Advertisement
Published: January 21st 2009
Edit Blog Post
Potosi og La Paz er mye like ut når du ankommer med buss. Du aner ingenting før du ser litt bebyggelse på begge sider av veien mens du kjører nede i dalen. Bebyggelsen øker på raskt, samtidig som veien stiger 100-200 meter og du befinner deg på et lite platå innerst i dalen. Her er det fullt av bebyggelse som utgjør byenes nedre sentrum. Herfra stiger bebyggelsen 200-250 meter videre oppover langs alle dalsidene. Jeg skjønner hvorfor mange turister begever seg lite og tar mye taxi her oppe i de bratte fjellsidene.
Potosi er en gammel edelmetallmineby som har sett sine beste dager der gruvene delvis er i fortsatt drift, og der barnearbeid fortsatt forekommer. Hovedtilbudet for turistene er en 4 timers tur til disse gruvene eller en noe lengre tur til noen varme kilder. I selve byen, som visstnok skal være verdens høyeste, skjer det absolutt ingenting. Turistene ankommer om morgenen, ser minene, og reiser videre med nattbussen.
La Paz, som på sin side visstnok har verdens høyeste flyplass, kan by på
noen aktiviteter. Byen har bedre utbygget organisert turopplegg til alle mulige utkanter av byen, og det finnes museer, teater, restauranter og europeiske puber. Men La Paz
står fortsatt på terskelen til å bli en
turistby.
Den mest spektakulære utflukten i La Paz er å leie sykkel en dag og sykle
Worlds most dangerous road som går noen tusen meter mer eller mindre rett nedover. Noen steder er den bare 3,2 meter bred med møtende trafikk og 600 meter rett ned på siden. Du kan velge sykkel mellom 200 og 800 kroner.
Denne veien ble for noen år siden stengt for motorisert nedadgående trafikk. Det har regnet hele tiden jeg har vært her, så jeg venter til våren og Nordmarka. Jeg snakket med noen som hadde tatt den, og de synes ikke de kunne kjøre fort nok på de våte og glatte veiene (les: det var ikke noe moro).
Maten er vel et eget kapitel her nede. Den er dessverre ikke mye å skryte av, men jeg har turnert mellom en pizzarestaurant og en cubansk restaurant der hovedretten ligger på 25-35 kroner. Der har de også kaffe som både lukter og smaker godt.
Når jeg ankom La Paz med nattbussen fra Potosi betalte jeg like godt en drosjesjåfør 10 Bs. ekstra for at han skulle finne et billig hotell med riktig beliggenhet. Dette
er ikke noen god regel, men han valgte et renslig familiehotell på
Illampu med god beliggenhet for meg. Det er i det hele tatt ikke noen dårlig ide å lytte til gode råd i La Paz.
I Potosi og La Paz er det stort sett samme klima, og januar og februar er regnmånedene. Det er vanskelig å få med seg i både pose og sekk i en verdensdel som har så mange sesonger som Sør-Amerika.
Hittil har jeg vært heldig med været, men her oppe i høyden midt i landet regner det hver dag. Bolivianerne sier det regner over hele landet, så da får jeg tro på det. Da jeg skulle bestille flybillett La Paz-Rurrenabache, fikk jeg beskjed om at det hadde regnet i 4 dager og at flyet ikke kunne lande. Det kan jeg ikke vente på, for det kan jo hende jeg ikke kommer meg ut av Rurrenabache igjen tidsnok hverken med fly eller buss. Rurrenabache kan være et 3-ukers prosjekt på denne årstiden. Høyt henger stedet, men surt er det.
Når du blir våt her oppe, blir du også kald, og det er vanskelig med tørkemuligheter i et land der det nesten ikke finnes
ovner. Alle restauranter, hoteller og internettsteder har utetemperatur. Og jeg har ikke plass til to jakker i ryggsekken. Igår frøs jeg på beina og over hele kroppen og er glad for at helsa er såpass god.
I regnværet i dag bestemte jeg meg for å ha museumsdag. Jeg besøkte 4 små museer som ligger inntil hverandre på den andre siden av sentrum. Spesielt ett av dem,
Museo de Metales Preciosos Precolumbianos, som inneholdt gull- og sølvgjenstander fra inkatiden, var flott. Jeg fikk også med meg
Museo de la Coca der displayene stort sett er i tråd med dagens kokainpolitikk i Bolivia.
Prissettingen på mange tjenester overfor utlendinger er jo et kapitel for seg selv bla. i Bolivia. Det benyttes et fra myndighetenes side akseptert topris-system der vi noen ganger må betale dobbelt pris. Dette systemet er innarbeidet i boliviansk kultur på en slik måte at det føles naturlig å bedra turister.
Luftfartsmyndighetene har fastsatt en mulighet for å kreve høyere pris for utlendinger på innlandske flybilletter. I nasjonale parker og reservater (som det stadig blir flere av) betaler ikke bolivianerne, men hver turistpassering kan innbringe 20-30 Bs. På mange museer og severdigheter betaler ofte utlendinger dobbel pris.
I dag kuttet jeg ut tre museer fordi jeg ikke tolererer dette systemet.
Dette sprer seg selvfølgelig til selgerne på markedene. De prøver å svindle så godt de kan. Den første dagen jeg var her betalte jeg 14 Bs. for en liter drikkeyoghurt av en markedskone. Jeg skjønte jeg var blitt lurt, for sønnen smilte godt da jeg lot som jeg så vekk. Da jeg dagen etter gikk i en vanlig
tienda kostet den bare 9 Bs. Tiendaene er mer sikre overfor turister.
Den desidert viktigste begivenheten som opptar bolivianerne for tiden er at de skal si JA eller NEI til ny grunnlov 23.januar. Den skal avløse mange paragrafer i den ca 200 år gamle loven. De viktigste punktene for JA-partiet er å beholde Bolivia som en
multinasjonal stat. Innenfor dette multinasjonalitetsbegrepet skal de ulike folkegruppene og provinsene få mulighet til et visst selvstyre.
De enkelte folkegrupper og kulturer skal ha trosfrihet og bestemmelser mot rasisme. Bolivia er i dag på mange måter et klassesamfunn. Eiendomsretten er litt komplisert i Bolivia. Den er i dag forskjelllig fra menneske til menneske, mens firmaer har andre, individuelt forskjellige regler. Det er heller ikke gitt at du eier ressursene på
din eiendom. JA-partiet vil feks. nasjonalisere oljen som er funnet i Santa Cruz-provinsen.
Den nye loven fokuserer på homoseksualitet og nye, moderne familieformer, abort og lik rett til utdannelse, samt likestilling mellom kjønnene. Kvinnene arbeider mye i Bolivia. Sentralt står også rett til utdanning, helse og arbeid for begge kjønn. Bolivia eksporterer råvarene sine istedet for å videreforedle dem.
Et interessant punkt i debatten er at partene vil ha lovfestet at Bolivia skal ha tilbake kyststripen de mistet i Stillehavskrigen i 1880-årene. Man tenker også på miljø og biologisk mangfold.
Det er tydelig at konservative menn ikke liker den nye loven. Når jeg spurte innehaveren av et reisebyrå hva den nye loven innebar, ristet han på hodet og sa han ikke visste hva den nye loven var. En kafevert avfeide spørsmålet med at han ikke brydde seg om den nye loven. Imidlertid var det store folkeopptog og demonstrasjoner i La Paz både for og i mot siste helg.
Forøvrig fikk jeg dekket et av mine primærbehov i går, idet jeg oppdaget at det er en fake
Hard Rock Cafe i byen. Dit måtte jeg for å drikke Cuba Libre og kjøpe en fake Hard Rock t-skjorte.
Det var en god opplevelse å høre igjen Uriah Heep, Jimmy Page og tilmed
Man etter så mye boliviansk etnisk musikk. Godt jeg har avsatt en ny hyllekurv i garderobeskapet til Hard Rock-klær etter denne turen. Forøvrig kan jeg nevne at ca 2 dl rom kostet 20 kroner. Ikke ille ?
Jeg avslutter dette avsnittet i Chochabamba. Regnet og de lave temperaturene ble værre og værre i La Paz utover dagen, så jeg besluttet å reise til lavere strøk. Bussturen tok 7 timer, og etter en rolig natt med bra søvn har jeg faktisk sittet i Cochabamba i dag på en fortausrestaurant og inntatt frokost og to kopper kaffe! Kanskje Bolivia viser seg fra en annen side her?
Jeg bør vel også nevne her at jeg tok en innsovningspille på bussen for å få sove. Den virket så godt at jeg ble vekket som siste passasjer av sjåføren. Hodet var absolutt ikke med og jeg stormet ut av bussen uten å tenke på å få med backpacken. Det oppdaget jeg først etter at bussen hadde forlatt terminalen. Heldigvis hadde busselskapet et godt sikkerhetssystem, bla med
fakturering, så jeg fikk igjen ryggsekken raskt og uten problemer.
Advertisement
Tot: 0.161s; Tpl: 0.018s; cc: 9; qc: 57; dbt: 0.0569s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.2mb