Jaisalmer: En smak av ørken - bokstavelig talt!

---

Ut fra det støvete, livløse ørkenlandskapet stiger ett lite gyldent sandslott frem. Jo nærmere vi kommer, jo større blir det, og når bussen endelig stanser i denne eventyr byen, milevis fra all annen sivilisasjon, ligger ett digert Fort forran oss. Jaisalmer Fort ble bygd i 1156, som ett strategisk punkt på kamel handels ruten mellom India og Sentral Asia. Utrolig nok, over 90 år senere er denne avsides liggende byen og fortet er fremdeles bebodd, på tross av relativt lite kamel transport nå til dags, men med litt hjelp av turisme og stedes geografiske posisjon i den langvarig striden mellom Pakistan og India.

Høres ganske idyllisk ut, eller hva? Vel, vår introduksjon til Jaisalmer var alt annet enn ett fredfylt møte med Raj historie. Etter en lang, kald, humpete, kvalmende, støyete busstur gjennom natten ble vi vekkt opp av en horde Indiske menn som desperat forsøkte å klatre inn i ”sovelugaren” vår (bussens håndbagasje-plass omgjort til små senger), i håp om a overtale oss til å bo på deres hotell. Jeg må innrømme, prisen var uslåelig, 10kr pr natt for ett dobbeltrom med bad, varmt vann og TV!! Men trøtt og premenstruell som jeg var, hadde mannen som nå var halveis inni lugaren vår ingen sjangse til å få napp fra oss. Neimen ikke om jeg skulle gi business til noen som invaderer den lille hattehylla mi, i allefall ikke i det morgengrettne humøret jeg na var i. ”David, bli kvitt han og gi meg litt albuerom”, snerret jeg nærmest til stakkar David og snudde meg demonstrativt mot viduet. Men bedre ble det ikke av det, mannen ga ikke opp og utenfor vinduet sto rundt om 30-40 menn som ropte og vifta med hotell plakatene sine. Det føltes klaustrofobisk, og jeg trengte litt plass, men å komme seg ut av bussen var alt annet enn lett. Etter mye knuffing, dytting og en god dose klaging både på Norsk og Engelsk var vi endelig ute av bussen, omringet av en flokk gribber med hotel plakater som ropte og dro i klærna våre. Jeg trodde jeg skulle eksplodere, dette var ikke slik jeg hadde forestilt meg å tilbringe morgenen, men akkuratt da jeg var i ferd med å nå briste punktet kom en reddende soldat til unsettning og kjeppjaget mennene vekk - igjen, bokstavelig talt!

Det føltes utrolig godt å komme til ett gjestehus, vekk fra maset, og selvom toalettett hadde sett bedre dager (doen lakk...fra feil sted!!), var hotell rommet et vakkert, stort rom med gamle bjelker, alkover og dårlig kunst på veggene. Det er mulig å bo på gjestehus inne i Fortet, men pga krav vi turister stiller, som rene rom og varm dusj både morgen og kveld har deler av dette gamle historiske byggverket de siste årene kolapset, det var rett og slett ikke bygd for så mange mennesker og så stor bruk av vann. Som de oppegående, miljø og historie bevisste reisende vi er, valgte vi å ikke utsette Fortet for mer ødeleggelse enn nødvendig, og bodde derfor utenfor fortets vegger.

De fleste kommer til Jaisalmer for en ting - Kamel Safarie! Det var grunnen til at vi også endte opp i Jaisalmer etter en te kopp med tre utrolig koselige østerikere vi møtte i Pushkar. De hadde nettopp kommet fra en fantastisk Safarie med kamel føreren Lilu, og anbefalte han på det sterkeste. Lett påvirkelie som vi er, reiste vi rett til Jaisalmer på leting etter Lilu (høres merkelig mye ut som en Disney film). Desverre var Lilu ute på oppdrag, populær fyr, men vi trengte ikke bekymre oss, hotellet skulle fikse en like bra kamel fører som snakket godt Engelsk og med god kunnskap over området og dyrene i denne delen av ørkenen. Safari ble booket for morgenen etter og resten av dagen ble brukt til innkjøp av ørken klær, en reiser ikke ut i ørkenen uforbredt! Med ny solhatt og fargerike bomulls klær så vi frem til morgendagens underholdene og kunnskapsrike ørken vandring på kamel!

Er det noe vi har lært etter en stund i India, så er det at alt er relativt! Nå det understrekes 3 ganger, at bussen er en ”luxus buss”, ja da er det svært stor sjangse for at du ender opp med å klamre deg fast til taket på en skranglende buss med ett manglende hjul, som i tillegg bryter ned halveis inn i turen (Ok, litt overdrevent, men det gir et vakt bilde av virkeligheten), og dette var inget unntak. Vår enøyede kamel sjåfør skjønte desverre ikke bæret av hva vi sa, og vi skjønte ikke hva han sa. De eneste Engelske ordene han kunne var ”You Happy, Me Happy, Double Happy!” Desverre fant vi ikke ut dette før vi var 60km utenfor Jaisalmer på god veg inn i ørkenens villmark. Der og da var det ganske fortvilende, for å si det mildt. Her var vi, midt i ørkenen sammen med en enøyet kamel sjåfør, en hjelpe gutt, Monica fra Taiwan og 3 kameler uten å vite om vannet vi drakk var trygt, hvordan vi skulle styre disse utrolig store beistene eller om det var giftige dyr i området. Min største frykt var at humørsyke Coke, Monica’s kamel, skulle bite meg! Biter kameler, eller bare spytter de? Dette var ett av de mange spørsmålene jeg aldri fikk svar på. Men i ettertid ma jeg innrømme at hele turen var ganske komisk, og hadde det ikke vært for disse spesielle menneskene, kommunikasjons problemene og forvirringen ville turen aldri blitt sa minnesrik.

Safarien var inklusiv all drikke og mat, noe vi tok del i å tilbrede i skyggen av noen busker midt ute i ørkenen. Ettersom vann er luksus vare i disse trakter, ble bestikk, kjeler og glass ”vasket” med sand - kun sand, noe som naturlig nok førte til at matens tekstur og smak ble mer og mer sandete for hvert måltid vi inntok. Men vi bet tenna sammen på tross av knasingen og nøt de sandete chapatisene og den ultra søte te’en som altid hadde litt sand grums i bunnen. Den smakte nok litt som søle kaffen jeg lagde til Knut da jeg var liten og lekte i sandkassa hjemme! Klarte Knut å nyte søle kaffen min, så skulle nå jeg klare å nyte litt sand grums i te koppen min! Forholdene var som sagt ikke akkuratt hygieniske, men ettersom alle måltidene var varme, følte vi oss trygge på at bakterier og andre småkryp ble drept i tilbrednings prosessen. Værre var det med drikke vannet. Ettersom vi ikke klarte å kommunisere med guiden vår hadde vi ingen anelse om vannet vi en sjelden gang ble utlevert var mineralvann, eller om det var fra en av landsbyenes brønner. Så etter å ha overlevd med minimalt vann det første døgnet begynte David å snike iodine tabeletter i vann kontaineren ved enhver mulighet for å redusere sjangsen for å ende opp med diaree midt i ørkenen. For en byjente som meg var det ille nok å sette seg på huk bak en busk en sjelden gang, ikke vet jeg hva jeg ville gjort om tarmene plutselig gikk i spinn og naturen kalte hvert tiende minutt!

To dager og en natt tilbrakte vi i ørkenen blandt vill hester, firfirsler, ørner, gjeiter, cayoter, chipmonkies (noe alla ekkorn), hjort, snille vill hunder (til en forrandring) og ikke minst kamelene våre. Første dag ble brukt til litt vandring, mye forvirring, matlaging og forsøk på å holde seg så langt unna Monica’s grettne kamel, Coke, som mulig. Denne kamelen ønsket tydeligvis ikke å være med på tur, og sparket ned stakkar Monican. Om kvelden satt vi rundt leir bålet og sang sanger pa Indisk, Norsk, Taiwansk og Engelsk. Da det var tid for a slukke leirbålet og hvile våre såre rumper, krabbet Monica, David og jeg opp på stedets høyeste sand dyne, for å forsikkre oss om en fantastisk sol oppgang morgenen etter. Så snart vi hadde lagt oss til ro under den stjerne klare himmelen hørte vi en brekende lyd, bæææææææ......... og opp sand dyna kommer en liten sort gjeit trippende. Alene og tydelig ensom, la gjeita seg mellom Monica og meg. Der ble den liggende store deler av natten, før den trampet over bena til David og til slutt slo seg til ro ved føttene våre. Dag 2 våknet vi til en nydelig sol oppgang, for så å oppdage nettopp hvor godt til rette gjeita hadde gjordt seg gjennom natten, over alt rundt oss lå det små brune uspiselige ”drops”! Hærlig.

Dag 2 klatret Monica og jeg, på tross av såre rumper, opp på kamel ryggen for en ny dag med sol og sand, det enste som manglet var sjøen. Da jeg først satte meg ned på kamelen min føltes det som om David i løpet av natten hadde slått rumpa mi gul og blå, men ettersom David så vidt klarte å røre på seg, må jeg nok bare innse at mine kamel ridning ferdigheter tydeligvis ikke er gode. Stakkar David måtte forsiktig dras opp av sanden mens han bar og jamret seg. Dagen før løftet han ryggsekken feil, noe som han virkelig kunne kjenne i dag, etter gårsdagens kamel ridning og en natt under åpen himmel. Slik endte David opp med å leie kamelene og resten av flokken vår, som i løpet av natten hadde økt betydelig, gjennom sand dyner til landsbyer og tilbake. Da vi starta første dagen hadde vi 3 kameler, 2 guider og oss 3 turister. Om morgenen dag 2 hadde vi i tillegg 2 kameler: Cola’s kamel baby og en fremmed kamel, gjeita som trofast fulgte etter oss fra sand dyne til sand dyne og landsby til landsby, og 2 ville hunder.

Da vi kom til den første landsbyen ble vi overfalt av barn som ropte ”skole penn, skole penn”, desverre hadde vi ingen penner med oss - vi var jo tross alt i ørkenen og forsøkte å leve i ett med naturen. De ble litt skuffa, for vi hadde ikke kjeks med oss heller, men da de fikk se bildene jeg tok av dem ble skole penner og kjeks fort glemt. De poserte en etter en forran kameraet, noen smilende, noen alvorlige og andre lekende. Det var så gøy å se reaksjonen deres da de fikk se seg selv, en flott opplevelse med utrolige barn, som resulterte i noen fantastiske bilder. Men landsby stoppet var kort, kun en drikke pause for kamelene, så vi måtte snart vinke farvel til våre unge venner og ta fatt på den sandete veien videre. Da vi kom til neste landsby var vi uttørsta. Det var nå langt på dag og selvom kamelene hadde hatt sin drikke pause hadde vi ikke fått veske i kroppen siden frokost. Desverre tror jeg dette var nøye planlagt av guiden vår, for i landsby nr 2 var de mer enn villige til å selge oss drikke. Og aldri før har en 7up smakt så godt og oppfriskende, vi slukte i oss drikka under skyggen av et landsby hus og håpte flasken aldri ville ta slutt.

Det gikk mot slutten av vår ørken safari og etter ett måltid og en middags lur samlet vi kamelene for å ta
fatt på veien til Jaiselmer.

Tilbake i Jaisalmer, med livet i behold, bestemte vi oss for å avslutte opplevelsen på Italiensk vis med middag på ”Little Italy”. Og for en fantastisk avsluttning det ble. Beste middagen vi hadde hatt på lenge og beste Bruchetta jeg har smakt - noen sinne. Men drikka var det litt verre med. David insisterte på a sjeie ut med Vin og spurte om de hadde det. Kelneren svarte stolt ”Ja, begge!”. ”Hvilken type” spurte David, kelneren så litt forvirret på han og gjentok ”Begge” - altså en rød og en hvit. Etter en liten smaksprøve av begge vinene de hadde, fant vi ut at uansett hvor fantastisk matrettene er, er ikke India ett sted man drikker vin!

Morgenen etter sa vi farvel til Jaisalmer og tok av sted mot Udaipur - ikke på kamel rygg, men på en humpet prvat LUKSUS buss som brot ned halveis pa veien.

Av og til virker India bakvendt og vanskelg - men vi elsker det!

Store klemmer fra Nina & David

---

Photos

Monica the Brave
Monica and the most grumpy camel in the world Coke!

The Lonely Goat
This goat joined our little camp in the middle of the night and wandered with us, like a dog, through a couple of villages the next day!

Comments

[Solfrid]

Wow!
Må bare få sagt det; for noen fantastiske bilder dere klarer å ta på turen! Er skikkelig imponert:) Virker som dere har det super kjekt og er fremdeles sååå misunnelig!;) Tenker på dere. koseklemmer Solfrid