On the road agaın

---

Bussen kom fram til Trabzon i grålysningen. Otogaren (busstermimalen) ligger et par kilometer øst for sentrum. Vi fikk rigget oss til med en liten haug sykkelvesker og -esker ved en benk, og gikk i gang med å montere tohjulingene. Heldigvis var det oppholdsvær, og ingen som viste særlig interesse for de to raringene som stod og fiklet. En blid fyr trådte til og holdt syklene da vi skulle pumpe opp dekkene. Han ble enda blidere da han fikk eskene (som vi var bekymret for om vi skulle klare å kvitte oss med på anstendig vis). Etter en liten time var vi klare for å trekke i arbeidsklærne og bevege oss inn i byen og finne frokost. Det ble turens første börek, som bakeren insisterte på å hogge opp i småbiter. En overfladisk trilletur gjennom sentrum tydet på at byen ikke er landets mest inspirerende reisemål. Vi var uansett klare for å komme i gang, og våget oss ut på hovedveien vestover. Den dårlige nyheten var at det ikke var noe alternativ til firefeltsveien, men den gode var at veien har overraskende lite trafikk, og mesteparten av streknıngen er bygd med en skulder like bred som et kjørefelt. Det viser seg at den virker som en kontinuerlıg busslomme, der minibusser slipper passasjerer av og på nesten i fart. Uhyre praktisk transport, siden den smale kyststripa under åsene vestover til Samsun er nesten kontinuerlig utbygd med byer og landsbyer. En rask kakelunsj i landsbyen Çarşıbası framprovoserte te i de allestedsnærværende små glassene. Vi antok at vi ville finne husvære i Görele, men fikk beskjed om at nærmeste hotell var 17 km lenger vest, i Tirebolu. Vi rigget oss til på hotell Ayana, og bedømte byen til å være en sjarmløs plass. Uansett: vi var i gang, og første etappe gikk problemfritt, spesielt sıden vi i beste fall fikk tre timers søvn på bussen.

---