Advertisement
Published: September 8th 2006
Edit Blog Post
Itacare
Vaart lille hotell ligger rett ved denne deilige stranda!! Vi har naa kommet til Itacaré, som er et av Brasils strandparadis. Vi kom hit natt til i gaar, etter en dag med reising, forsinkede og overfylte busser, poesregn, overpriset taxi m.m. I gaar regnet det, men i dag har det vaert fint vaer og da er Itacaré bare strand og idyll. I gaar var det nasjonaldag i Brasil, og det feirer brasilianerne paa same maate som de feirer alt mulig annet (karneval, kristne helgener, afro-brasilianske gudeskikkelser m.m.); de spiller musikk og drikker oel og caipirinha. Dessuten er det stort surfe-stevne i byen naa, saa det er mye folk her og god stemning. Men naa som vi har kommet hit og det er gaatt over halvparten av turen vaa, er det paa tide med et lite tilbakeblikk, og vi skal kort gaa igjennom noen kuriositeter og artige historier:
Valg i Brasil:
I oktober er det valg i Brasil, baade nasjonalt, regionalt og lokalt. I alt er det fem valg og vi tror det dreier seg om president, parlament, guvernoerer, domstoler og lokalstyrer. Men vi er ikke sikker paa mer enn president og guvernoer, saa vi kan sjekke dette naermere. Uansett er det reklamer for ulike kandidater overalt. Paa TV, radio, paa store boards og veggmalerier baade i byene og ute i provinsen, og det kjoerer dessuten rundt biler med hoeyttalere paa taket hvor de spiller slagord-sanger (!) for den enkelte kandidat. Tenk om en pickup kjoerte rundt paa Aukra og en sambasang runget ut med teksten "Aud Mork (KrF) er toppen! Hun maa gjenvelges som ordfoerer i Aukra kommune!" Det hadde vaert saker. Uansett, alle disse reklamene preger Brasil rent visuelt om dagen.
Kvegauksjon paa TV:
De faa gangene vi har sett paa TV her nede har det stort sett enten vaert novelas (saapeoperaer a la Hotell Caesar), fotball eller TV-shop. Imidlertid er det en annen ting som frekventerer eteren paafallende ofte: Kvegauksjon! Smaa fine kalver gaar frem og tilbake over en sagflisplass, mens eieren leier dem rundt i baand. De gaar en og en og viser seg frem, mens stemmen til auksjonarius gaar i 120. Nederst i hjoernet kan man se hva prisen er kommet opp i. Vi vet ennaa ikke om man kan legge inn bud pr. telefon eller SMS. Uansett, det er litt bissart som TV-underholdning syns vi, selv om vi er landsens folk begge to.
Gil Pessoa:
Gil Pessoa er navnet paa vaar guide i Iguacu (foerste plassen vi var etter Rio). En bemerkelsesverdig vennlig fyr som ikke gjorde stort vesen av seg, men som vi likevel har snakket ofte om i etterkant. Han ble oppringt klokka elleve kvelden foer vi skulle reise til Sao Paulo og ble spurt om han kunne hente oss klokka fem paa hostelet morgenen etter og kjoere oss til flyplassen. Klokka kvart paa fem stod han i porten og ventet, helt uanfektet og uten tegn til aa vaere troett. Hans godhet og behagelige vesen maa nok oppleves, for det er ikke saa lett a skrive konkret om det kjenner jeg (Haavard) naa.
Caipirinha-Tjukken:
En annen person vi liker er en vi ikke vet navnet paa, men han var like bred som han var hoey, samt kullsvart, med capsen bak-frem og litt for liten t-skjorte. I mangel paa noe bedre navn, kaller jeg ham Caipirinha-Tjukken. Han minner om han store negeren i The Green Mile, hvis noen har sett den filmen. Han jobber paa en liten grill-/oel-/spritbod i Salvador. Da Siri og jeg skulle kjoepe caipirinha der (to ganger) var det hans assistent som knuste lime, is og sukker i en boette foerst, og deretter tok vaar venn Caipirinha-Tjukken over. Han skulle toemme to maalebeger med sprit (cachaca) oppi boetta, men lot bare spriten renne videre fra flasken idet han toemte maalebegeret, og saa helte han i en god daesj til, foer han ristet boetta i et halv minutt og toemte oppi glassene vaare. Han laget selvsagt litt for mye, slik at vi kunne ta et par slurker foer han toemte resten av boetta i glassene vaare. Deretter ga han oss et bredt glis og tommelen opp. Vesentlig mer sympatisk enn milliliter-fascistene hjemme i gamlelandet. Saa i likhet med Gil Pessoa er dette en kar vi liker.
Én rett er til to personer:
Paa restaurantene her er én rett paa menyen beregnet til to personer (dette har vi fortalt tidligere), saa etterhvert har vi blitt vant til aa bestille en rett. Imidlertid er det i skrivende stund en time siden vi ble rundsvindlet paa en strandrestaurant, da de krevde dobbel pris av det som stod i menyen FORDI vi bestilte til to personer. Vi betalte altsaa dobbelt saa mye her som vi gjorde paa en foersteklasses, prisbeloent restaurant i Sao Paulo. Egentlig ikke noen viktig historie aa fortelle dette her, men jeg (Haavard) er fortsatt forbanna.
Bussreiser:
Brasil har et glimrende busstilbud, med busser som faar Totenekspressen til aa fortone seg som en utrangert Hiace. Imidlertid er de tidvis litt sleivete med bookingen, saa paa vei til Itacare var vi en liten stund 140 mennesker i en buss beregnet for 80 personer, foer folka tok til fornuft og fikk satt opp en buss til. Andre ganger sjekker de billetten din tre ganger i loepet av en time. Saa noen ganger har de staal-regime, andre ganger gaar alt paa halv tolv. Uansett, aa kjoere buss gjennom brasiliansk landskap er en rik opplevelse. Det er groent og frodig, man passerer bittesmaa, lutfattige landsbyer (med skinnende guvernoerkandidat-reklamer selvsagt), man faar kikket paa landbrukskulturen rundt omkring (som Toten, bare mer kupert og med rarere kyr) og man opplever distansene i dette enorme landet. I forgaars reiste vi nesten hele dagen med buss (fra kl. 13 til 23:30) og vi tilbakela aerlig talt ingen stor distanse i brasiliansk maalestokk.
Sommer hele aaret:
Det er vinter i Brasil naa, og det har tidvis vaert kjoelig (10 grader paa det laveste). Men det ser ut som om Brasil ikke er lagd for kulde. Husene er trekkfulle, og brasilianerne gaar rundt i t-skjorte og shorts og slippers uansett vaer og temperatur.
Hippien:
Helt tilslutt maa jeg nevne en kar vi moette i gaar her i Itacaré; hippien. Han kom bort til oss for aa selge sine makramé-arbaand og litt saann, og vi kjoepte to stykker for de var fine og bra laget. Han sa ikke navnet sitt, men han hadde ull-lue og lignet paa Snoop Dogg. Han reiser rundt i Brasil og lager ting og selger dem, men bor i Aldeia de Hippie (betyr "Hippie-landsbyen") rett nord for Salvador. Der er det 20 hus, 50 innbyggere, ikke vann og ikke stroem og byen har "Peace and Love" som slagord (selvfoelgelig). Han tar enten buss eller haiker rundt i Brasil til smaaplasser hvor det er mye turister og saa lever han fra haand til munn der. Han var konstant smilende og lo denne lyse, hese og litt sloeve latteren som er karakteristisk for folk som roeyker litt for mye urter. Han forsvant plutselig i to minutter og kom tilbake med en flaske lokalt vin som han generoest spanderte paa oss. Jeg spurte ham litt om dette med stroem og vann, og foelgende dialog utspant seg:
Haavard: "Har dere hverken lys eller vann sier du?"
Hippien (smillende): "Joa, lyset faar vi fra maanen og stjernene, og vann har vi i elva!"
Haavard: "Men hvis dere ikke har stroem faar dere jo ikke hoert paa Bob Marley?"
Hippien (fortsatt smilende): "Ha, ha, joa vi har solcellepanel vettu. Da faar vi hoert. Men vi foretrekker aa spille selv!"
Vel, dette var bare noen anekdoter og bruddstykker fra toppen av hodet. Alt i alt, det er saa mye inntrykk aa suge til seg, saa man blir nesten litt mett iblandt. Men summa summarum er Brasil helt suverent! Naa skal vi ut paa byen en tur!
Advertisement
Tot: 0.075s; Tpl: 0.01s; cc: 13; qc: 52; dbt: 0.0439s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb