle var single.
Paa vei tilbake opp stiene, stivnet hun ene svenske jenten helt. Hun var livredd og paa graaten. Jane, som gikk rett bak (og storkoste seg i gruven) tok henne
i haanden og geleidet henne oppover.
Da vi kom til hovedgruvegangen fortsatte vi lenger innover i fjellet. Vi motte en storre gruppe med arbeidere, som hadde pause for de skulle frakte ut malmen de hadde brutt i lopet av dagen. Vi ga de resten av dynamitten vi hadde kjopt, drikken og mesteparten av koka-bladene vi hadde igjen - noe de satte stor pris paa.
Arbeiderne mente at baade Julian og Eirik kunne skyve hver sin vogn med malm. Hver av vognene veier ca. 1 500 kg. fullastet, og skinnene er ganske ujevne. Eirik provde aa unnskylde seg med at han var eldst der, med unntak av guiden - saa han burde faa slippe (de fleste gruvearbeiderne er mellom 16 og 30 aar). De sa da til Eirik at om han ikke provde, ville de ikke slippe han ut igjen av gruven.
Julian skubbet den ene vognen sammen med en av gruvearbeiderne, og Eirik neste vogn sammen med guiden. Etter ca. 40 meter var baade Julian og Eirik fullstendig tom, og gruvearbeiderne lo og koste seg - og sa at de var noen skikkelige kjerringer. Samtidig roykte de opp sigarettpakken som de hadde faatt av Eirik.
Vi
gikk videre til “Tio” (onkel). “Tio” er djevelen, og gruvearbeiderne tilber han siden de jobber under jorden, der djevelen bor. Hver fredag har de fest sammen med “Tio”, og de ofrer han gaver; som sigaretter, alkohol og koka-blader. Etter at vi hadde ofret en gave hver til “Tio”, og kommet med hvert vaart onske, gikk vi tilbake ut i friluft.
Etter at vi hadde faatt av oss gruveutstyret, ble vi kjort tilbake til hostellet. Vi var ganske skitten, gele i beina og trotte.
Til lunsj spiste vi pizza paa en lokal “italiensk pizzarestaurant”. Vi avtalte med Carolina, Marjorie, Julian, Nicky og Guy at vi skulle reise sammen videre til Uyuni imorgen. Om mulig, ta drosje.
Pa kvelden tok vi med oss Nicky og Guy til restauranten El Meson, og spiste middag sammen. Vi avsluttet kvelden med hver vaar lokale drink, Pisco Sour.
Advertisement
Tot: 0.197s; Tpl: 0.025s; cc: 8; qc: 41; dbt: 0.1239s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb