Over the hills and far away

---

12. mars

Vi pakket sammen leiren raskt, med tanke på en uviss dag - det tyske bilkartet har minimalt med info om høydeforholdene, så det eneste vi visste om neste etappe var at vi ville komme borti en lavere veistandard. Været så også ut til å kunne by på overraskelser i form av regn...

Vi hadde knapt kommet ut av teltet før annenhver av de hyppig passerende minibussene stoppet for at passasjerene kunne komme ut og se på raringene som hadde telta nedi skråninga og kryssforhøre oss om hva som fikk tilsynelatende voksne menn til å sitte i et tornekratt og spise hver vår halve loff med sjokoladepålegg. Det slo oss at det lett kunne se ut som om vi hadde kjørt av veien, med syklene henslengt i ura og teltet opp ned til lufting.

Dagen skulle vise seg å bli hardere enn tenkt. Etter fem kilometer var det like bratt oppover, men oljegrusen ble avløst av grus. De vi møtte, bare sistet på hodet over vår plan om å komme oss til Amasya denne veien - også på sykkel! Nei, nei, nei: de pekte motsatt vei og sa at vi måtte ta bussen.

Kort fortalt ble ruta videre en langsom ferd over lave fjell og innom en og annen bortgjemt landsby. Absolutt ikke den enkleste veien å ta, men verdt umaken og melkesyra. Det hadde vært fristende å si at vi havnet et godt stykke unna folkeskikken, men strengt tatt er det VI som representerer mangel på folkeskikk på disse kanter, støvete og språkløse som vi stort sett framstår.

Uansett: etter å ha sneglet og skranglet oss over to furu-, bøk- og eikekledde fjellrygger på ca 900-1000 meters høyde og gestikulert oss fram til tips om veivalget videre, traff vi til slutt asfaltvei og rullet inn i småbyen Taşova på ettermiddagen. Her ble vi innkvartert på en skole, med helt klart beste romstandard hittil.

---