Advertisement
Published: March 14th 2009
Liten del av citadelet
Med statuen i forkant.Fredag morgen pakket vi, og sjekket ut fra hotellet. Vi praiet en drosje rett utenfor, og ba han kjore oss til togstasjonen. Da vi kom fram saa det fullstendig tomt ut, men vi satset paa at det var noen inne i bygget. Eirik betalte sjaaforen, vi gikk ut - og da vi skulle til aa aapne baggasjelokket, for aa ta ut sekkene vaare, begynte sjaaforen aa kjore. Sjaaforen hadde helt tydelig glemt at vi hadde sekkene med, og saa uforstaaende paa oss da vi veivet etter han. Heldigvis at han saa oss - det hadde vaert nesten umulig aa klare aa spore han opp igjen.
Med baggasje intakt, gikk vi inn paa togstasjonen - hvor det satt 2 menn i hver sin billettluke. Det virket som om det var litt tidlig paa dag for de ennaa, for de viet oss forst ingen interesse. Etter 10 minutter, da de var klar for aa bli snakket til, sa vi at vi ville ha billetter til Damaskus. Billettoren snakket saa hoyt at det hores ut som om han skrek til oss da han fortalte oss prisforskjellen mellom 1. og 2. klasse. Siden det var svaert liten forskjell, valgte
vi 1. klasse - som kostet oss under 100 NOK tilsammen. Vi fikk vite at toget skulle gaa kl. 12 - i underkant 2 timer til. Vi hadde ikke spist frokost for vi reiste til togstasjonen, for vi regnet med at vi maatte vente en stund - og at vi kunne bruke noe av ventetiden paa aa spise. Det var derimot ingen plass de solgte noe form for mat eller snacks.
Kl. 11.30 ble vi vinket fram av en av billetorene, som naa hadde ansvaret for aa gjennomlyse baggasjen til alle passasjerene (det var 3 andre som ventet paa toget). Alt skulle gjennomlyses for man kunne gaa ut paa perrongen. Vi maatte vente i 5 minutter paa at maskinen skulle startes opp, og da tingene vaare gikk paa baandet, var skjermen fremdeles sort.
Vi mente at vi hadde sete 9 og 10, men spurte for sikkerhets skyld en annen passasjer om det var rett, for vi satte oss ned. Toget gikk 10 minutter for tiden. Rett etter avgang fikk vi utdelt oretelefoner og en liten juice. Turen skulle ta ca. 2 timer, men det var ingen informasjon om de ulike stoppene underveis. Vi spurte derfor 2 gutter som
satt foran oss om vi var kommet til Damaskus da toget stoppet etter ca. 2 timer. Togstasjonen i Damaskus (Hejas) var stengt pga oppussing, saa toget stoppet 5 km utenfor sentrum - i Khaddam. De to guttene forbarmet seg over oss og sa at vi skulle folge de da vi gikk av toget. De kunne fortelle oss at det gikk gratisbusser til byen - saa vi maatte ikke la oss lure til aa ta drosje.
Gratisbussene var minibusser med liten plass til baggasje. Vi var usikker paa om vi skulle presse oss inn paa minibussen med de store sekkene, og da vi sto og diskuterte hva vi skulle gjore - fikk gutta et par av folkene paa bussen til aa flytte seg til andre seter - slik at det var plass til oss (bakerst, vi haapet at vi ikke skulle forst av...). Jane satt med sekken paa fanget hele veien. Vi fortalte underveis hvor vi skulle bo og guttene ga da beskjed til sjaaforen hvor han skulle stoppe slik at det ikke skulle vaere saa langt for oss aa gaa. Da vi kom fram hjalp guttene oss med aa ta sekkene ut av bussen, og forklarte oss enkleste vei
til hotellet. Nok en gang - vi er maallos over vennligheten i Syria.
De hadde ledig rom paa hotellet, Al-Rabie Hotel - som igjen skulle vaere et populaert backpackersted. Prisen paa dobeltrom med eget bad var 1800 SP, en pris vi synes var forholdsvis hoy - men vi orket ikke aa gaa videre. Hotellet ligger ikke saa langt unna gamlebyen.
Vi tok turen ut for aa kjope oss noe aa spise. Vi gikk langs veien Sh Shoukn al-Quwati til vi kom til gangbroen over veien - ved Sh ath-Thawra. Vi gikk oppover mot citadelet og videre gjennom souqen Medhat Pasha. Souqen var nesten tom siden det var fredag. Vi gikk gaten Sh Bab Sharqi ned til kristen-kvarteret. Ved enden (fra den retningen vi kom fra) av kvarteret er en liten romersk bue, som mest sannsynlig har vaert til aa markere et viktig kryss. Det var et stort antall kirker i omraadet; baade protestantiske, ortodokse og katolske.
Kristen-kvarteret er et populaert sted for aa nyte mat og drikke, og vi merket forskjell paa folk der i forhold til andre steder i Damaskus - bl.a ved deres mer “vestlige” bekledning. Vi saa faa jenter der med hijab, mens andre
steder brukte flertallet det. Vi stoppet for aa spise paa restauranten Pizza e Pasta Bab Kissan. Paa restauranten var det ingen meny, saa kelneren fortalte hva vi kunne bestille. Det ante oss at prisene var over gjennomsnittet. Vi bestilte salat og hvitloksbrod til forrett, og pizza og pasta til hovedrett. Restauranten hadde skjenkebevilling, saa Eirik tok seg et glass ol til maten. Mens vi var paa restauranten kom et billass med “I love You”-gassballonger - som ble fordelt utover i restauranten. Det kom ogsaa flotte dekorasjoner med mange rode roser og hjerter - helt tydelig at et var Valentines Day.
Maten smakte veldig godt, og vi ble sittende en god stund etter at vi hadde spist - Jane med et glass rodvin og Eirik med ol...hvorfor ikke feire dagen. Etterpaa gikk vi for aa finne en pitteliten pub vi hadde hort og lest om. Det viste seg at den laa ganske naer restauranten.
Lordagen spiste vi frokost paa hotellet (te, kokt egg, lompe, oliven, yoghurt til aa dyppe lompen i, og smoreost), for vi tok turen ut - og mot souqen igjen. Idag var det et yrende folkeliv der og utrolig mye aa se, og kjope om vi
ville. Vi gikk nedover gaten og kikket etter gaver vi kunne sende hjem, da en eldre kar paa sykkel stoppet oss og spurte hvor vi var fra. Da vi sa at vi var fra Norge tilbod han seg aa vise oss rundt i byen, for han var saa glad i folk fra skandinavia. Vi takket hoflig nei, for vi hadde lyst aa utforske byen paa egen haand. Han insisterte, og sa at han bare skulle legge fra seg vesken i butikken han av og til jobbet i. Vi sa nok en gang at vi ikke hadde lyst, og da han gikk - tok vi turen. Vi gikk innimellom de smale smauene i gamlebyen for aa “riste han av oss” men etter 10 minutter kom han gaaende mot oss.
Hoflige som vi er, endte vi opp med aa la han, Christopher (professor i arabisk), vise oss nesten hele gamlebyen. Kom, kom. Vi saa bl.a kirker, fine hoteller og restauranter, verksted hvor de laget treting og stedet hvor han underviste. Han sa at han ofte underviste ambassadeansatte fra ulike land, i tillegg til “vanlige” studenter. Vi var ogsaa paa et par besok, hos venner av Christopher, og fikk servert te og
kaker. Og saa klart, det var uhoflig aa takke nei - saa vi drakk og drakk paa te. De var svaert nysgjerrig paa oss og vaar kultur. Familiene vi besokte var kristne. Paa oss virket som om de kristne i Damaskus var mer redd for islamisering av den vestlige verden - enn Siv Jensen, paa en daarlig dag. Den siste familien vi besokte var utrolig koselige - paa vaar alder, 3 barn (en av de nyfodt) og de bodde halve aaret i Kanada siden han hadde bedrift der. Dessverre hadde Jane sagt tidligere paa dagen at hun ikke ville ha barn da Christopher spurte, for han tok opp temaet minst en gang i timen. Og han var veldig opptatt av at Jane skulle holde babyen - for da maatte hun jo faa lyst paa barn...
Paa kvelden kjopte vi 2 lopere og en stor bordduk (som vi likte godt) til oss selv fra butikken hvor Christopher jobbet. Vi betalte ca. 600 NOK. Kanskje i dyreste laget, men tar vi i betraktning en full dags guidet tur rundt i gamlebyen, var det verdt det. Etter at vi hadde kjopt dukene maatte vi bare komme oss vekk fra han. Christopher ville
svaert gjerne vise oss andre deler av Damaskus som heldagstur sondagen, fra kl. 07, men vi sa at vi kanskje skulle videre til Amman i Jordan. Han var en koselig kar og veldig hjelpsom, men ekstremt intens (og glad i aa klemme Jane og fortelle hvor godt han likte henne). Da vi gikk fikk Jane tilbud om aa faa et par duker og 2 uker gratis arabiskundervisning, naar hun kom tilbake til Damaskus med et avkom...
Vi var slitne etter dagens maraton og roet oss ned paa den lille puben i kristen-kvarteret. Der koste vi oss med ol/ vin og speket kalvekjott som vi hadde kjopt litt tidligere paa kvelden. 2 syrere fra nabobordet delte broderlig notter med oss, men vi fikk ikke dele kjott med de.
Sondag formiddag tilbragte vi paa hotellet og traff forste nordmann siden vi var hjemme i julen. Det morsomme var at han ogsaa var bergenser. Han studerte arabisk paa universitetet i Damaskus. Da vi fortalte han om gaarsdagens rundtur, lo han godt og spurte om han som hadde gaatt rundt med oss het Christopher - for han hadde opplevd akkurat det samme.
Ut paa dagen gikk vi rundt i deler av
“nyebyen” og paa internettkafe.
Etter mye sightseeing paa gamle historiske steder siste tiden, bestemte vi oss for at vi ville reise forholdsvis raskt ned til Dahab i Egypt for aa faa oss noen uker med sol, varme og sand mellom taerne. Etter Egypt er tanken aa snu tilbake til Jordan og Syria.
Mandag pakket vi sekkene og sjekket ut fra hotellet kl. 11, etter frokosten. Da vi gikk for aa ta bussen, traff vi en kar (med 1 fot) som spurte oss hvor vi var fra og hvor vi skulle. Da vi sa at vi var norsk kom han raskt med et par banneord paa kav nordlandsk. Han hadde tidligere jobbet med de norske UNFIL styrkene i Libanon. Han mente at vi burde ta minibuss, for det var desidert rimeligst - saa han fant rett buss for oss.
Det ble ekstremt trangt i minibussen, den var nesten helt full, men folkene var overbaerende med oss og de store sekkene vaare. Vi betalte latterlige 20 SP (ca.3 NOK) for begge - hadde vi tatt buss hadde vi maatte betalt mellom 800-1200 SP, og drosje enda mer. Siden vi ikke hadde peiling paa hvor vi skulle av eller hvor
Backgammon
Denne butikken hadde utrolig mye flott i ulike tresorter. Vi kjopte et backgammon som vi sendte hjem. langt det var, spurte Eirik en soldat som satt like ved om han snakket engelsk. Han ristet fortvilet paa hodet. En kar som satt bakerst i bussen spurte oss om det var noe han kunne hjelpe oss med. Vi fortalte at vi skulle til bussterminalen Sumaryeh, hvor det var internasjonale bussavganger - og han ga sjaaforen beskjed da vi kom der. For vi gikk ut av minibussen viste han oss hvilken retning vi skulle gaa.
Da vi kom til terminalen, ca 500 meter gange, ble vi straks forespurt om servicetaxi over grensen, til en pris paa 1400 SP for begge. Siden vi hadde god erfaring med servicetazxi fra tidligere, takket vi ja til tilbudet. Vi leverte fra oss passene til sjaaforen, og 15 minutter etter kom han tilbake med passene og papirer ferdig utfylt. Han hadde ogsaa mens vi ventet klart aa faa 2 karer fra Libya med i bilen.
Bilturen tok 1 time. Vi maatte forst betale en utreiseavgift ved grensen, 2 x 500 SP. Dernest ble vi henvist til diplomatskranken - hvor det ikke var noe ko (i motsetning til alle de andre skrankene). Vi kjorte et lite stykke, til kontroll av bil og baggasje. Denne
gangen var det mer kontroll av baggasjen vaar enn sist - kontrolloren loftet paa lokket paa sekken. Da vi kom til grensen til Jordan ble vi ogsaa der henvist til diplomatskranken. Vi skulle egentlig kjopt visum paa visumkontoret like innenfor inngangen, saa de registrerte opplysningene vaare og ba oss komme tilbake etter at vi hadde ordnet visumet. De tok ikke USD saa vi vekslet paa et vekslingskontor like utenfor immigrasjonskontoret. Visumet kostet 10 JP (ca. 100 NOK pr. pers). Da vi kom tilbake til skranken fikk vi stempel i passet, og de spokte med at Eirik fikk oppholde seg i Jordan i en mnd, mens Jane kun fikk 2 uker. Saa fornoyde med seg selv da vi var med paa spoken...Det tok i alt 1 time ved grensestasjonene.
Servicetaxien kjorte oss helt til Amman, en tur paa ca. 1 time fra grensen. Vi tok saa en drosje til hotellet vi hadde valgt oss ut, Palace Hotel. Det var ca. 12 grader og regn i Amman. Vi brukte ettermiddagen og kvelden paa aa gaa rundt i gatene og kikke, og vi spiste shish kebab paa en liten “lokal” kafe. Etterpaa gikk vi paa en “pub”, hvor hvor vinduene var dekket
til saa ingen skulle se at det var servering av alkohol der. Det var lite koselig aa gaa ute, saa vi brukte en del tid paa internett”kafeen” som de hadde paa hotellet, paa kvelden. Hotellet solgte masse forskjellige produkter fra dodehavet - kanskje vi kjoper noe seinere.
Vi bestemte oss for aa reise videre til Aqaba imorgen.
Advertisement
Tot: 0.193s; Tpl: 0.016s; cc: 7; qc: 54; dbt: 0.123s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.2mb
Trond
non-member comment
Godkveld
Hei ser dere fremdelse reker rudt, blir dere aldrig lei? dere kommer sikkert til å kjede dere i hel her hjemme når dere kommer til bake. her skjer det lite, men zeth (Hund) finner stadig på overraskende ting. spesielt liker han å hoppe opp etter forskjelige personer. antagelig er han litt seksuelt frustrert eller noe slikt. På en søndags formiddag her forleden fikk vi tlf. fra en bekjent som hadde prøvd å komme på besøk, hunn lå i en snøfonn utenfor med z over seg. Heldigvis fikk hunn tak i tlf slik at jeg ble oppmerksom på hendelsen. hunn ble litt skremt og mye av innholdet i vesken ble spredd utover i snøen. Slik at om dere kjeder dere når dere kommer hjem, er det bare å ta på seg en pelskåpe og komme på besøk her på Lone.