Advertisement
Hola a todos!
Da var M, M og L på tur igjen! Har egentlig vært mye som har skjedd siden vi forlot Buenos Aires, pluss at vi har befunnet oss på steder uten særlig internett, så det har ikke vært tid for en oppdatering før nå. Prøvde å slenge med bilder, men nettet funker ikke til dét - dermed blir det et eget innlegg med kun bilder snart!
Så, la oss oppsummere folkens:
Vi stakk fra vår elskede ”hjemby” den 30.04, da var to eksamener i spansk overstått og leiekontrakten utgått – vi var klare for nye eventyr! Vi hoppa på en buss som tok oss til Jujuy på intet mindre enn 22 timer, og plutselig var det kjølig rundt oss. Jujuy er en forholdsvis liten by nord i Argentina, et fint stoppested før kryssing over grensa til Bolivia.
I Jujuy kan vi vel si at Mag & Mar var på to fine gåturer i vakkert landskap, samt badet i deilige varme kilder mens Larsa lå på hostelet med sin noe umedgjørlige mage. Sånn kan det gå! Larsa ble frisk han, matlysten gjenoppsto rimelig kjapt – vi fikk avsluttet Argentina-oppholdet med biffmiddag, heldigvis! Jeg og Maren så oss fornøyde med en tur opp til vakre laguner på 2100 moh, samt en tur til Las Termas de Reyes. Reyes var forresten et meget lite sted, kan knapt kalles en landsby – der ble vi så sultne at vi måtte ty til å lunsje på en ”restaurant” som var en halvdel av busskuret. Men alt vel og bra!
Etter et par dager i Jujuy var det på tide å sette snuten mot Bolivia. Vi busset i omtrent 5 timer, más o menos, til vi kom til La Quiaca. La Quiaca er en halvdel av en by som ligger både på Argentinsk og Boliviansk side. I La Quiaca måtte vi tilbringe natten, neste morgen var planen å komme seg tidlig til grensa for så å få tak i togbilletter fra Villazon (andre halvdel, på Boliviansk side) til Uyuni. Det gikk rykter om timeslange køer på grensa, samt mangel på togbilletter. Toget går jo trossalt så frekvent som onsdag og lørdag. Uansett, etter ei kald natt på hostelet i La Quiaca satte vi oss på toget (for tenk, vi fikk billetter!) til Uyuni. I 8 timer satt vi på billigste klasse, ikke ekstremt komfortabelt men heldigvis (?) med TV i vogna som viste musikkvideoer som ”My Heart Will Go On” med Celine Dion og ”Everything I Do, I Do It For You” med Bryan Adams + ymse Bolivianse hits. Dessuten spanderte jeg og Maren på oss en rimelig fasjonabel biffmiddag i restaurantvogna, det var særdeles hyggelig! Tipsa godt gjorde vi og, nå som vi endelig var i latterlig billig-land.
I Uyuni var det saltørken som sto på programmet! En helt vanvittig opplevelse i et usannsynlig spektakulært landskap. Verdens største saltørken, rett og slett. Jeep var tingen, og fort gikk det! Men det ble man da alltids vant til, og det var absolutt ikke feil å cruise rundt i en jeep i Salar de Uyuni med hvitt salt (ikke at salt pleier å ha så mange andre farger, men) så langt øyet kunne se. Vi besøkte også en såkalt tog-kirkegård, et område hvor det sto tog etter tog med vogner og tilbehør strandet. Togene så ut som de var fra et tidligere århundre, men de var faktisk i bruk på 50-, 60-, og 70-tallet. Uansett en fascinerende ting å se, og ikke minst å klatre på.
Etter Uyuni var det La Paz som sto for tur, verdens høyest liggende hovedstad! Vi hadde allerede merket høyden godt under oppholdet i Uyuni (ca. 3600 moh), og La Paz ligger på omtrent akkurat samme høyde. Det kan vel fort beskrives som om man er i ekstremt dårlig fysisk forfatning og hiver etter pusten i den minste oppoverbakke og trappetrinn.
La Paz er en ekstremt fascinerende by, en by som slynger seg oppover fjellsider hvor man ikke skulle tru at nokon kunne bu (haha!). Trafikken er også et kapittel for seg selv, men man lærer fort. Som fotgjenger altså, som bilist tror jeg saken er noe annerledes. Som en taxisjåfør fint sa det: ”Den som fikser å kjøre i La Paz, den kan kjøre hvor som helst i hele verden”. I La Paz vandret vi mye rundt, sjekket ut det vi hadde lest og hørt var verdt å sjekke ut – og så tok vi taxi hjem. Hostelet lå nemlig over selve sentrumskjernen, så det var ikke snakk om noe annet. Det kan vel også sies at en taxitur kostet mellom 5 og 10 BOB (Bolivianos), noe som tilsvarer enda mindre i NOK – så, ja, det er lov å være litt lat. Hostelet vårt besto jo selvfølgelig av 6 etasjer, med baren plassert i toppetasjen med en genial utsikt over byen! I og med at baren var plassert der den var førte jo det til at man gjerne ble sittende der når man først hadde pesa seg opp. Kan med en gang AVbefale å drikke store mengder alkohol når man befinner seg så høyt oppe, man kjenner det dagen etter (og muligens dagen etter der igjen..).
Siste dag i La Paz gikk med til trekking! Vi hadde ikke all verden med tid, dermed hadde vi ikke mulighet til å bestige en av de mange toppene i området. Det skal sies at Bolivianske guider tar med nesten hvem som helst opp på en topp på 6000 moh – her er alle velkomne! Vi trekket derimot til en lagune ved foten av bl.a. Condoriri, en vakker, meget høy og snøkledd fjelltopp ved La Paz. Vi steg ikke til mer enn 4700 moh, men det kjentes godt likevel – og det tok noen timer. Man går latterlig sakte i motbakke, det ser egentlig rimelig fjernt ut men det må til. En herlig tur i vakker natur, med bøttevis av lama og esel. Toppers!
Neste morgen var det flyplassen i La Paz som var målet, nå ventet tropiske Rurrenabaque! Etter å ha pakket oss inn i flyet som huset 19 personer (9 seter på en side av midtgangen, 9 seter på den andre + et i midten bakerst), hvor cockpiten ikke hadde en dør og man krøket seg ned for å gå i midtgangen, tok det 35 minutter før vi plutselig befant oss i 30 grader 300 moh. Å lykke! Det var usannsynlig deilig å traske ut på plena under flyet med varmen slående mot oss. Vi var i himmelen. Rurrenabaque er en liten by som ligger i den sydlige delen av Amazonas, ved elva Beni. På vår agenda sto det: ”3-dagers tur i pampasen”! Etter en kveld i Rurre (som byen heter på folkemunne), hvor vi fikk brukt drikkekupongene vi fikk av flyselskapet (et tips til Norwegian og SAS?) på en rimelig tropisk bar full av turister var det klart for avgang til pampasen! Etter 3 timer + i en bil som IKKE var laget for de hullete grusveiene vi kjørte på, ventet 2 timer i en motorisert kano på en elv omkranset av palmer, aper, alligatorer ++. Helt ubeskrivelig idyllisk! Vi hadde med oss en guide, Angel, som var noe for seg selv. Ikke verdens mest pratsomme fyr, men desto mer sjarmerende og ivrig bruker av kroppsspråk. Vi ble innlosjert på Inca Land Tours sin lodging midt i jungelen/pampasen, et hyggelig sted med lys frem til 21.30 (god natt!) og vanntoalett. Hver vår seng med heldekkende myggnetting fikk vi også, og glade var vi for det da flaggermusene surret rundt senga nattestid.
Dagen vi ankom kjørte vi til en slags ”pampasbar” (man følte seg "in the middle of nowhere", men bar fantes!) lenger opp i elva for å ta en øl og se på solnedgangen, etterfulgt av en stappmørk tur på elva med lommelykter for å lyse etter alligator- og caymanøyne. Spennende! Vi så flere, en meget bra aktivitet sett bort fra myggen. Neste dag var det frokost 07.30, deretter kjørte vi ut med kanoen et godt stykke, før vi la ut på tur i våt pampas med høye gummistøvler på leting etter anaconda. Vår kjære Angel forklarte at oddsen for å møte på en var lav fordi det var litt for mye vann i pampasen, men vi lette da noen timer fordi! Ingen anaconda å oppdrive, men mange nye myggstikk og gjennomvåte kropper. Slitne og fornøyde returnerte vi til lodgen for en deilig lunsj (kokka vår var et geni!), før vi nok en gang la ut på elva – denne gang for å svømme med elvedelfiner. Nok en gang en vanvittig herlig aktivitet! Selv om delfinene var litt sjenerte og enormt kjappe fikk vi badet veldig i nærheten av dem, og det var jo for så vidt et aldri så lite kick i seg selv å bade hvor vi hadde sett en rimelig svær alligator ikke langt unna. Det var da det gjaldt å stole på guiden, som vi regner med hadde full kontroll. Svømmingen var uansett ekstremt etterlengtet, og vi befant oss i vannet til det nærmet seg solnedgang. Deretter bar det til en ecolodge langs elva hvor vi så på solnedgangen og koste oss med iskald hvitvin.
Siste dag på pampasen var det duket for tidlig oppvåkning. Klokka 05.30 var vi i båten, klare for en mørk og stille (han brukte årene denne gangen) tur oppover Beni – brøleapene kunne vi høre godt, og etter hvert dukket de opp rundt oss også. Det var en utrolig fascinerende opplevelse å oppleve denne naturen i mørket, kun omringet av ymse dyrelyder. Etter hvert kom vi til et område hvor vi så soloppgangen, og på vei tilbake så vi enda flere dyr. Deretter var det duket for en svær frokost før det var pirayafiske som sto på programmet! Utstyrte med hver vårt fiskesnøre med krok og en svær kopp med kjøtt satt vi i gang, og pirayaen bet rimelig kjapt! Mange var små og ble kastet ut igjen, men vi tok vare på et par som guiden vår tok knekken på og som kokka serverte ved siden av lunsjen. Etter fisket spurte vi pent om vi ikke kunne få bade litt mer, og det fikk vi! Dessuten fikk vi skikkelig nærkontakt med en rimelig stor alligator på veien (han var en smule tam, men gøy læll!), og mens vi fisket oppsto det plutselig et skikkelig basketak i vannet på andre siden av elva. En alligator slengte seg rundt og fikk jafsa i seg et bytte, og etterpå nærmet vi oss med båten – for å finne en svær alligator med kjøttsår i hodet som lå å freste mot oss! Rimelig gøy, rimelig skummelt – han fikk ligge i fred etter det.
Deretter bar det tilbake til Rurrenabaque, hvor vi tilbrakte aftenen og natta. Vi dro hele gjengen fra pampasen på restaurant og tilbake på den deilige, tropiske baren hvor det ble konsumert en fin mengde caipiriñhas og pisco sour. Litt utpå natta bar det hjem, men ikke til fots! Dvs, resten av gruppa gikk mens jeg og Maren så vår mulighet til å teste byens motorsykkeltaxier! Hvorfor har ikke resten av verden det? Vi kunne jo selvfølgelig ikke be gutta kjøre oss rett hjem, det ville tatt 2 minutter – så vi ba likeså godt om å få bli kjørt litt rundt omkring i byen. Det endte med at vi ble guidet rundt i hele byen på motorsykkel av rimelig habile guider, top notch sightseeing! Da vi kom hjem sto Larsa i døra og tok oss i mot, for å passe på at vi kom oss trygt i seng 😊
Dagen etter var det tilbake til ”flyplassen” i Rurrre (selvfølgelig på motorsykkel) for å fly tilbake til La Paz. Vi var mange fra pampasturen på flyet, og flere som skulle videre til Copacabana som oss. Etter 3 timer i buss fra La Paz var vi fremme i Copacabana, en liten by ved Lago Titicacas bredde. Tilbake til høyde og kulde, men det er vanvittig fint her! Har tatt inn på hotell rett ved Lago Titicaca (er det et sted man kan gjøre det, så er det i Bolivia) med et nederlandsk par vi ble kjent med i pampasen. Her nyter jeg og Maren et dobbeltrom med store, faste senger – en balkong med utsikt rett mot Lago Titicaca, en varm dusj og faktisk en liten TV. Luksus! Akkurat nå er det en dubbet versjon av Notting Hill som ruller over skjermen, meget spennende.
I dag har vi tilbrakt dagen på Isla del Sol, en stor øy på Lago Titicaca. Der gikk vi fra nordsida til sørsida, en usannsynlig fin gåtur på 4 timer. Det var ikke mer enn 8 km, men HALLO – disse oppoverbakkene krever at man tar det meget rolig. Pust, pust. Men turen var herlig, med sola i nakken hele dagen. Det kjennes nå, da jeg var veldig flink til å smøre ansiktet (som ikke var vendt mot sola).. Vel, vel! Vel framme på sørsida spanderte vi på oss pizza og øl i solsteiken mens vi venta på båten tilbake til Copacabana.
Nå venter 2 dager med intens eksamensskriving for M & M’s del, mens Larsa får gjøre aaaakkurat som han vil! Vi har en forbaska hjemmeeksamen som skal leveres 21. mai, og vi har vel egentlig konkludert med at vi er nødt til å bli her i 2 dager for å bare bli ferdig med det. Så kan reisinga fortsette! Tror heller ikke at Larsa har noe i mot å ta det fullstendig med ro et par dager 😊
Sånn helt til sist så kan det jo nevnes at minearbeidere streiker og demonstrerer rett ved grensa til Peru (på peruansk side), og det har de drevet med i en uke eller to. Frem til i dag har folk vært stuck i Copacabana, ingen busser går. Folk har prøvd seg på å ta taxi til grensa, få stempel for så å gå i flere kilometer. Men så ryktes det om både steinkasting og tåregass, så det er kanskje ikke måten å gjøre det på. I morgen skal det visstnok gå taxier til grensa hvor folk får stempelet sitt, så går det taxi tilbake til Copacabana hvor det så går båter til Puno. Eller rett ved Puno, og så må man traske en smule da. Vi får se! Vi har enda 2 dager igjen her, og vi krysser fingre for at ting ordner seg på grensa til da.. Ser ikke veldig bra ut, men da får man i så fall ta taxi og båt og heller bruke litt mer tid på det! Vi har uansett bestemt oss for å droppe Puno og dra rett til Cuzco, så vi har noen dager å gå på.
Sånn ellers er alt meget bra! Ørreten fra Lago Titicaca smaker utmerket, og just nå er vi meget mette og trøtte. I morgen skal det skrives, og så skal det nytes litt sol på verandaen!
Hasta luego muchachos!
With love, MaLaMa
Advertisement
Tot: 0.042s; Tpl: 0.012s; cc: 8; qc: 24; dbt: 0.0226s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1mb
Hege
non-member comment
den forbaska heimeeksamen..
..skal leverast 20. mai, ikkje 21.! Tenkte det var greit å vite! Ellers høyres det ut som dåke har det heilt supert! Lengta litt tilbake til Bolivia når eg las:) Kos dåke!