Cochabamba - Reis utenom !

---

---

Når jeg kom hit for 5 dager siden kl 06:00 var det oppadgående sol, ikke trafikk i gatene, lite mennesker å
se, og jeg ble forbløffet over at det var en fortauskafe 100 meter fra hotellet jeg hadde tenkt å velge. Det første jeg gjorde etter å ha logget inn på hotellet, var å kjøpe en smultbakt tarta og to kopper knallsterk kaffe.

Hotellet, Hostal Elisa, hadde også forbløffende bra standard. Det var rent, fin fellesdusj, ekstra toaletter, og hadde ikke de vanlige feil og mangler hoteller i Sør-Amerika har. Hvis du skal være ekstra kresen, hadde hotellet ikke felleskjøkken. Det er nok også grunnen til at hotellet ikke hadde andre backpackere som gjester.

Jeg ser at hotellet anbefales i reiselektyren, med rette, men kun mannlige bolivianere bor der. Nå skal også sies at januar med kulde og regn neppe er høysesong i Cochabamba.

Førsteinntrykket av Cochabamba og hotellstandarden her hadde altså gjort alle tips og råd til skamme.

Byer som Cochabamba og La Paz skifter ansikt med klokka, fordi rulleveggene i førsteetasjene går opp/ned avhengig av hvilke butikker og serveringssteder som holder åpnet. I Cochabamba finnes ikke fortaushandel, den er lokalisert til to-tre sentrale markedsplasser, og det handles mer fra faste utsalgssteder.

Etterhvert som butikker og serveringssteder åpnet, og folk kom ut på gaten, skiftet byen totalt karakter. Cochabamba er ikke meget stor, og det kan sies at byen på sett og vis er tredelt. En liten meget fin del, en stor mindre fin del og en stor enda værre del. Stort sett er det en skitten og fattig by der tydeligvis mange kulturer møtes. Her er klasseskillene store og diskrimineringen høy, noe som kanskje også forklarer uhøflighetene mot turister.

For folk i Chochabamba var ikke hyggelige mot meg, snarere motsatt. Du blir sett på med mistenksomhet og nesten fiendtlighet. På hotellet ville resepsjonisten ha betalt for den første natten to ganger. Det samme hendte forresten også i Tupiza. En jeg snakket med, ønsket varmt vann på termosen sin. Innehaveren av hotellet ville ha 3 Bs for det varme vannet. Det har jeg aldri hørt om før, dessuten har jo ikke hotellet kjøkken åpent for gjester.

I en butikk lå det masse bananer på disken. Da jeg spurte om å kjøpe 4 av dem, var de ikke til salgs. Vanligvis løper de etter deg for å selge deg bananer. Tilsynelatende ledige internettplasser er opptatte, når det kommer andre etter meg, får de plassene. Jeg har inntrykk at jeg får pc'ene som er spesielt trege, har virus og som ingen andre vil ha.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg er blitt foransneket når jeg skal kjøpe bussbillett. Det virker som om bolivianeren (-e) som kommer bakfra ikke ser meg. Og damene i busslukene er eksperter på å se ut i luften eller gjøre noe annet når det kommer en kunde.

Jeg spør alltid hvor mye en taxitur koster før jeg setter meg inn i bilen. Jeg har spurt mye på en spesiell distanse i Cochabamba, og prisene har variert fra 6 til 12 Bs. Altså kan det hende taxisjåføren ønsker å svindle deg 100%!!(MISSING) Kun en av 10 sjåfører har svart 6, og antakelig er også det høyere enn markedspris.

På Avenida Heroinas ligger to iskremforretninger ved siden av hverandre. Først må du stå i kø for å betale. Folk kommer fra alle kanter og skal snike i køen. Den som sitter i kassen påvirker også hvem som tiltrekker hennes oppmerksomhet. Det er ikke en turist. Etter å ha betalt, får du en kvittering du leverer til dem som lager isen. Der er det også om å gjøre å snike. En av de som lagde is unngikk bevisst å se på meg til tross for at hun visste jeg var først.

I isforretningen ved siden av hadde jeg en 50-lapp, og en is koster 8 Bs. Hun bare så ut i luften og sa hun ikke hadde vekslepenger. Hun gjorde ikke noe for å skaffe mynter heller. I denne forretningen er det nesten aldri kunder, jeg skjønner hvorfor. De får ikke solgt noe uten mynter. Kanskje det hadde hjulpet å bytte ut den 180-kilos ræva som sitter der?

Jeg vet ikke om betegnelsen serveringssted er rett ord, kanskje kyllingsted er bedre ? Hvis jeg skal benytte ordet Restaurant eller Gatekjøkken finnes det ikke mange. I store deler av byen lukter det fett, svette og vondt, og det som selges er stort sett kylling, kylling og kylling. De friterte potetene er helt grusomme og fettrukne. Dette kan ikke forklares, det må nesten sees. Jeg skal ikke forklare hvordan gulver, vegger og tak er i de åpne kjøkkenene. Men salmiakk er nok ukjent.

Det er forferdelig å se folk stå i kø for å kjøpe slik mat, og det er enda verre å vite at store deler av byens befolkning ikke har råd til en daglig porsjon. En porsjon Broaster med ris, pommes frites og to små kyllingbiter koster 8 kroner.

Jeg fant et kyllingsted den andre dagen som så renslig ut. Kyllingen var seig, pommes fritesene var tørre som papp, og risen unngikk jeg, fordi den ble øset opp av en skitten 80-90 literskjele med en skitten kopp av hender som tok i penger og gjorde alle andre ting samtidig som den serverte. Jeg la mesteparten igjen, og bestemte meg for å spise i den finere delen av byen den tiden jeg var der.

Vel, så ble jeg altså syk dagen etter. Det startet med pusteproblemer uten at jeg visste hvorfor. Noen timer etter ble jeg svimmel og fikk lettere hodepine. Utover kvelden kom slappheten og trøttheten, og om natten hadde jeg voldsomme magesmerter. Jeg har smertestillende tabletter som kan lindre det meste i reiseapoteket, men siden årsaken var ukjent, ville jeg heller kjenne på dem for å prøve å finne ut hva det var. Det er jo ikke sikkert det var kyllingen.

Slike ting er noen av de vanskeligste å takle når du reiser. Du må hele tiden være ovenpå og ha full kontroll, eller du mister eiendeler eller gjør feil ting. Du har ingen å støtte deg til og ingen å stole på der og da.

Jeg hadde tenkt å forlate Chochabamba dagen etter, men skjønte det ikke nyttet. Alle symptomene vedvarte, men pusteproblemene avtok. Jeg krysset dem delvis ut av journalen min og var fornyd med det. Jeg oppdaget at magesmertene kom i kniper og syntes å variere med luft i magen. Videre begynte jeg å måtte løpe på do, heldigvis hadde jeg toalettet 4 meter fra sengen. Altså hadde jeg mest sannsynlig en form for diarè.

De første to dagene sov jeg 20 timer i døgnet. Jeg svettet, frøs, fikk byttet sengetøy. Jeg stavret meg opp av senga og fikk kjøpt nye loperamid-tabletter. Dersom disse ikke hjalp etter to dager, bestemte jeg meg for å oppsøke sykehus. Jeg fikk ikke alle symptomene til å stemme, men jeg tenkte nok også uklart. Jeg fikk ikke pusteproblemene til å passe inn i bildet.

Bedringen kom først når Udo flyttet inn på rommet ved siden av. Han er en gammel rev som bruker ett år på å reise rundt i Sør-Amerika med egen bil. Han har reist de siste årene. "Pustingen kommer av all luftforurensningen og de store høydene med oksygenfattig luft", sa han. "Det vil gå over her i Chochabamba og i Paraguay når du kommer dit. Det andre er diarè, og så er det ikke noe mer. Jeg drikker Cola når jeg får diare".

Jeg stavret ut og kjøpte en 2-liter Cola og 5 bananer, den dietten vi brukte som barn når mageprobemene meldte seg.

I går var jeg i såpass god form at jeg hadde lyst på mat. Jeg unte meg en sushi til morgenen, og en sushi til kvelden også. Og tydeligvis har ris og rå fisk vært bare bra for magen. Forøvrig var det valgdag i Bolivia i går. All biltrafikk, inkludert buss og taxi, var forbudt i hele Cochabamba. Folk spilte fotball i gatene og brukte fridagen så godt de kunne.

Jeg ser at denne artikkelen ble meget negativt ladet. Jeg har gått igjennom en gang til uten å kunne tilføre noe mer positivt. Jeg drøftet også byen med Udo uten å kunne bidra noe mer. Han hadde i tillegg tatt med den sterkt forurensede elven pluss noen andre tilfeller i sine notater .....

Nå er det neste dag, og jeg er kommet hel frem til Santa Cruz. Jeg har allerede bestilt bussbillett videre til Asuncion i Paraguay, en tur som tar ca 30 timer avhengig av hovedsaklig nedbør. Jeg har forresten forsikret meg om at setene er gode og at bussen har baño.

Jeg har tatt en tur nedom sentrum i byen, men rekker ikke de helt store tingene her, til det er tiden for kort.

Det var forresten en forferdelig bussulykke på veien til Santa Cruz i natt. En kraftig jeep lå totalvraket midt i veien mens en buss stod hengende over en bakkekam uten forhjul. Det var bildeler overalt og folk som sprang rundt for å hjelpe. Tydeligvis hadde hjelpemannskapene ikke kommet enda. Jeg har i grunn ventet på det, for de store hastighetene her nede er farlige. Det er i det hele tatt nesten håpløst å krysse veien i en boliviansk storby. En bolivianer skal alltid presse seg frem først.

---