Advertisement
Published: February 2nd 2009
Edit Blog Post
Nå ligger jeg ca ni dager foran planen min. De første dagene i Cochabamba forsøkte jeg å fremdatere flybilletten til Asuncion så mange dager som mulig. Etter mye om og men fant jeg TAM Mercosurs kontor i Cochabamba, men de ansatte hadde tydeligvis en dårlig uke på jobb. Damene stakk hodene sammen og fant ut at tariffen for å bytte flightdag (det var ledige seter) er USD147, som er
mer enn det billetten opprinnelig koster. Jeg forklarte også at jeg har informasjon fra min agent om at tariffen pr. billettendring er USD50. Dette mente damene ikke gjaldt Sør-Amerika, til tros for at min billatt bare gjelder nettopp Sør-Amerika. Jeg ble også hindret 3 til 4 dager grunnet sykdom, men nå ser jeg frem til Paraguay.
Den siste hilsenen fra Bolivia fikk jeg på bussholdeplassen i La Cruz. Jeg skulle bestille bussbillett fra La Cruz til Asuncion i Paraguay. Det er en tur som regnes som en av Sør-Amerikas mest slitsomme, og kan ta alt fra 30 til 50 timer avhengig av vær og vei. Store deler av strekningen er uasfaltert vei gjennom regnskogen nord i Paraguay. I Lonely Planet regnes turen blandt topp-tre aktivitetene i Paraguay.
Jeg hadde allerede
sittet 7 timer på buss da jeg ankom La Cruz, og ville gjerne ha en buss som hadde god standard. Derfor ville jeg undersøke om setene var gode. Selgeren til busselskapet la frem bilder som viste nye, brede seter med god plass mellom seteradene. Det var en dobbeltdekket semicamabuss med aircondition, Tv og alle fasiliteter. Jeg la også vekt på toalettet, fordi jag hadde hatt mageproblemer dagene i forveien.
Da jeg så bussen ankomme platformen en halv time før avgang, var det kun fargene på bussen som stemte med beskrivelsen. Den sprutet olje over taket når det ble gitt gass, og den var så gammel at den kunne finne veien til Asuncion selv uten sjåfør. Setene, innredningen og avstanden mellom setene var mye mer kummerkig enn på bildene ... selgeren hadde vist meg falske bilder av bussen jeg hadde kjøpt billett til. Og bussen hadde ikke Tv eller toalett. Hva skulle jeg gjøre hvis jeg fikk mageproblemer på den harde turen? La det gå i setet eller spise en pakke Loperamid?
Vel, du har ikke noe annet å gjøre enn å ta slike ting med godt humør og håpe på det beste. Etter noen kilometre viste det seg
at setene ikke var så ille allikvel, og at det ikke var Tv var bare bra. Ellers ville bolivianerne ha sett på Tv hele dagen. De har jo ikke noe annet å gjøre til daglig allikvel.
Jeg skjønte jeg ikke var i Bolivia lengre med en gang jeg kom på bussen. Jeg var på boliviansk jord, hadde fortsatt boliviansk stempel i passet, men
folkene på bussen var ikke bolivianere. De var for det meste
paraguyanere. Praten gikk mye livligere og jeg ble også inkludert i samtalen. Det skjer aldri i Bolivia.
Bussjåføren var en kraftig kar i 40-årene som pirket seg i nesen, var myndig og stopppet så vi fikk en strekk på beina når det passet
ham. Han kjente tydeligvis alle politimennene på de 15-20 kontrollpostene vi passerte, for passeringene gikk raskt. Når han overlot rattet til assistenten, satte han seg ved siden av kjæresten, som satt blandt passasjerene, og klinte litt.
Det er ikke mange stedene å stoppe i Chacos nordre del. Det bor ikke folk der, det er ikke mat å få kjøpt, og det er garantert varmere utenfor enn inni bussen. Derfor bør du bringe med deg mat. I regntiden oversvømmes dette enorme området
av vann, så tørker det sakte inn igjen og er helt tørt mange måneder frem til neste regntid. Vegetasjonen er lav og kraftig og tornefull.
Etterhvert som du kommer sørover, kommer du over i mer regnskogaktig terreng og vegetasjon med hovedsaklig tysk innvandrerbebyggelse. I den midtre delen regner det noe mer.
Den sørlige delen kjennetegnes av mer regn hele året, og vegetasjonen er frodig og kraftig. Her finner du også enorme gressletter med kvegproduksjon, og vegetasjonen er palmer og frukt og regnskog. Man kan altså si Chaco har 3 forskjellige klimaer til samme tid.
Stemplingen inn i Paraguay foregikk 15 timer på innsiden av grensen, i Mariscal Estegambia. Her var det også en grundig kontroll av buss og passasjerer/bagasje. Alt ble gjennomgått med narkohund, og alle sekker måtte tømmes. Her traff jeg
Moto, en tynn og lettere forvirret japaner som hadde fått litt røff behandling av grensepolitiet.
Etterhvert som vi kom lengre sør, begynte bussjåføren å stoppe oftere. Som dere sikkert skjønner ankom vi Asuncion i god stand på noe kortere tid enn antatt. Det er helt tørt i Paraguay nå, og 45 grader varmt midt på dagen. Moto og jeg fant et enkelt hostel nærme
bussterminalen der vi spleiset på et dobbeltrom til 6-7 dollar pr. person.
I Asuncion er folk hjelpsomme, liker å prate, og de liker fremmede. Spesielt liker de å spørre om hvordan jeg liker landet deres. Så når jeg svarer
A mi me gusta la gente en Paraguay, så prater de villig om alt mulig. Uansett om det er folk på bussen, restauranten, plazaen, fortauet eller markedet. Det var ikke stress med betalingene på hotellet. Dersom jeg spør noen om hvor jeg skal gå av på bussen, svarer tre santidig, og de prikker meg på skulderen før bussen stopper på riktig holdeplass.
Asuncion var bare ment som en mellomstopp på veien videre sørover, så tidlig dagen etter satt vi på bussen til Encarnacion. Asuncion er ikke en gullgruve å utforske, dessuten finnes det litt for mange dengfluer rundt Rio Paraguay. Den første kvelden fikk vi tid til en tur i utkanten av byen, og dagen etter en lengre sentrumstur. Vi fikk sett Rio Paraguay, Plaza Uruguaya og Plaza de los Heroes pluss en del skulpturer. Noe av dette finnes i bildeform her. Vi fikk også besøkt noen markeder, der vi begge fant noen interessante ting å bringe med hjem.
Advertisement
Tot: 0.178s; Tpl: 0.012s; cc: 12; qc: 63; dbt: 0.0674s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.2mb