Aqaba

---

Dag 250 - 253.

Paa morgenen tok vi drosje fra hotellet til salgskontoret til JETT, som solgte bussbilletter til Aqaba (pris: 16,80 JP for begge). Bussen gikk ikke for kl. 14, saa vi hadde 3 timer aa slaa ihjel for den skulle gaa. Vi fikk legge sekkene vaare under noen seter hos JETT, og saa ble vi gaaende oppover og nedover gatene rundt kontoret. Det var mest mobelbutikker og bilverksteder i omraadet, saa vi maatte gaa et stykke naar vi ville kjope engelske romaner. Vi fant 4-5 smaa bokhandlere som laa forholdsvis naert hverandre, og den siste av de hadde et par klassikere; Robinson Crusoe og Oliver Twist. Bokene var tynne og relativt dyre, men Eirik var tom for lesestoff.

Vi kjopte vann, kjeks og chips til bussturen, og saa gikk vi tilbake til JETT kontoret og leste siste timen for bussen skulle gaa. Bussen stoppet rett utenfor doren en liten halvtime for den skulle gaa - det var en ganske bra buss, paa 2 etg. Det var en bussvertinne som tilbod ulike typer drikke og vi saa at hun laget smorbrod paa foresporsel. Da vi hadde kjort i ca. 3 timer kom vi til en kontrollpost, hvor baggasjen skulle sjekkes og gjennomlyses. Dog, det var kun halvparten av bussen som ble kontrollert. En stund etter kontrollen kom bussvertinnen rundt og tok betaling for drikken (og maten for de som hadde bestilt det). Forste gangen vi har opplevd at de tar betaling for det, men det er helt greit saa lenge man vet om det.

Da klokken naermet seg halv sju stoppet bussen like bak Hotell Moenpick i Aqaba (forovrig et utrolig flott hotell). Det var mange som ropte “Taxi??” etter oss, og de ble litt frustrert da vi sa at vi forst ville finne ut hvor vi skulle. De fleste kjorte, mens det var en kar som ventet talmodig - og da vi hadde plukket oss ut et hotell (Al-Zatari) fra Lonely Planet, kjorte han oss dit. Prisen paa et dobbeltrom kostet 40 JP (ca. 400 NOK), men vi fikk det til 35 JP. Prisene er en del hoyere i Jordan, spesielt i forhold til Syria og ost i Tyrkia.

Like for bussen kjorte inn paa terminalen observerte Jane et Pizza Hut-skilt ikke langt unna. Etter at vi hadde satt fra oss tingene paa rommet, tok vi turen til Pizza Hut for aa spise en god pepperonipizza med rommedipp. Vi saa en film paa rommet for vi la oss.

Onsdag gikk vi forst for a spise frokost paa hotellet, i en stor spisesal. Det virket ikke som om det var mange gjester paa hotellet, for det var kun oss to ved frokosten. Vi tok turen til postkontoret for aa sjekke hva det kostet aa sende pakke hjem. Vi spurte ogsaa om de solgte esker til aa sende ting i, og fikk til svar at hvilken som helst eske var ok. Vi gikk og kikket utenfor de smaa butikkene i gaten, og da vi opdaget en eske som var perfekt i storrelse gikk vi inn i butikken og spurte om vi kunne faa den. Ingen problem. Saa gikk vi paa bokhandel og kjopte pakketape, sprittusj og et par aviser (tilfelle vi trengte noe mer aa fylle esken helt opp med).

Tilbake paa hotellet pakket vi esken full; med bl.a gave, dukene vi hadde kjopt i Damaskus og litt vinterundertoy (som vi satset paa at vi ikke lenger trengte). Vi gikk tilbake til postkontoret med pakken, ferdig tapet, og fikk beskjed om at innholdet skulle sjekkes - dvs at vi maatte sprette opp igjen pakketapen. Vi hadde heldigvis tatt med resten av tapen for sikkerhets skyld. Hun som skulle kontrollere innholdet var skikkelig forbanna - vi maatte skjonne at vi ikke kunne komme 15 minutter for de skulle stenge, for hun skulle jo hjem da. Naa kom hun til aa bli utrolig forsinket paa grunn av oss. Det vi ikke visste var at postkontoret hadde stengt mellom kl 13-17, men vi kunne ikke forstaa at det skulle ta mer enn 15 minutter aa se oppi esken. Vi beklaget til damen over at vi var sein, og fylte ut papirene saa blekken sprutet for aa gjore henne fornoyd (helt umulig med hennes innstilling). Hun klaget og jamret hoylydt. Da innholdet var kontrollert og alle papirene utfylt, betalte vi for forsendelsen (350 NOK for 5 kg, og da hadde vi sagt at det ikke spilte noen rolle at det tok lang tid for pakken kom fram). I forfjamselsen av hendelsen glemte vi helt aa kjope frimerker. Da klokken var 12.56 var vi ute fra postkontoret og full i latter.

Resten av formiddagen brukte vi paa aa gjore oss mer kjent i byen, og vi gikk tur langs “strandpromenaden”. Det var en forholdsvis klar dag, saa vi kunne se baade Egypt og Israel (Eilat). Vi satt oss ved en strandbar og tok hver vaar juice i skyggen, mens vi kikket paa folkene som gikk forbi og paa baatene paa sjoen. Etter en stund gikk vi videre, og stoppet ved en fiskerestaurant for aa spise sein lunsj. Maten smakte fortreffelig, og vi var enige om at det var verdt prisen siden det var lenge siden vi hadde spist fisk.

Paa ettermiddagen gikk vi en runde rundt i byen, og bestemte oss for aa reise videre til Dahab torsdagen. Det var mange som ville selge guidede turer til bl.a Petra, men vi kommer til aa besoke Petra paa tilbakeveien. Vi kjopte med oss noe drikke, som vi hadde paa rommet mens vi saa enda en film.

Vi pakket torsdag morgen, og gikk for aa ta drosje til baatterminalen. En drosjesjaafor stoppet oss og spurte hvor vi skulle - han kunne ikke engelsk saa han ringte til en venn som kunne oversette destinasjonen. Det tok ca. 15 minutter aa kjore til terminalen. Vi synes at hele omraadet var rotete, for det var lite informasjon.

Vi gikk til informasjonsskranken for aa hore hvor vi kunne kjope billettene, og ble henvist til noen trapper som gikk til 2.etg. Da vi kom opp var det mange luker, hvor billettene skulle bekreftes, men vi saa ingen umiddelbare plasser aa kjope billetter. Vi spurte et par karer for vi kom rett. Etterpaa gikk vi til kontoret for passkontroll for aa faa utreisestempel. Der ble vi foyset vekk, med melding om at vi kunne komme tilbake naar vi hadde betalt utreiseavgiften. Da vi spurte hvor hvor vi kunne gjore dette, pekte de bare i retning av trappene. Vi gikk ned igjen og fant et kontor inne i bygget hvor det sto TAX paa et skilt, saa vi gikk dit - og betalte 5 JP hver.

Da avgiften naa var betalt gikk vi opp igjen for aa faa stemplet passene. Han som ekspederte Jane snakket ikke i det hele tatt; han bare saa til siden som et tegn paa at Jane skulle se til siden for aa bli fotografert. Tilbake til informsjonsskranken ba vi om litt info - naar baaten skulle gaa, hvor den skulle gaa fra (for dette kunne ikke han som solgte oss billettene svare paa...iallefall ikke paa engelsk). Han i infoen pekte mot et bussstopp 20 meter bortenfor og saa: “Der, vent, buss”. Ingen tid.

Det var bare til aa gaa bort til bussstoppene og vente sammen med alle de andre, og haapet paa at vi ville skjonne naar det var noe aktivitet paa gang. Vi saa faa turister som ventet; kun to par - ett svensk og ett belgisk. De visste like lite som oss. Plutselig (etter 1 time) reiste de lokale seg og gikk mot en buss som akkurat hadde kommet. Vi regnet med at det var den vi skulle med, saa vi fulgte strommen med folk. Kokulturen er helt annerledes der enn hjemme, saa det var ingen sjanse aa komme oss med bussen - vi maatte vente til neste buss kom. Kvinner har rett til aa gaa for mennene, saa Jane provde det for aa komme litt lenger fram i koen - og siden vi var turister, lot de Eirik ogsaa komme fram.

Bussen kjorte oss til baaten, hvor det var billettkontroll for vi kunne gaa ombord. Baggasjen maatte vi sette fra oss paa bildekket, for vi gikk opp for aa sette oss i salongen. Baaten gikk kl. 14.15 - litt over en time forsinket. Paa baaten fikk vi utdelt et skjema som skulle fylles ut for innreise til Egypt. Alle maatte levere inn skjemaet og faa innreisestempel hos en av de 3 egyptiske passkontrollorene paa baaten. Det ble fort lange koer. De beholdt passene til de/ oss som trengte visum, vi skulle faa de tilbake ved immigrasjonskontoret i Nuweiba naar vi hadde kommet i land, og kjopt visum der (fikk vi vite etter aa ha spurt flere ganger).

Baaten, som var en hurtigbaat, skulle ta ca. 1 time. Det viste seg at havnen i Nuweiba var stengt paa grunn av for mye bolger, saa baaten ble staaende paa tomgang “midtfjords” i flere timer i paavente av roligere sjo. Slik det saa ut for oss som satt i baaten, kunne vi lett ha rodd robaat utpaa - det saa ikke ut som om det var noe saerlig med bolger. Vi konkluderte med at om vi hadde vaert i Hellas, hadde baaten lett gaatt til kai. Men, de visste nok best de som styrte skuta.

Tilslutt ble det meldt paa hoytaleranlegget at vi skulle snu og kjore tilbake til Aqaba. Vi turister, tilsammen 7, hadde funnet ut at sammen ble ting kanskje lettere - saa vi satt forholdsvis samlet. Nummer sju i “gruppen” var en nederlandsk gutt, Erik - en veldig grei gutt paa 29 aar. Det ble murring blant passasjerene paa avgjorelsen om aa returnere. Folk var seriost begynt aa bli roykesugen, det var ikke lov aa royke hverken inne i baaten eller paa dekk. Paa grunn av all ventingen var det flere som begynte aa royke inne.

Vi fikk seinere informasjon om at vi skulle over til en stor ferge (litt mindre enn “Englandsbaaten”), som hadde avgang paa kvelden fra Aqaba. Det var et par gutter som satt noen seter bak oss, som kunne litt engelsk, og oversatte deler av det som ble sagt paa hoytaleranegget. Da vi var nesten framme i Aqaba igjen, saa vi den store fergen kjore fra kai - folk saa vantro paa den. Snakk om bra kommunikasjon. Den store fergen fikk melding om aa snu og komme tilbake og hente med seg alle fra baaten vi var i. Da klokken var ca. 01 paa natten var alle paa plass i fergen, og baaten klar for aa kjore mot Nuweiba. Vi fant oss en noen ok seter i TV rommet paa baaten, og provde aa sove.

Kl. 07 la baaten til kai i Nuweiba, og vi brukte omtrent en time paa aa komme oss i land. Saa var det store sporsmaalet - hvor var immigrasjonskontoret, og hvor fikk vi kjopt visum. Etter en god halvtime hadde vi visum og stempel i passet. Vi hadde visum for hele Egypt - noe som vi maatte poengtere da vi kjopte det, ellers hadde vi kun faatt for Sinai. Det var et virvar av folk som sto i ko inn mot terminalen paa kaien - mange hadde utrolig masse med seg, noen med traller fulle av ting. Vi passerte alle for aa forhore oss inne paa terminalen hvor utgangen var, og om det var egne koer for folk med lite baggasje. Vakten sa at vi kunne faa gaa foran hele koen, og kommanderte en annen til aa gjennomlyse baggasjen vaar slik at vi kunne gaa. Han smilte lurt og onsket oss velkommen til Egypt. Det hadde garantert tatt oss en halv dag om vi hadde maatte staa i den lange koen.

Begge parene skulle overnatte i Nuweiba, mens Erik og vi skulle til Dahab. Vi bestemte oss for aa ta en servicetaxi sammen med Erik. Vi ble enige med sjaaforen om en pris paa 200 EP (ca 240 NOK) for oss 3, slik at vi slapp aa vente paa at sjaaforen skulle bruke tid paa aa finne flere passasjerer. Sjaaforen stoppet etter 10 minutter, og inviterte oss til frokost hjemme hos seg. Vi fikk te (masse), egyptisk brod (tynt pitabrod), oliven og saueost. Etter maten kjorte han oss til Dahab, en biltur paa ca. 1 time.

Vi sjekket 4 forskjellige overnattingssteder for vi bestemte oss for Octopus Resort. Vi fikk dobbeltrom med balkong og eget bad for 80 EP pr. natt. Valget falt paa Octopus fordi at det var mulig aa bruke kjokkenet deres, og det virket som et veldig koselig sted. Siden vi hadde sovet lite denne natten ble det til at vi la oss for aa sove noen timer.

Paa ettermiddagen gikk vi paa Funny Mummy og spiste middag. Det var plass til mange folk der, og det var laget til slik at man satt paa puter paa gulvet. En avslappende maate aa sitte paa. Maten var forholdsvis rimelig og god.

Kvelden tilbrakte vi paa Octopus, i “kosekroken” hvor det var puter paa gulvet paa samme maate som Funny Mummy. Vi satt og snakket med Erik og Ahmed. Ahmed er ansatt paa Octopus. Temperaturen paa dagtid var ca. 20 grader, men sank raskt til halvparten utpaa kvelden.

---

Photos

Eirik sover
Paa gulvet paa den store fergen.