Advertisement
Published: April 15th 2005
Edit Blog Post
Da var vi her igjen! Sekken var snoert, niste medbrakt og kamerabetteriene ladet! Dette var dagen for aa ta turen til Lake Titicacca og mingle litt med lokalbefolkningen. Historien om lokalbefolkningen begynner for lenge lenge siden..Det var noen slemme nabostammer som mente at omraadet ikke var stort nok for alle, saa de bestemte seg for aa ta over sjappa. Som sagt saa gjordt og de fredelige indianerne fikk fyken. Men..da alt saa som moerkest ut var det en luring som fant ut at hvis man bare la nok siv paa et sted, surret det sammen og lot det vokse over tid saa kunne man flyte paa det! Mer skulle det ikke til foer hele stammen flyttet ut paa sjoen og kunne leve lykkelig i alle sine dager..
Slik var det det hendte, kort fortalt..Men det interessante er at indianerene fortsatt bor paa sivoeyer den dag i dag. Det tar ca tre mnd aa lage en slik sivoey og de varer i ca 15 aar foer det er paa'n igjen. De fleste oeyene er paa stoerrelse med en halv fotballbane og er befolket med 10-15 familier. Hele stammen bestoer av en befolkning paa 600 oeyboere. Der lever de av fiske og en
stadig oekende turisme. Da vi ankommer vaar foerste oey samler de lokale seg foerst rundt disse rare fremmede foer de treker seg tilbake bak sine smaa salgsboder. Vi slaar oss ned og faar en oppdatering av vaar "engelsktalende" guide. Deretter faar alle siv-straa av en snill gammel dame og vi knasker i oss godsakene og droemmer om dipp. Deretter faar vi en tur til hovedoeyen i en tradisjonell sivbaat. Det var absolut en hyggelig tur, men det er ikke akkurat noen rask affaere, saa vi fikk intrykk av at indianerne foretrekker motorbaat. Hovedoeyen er stoerre enn de fleste andre oeyene, men bortsett fra det var det meste likt. Hver familie bor i en liten sivhytte kledd med tepper innvendig, med ett rom der alle sover om hverandre paa gulvet. Oeyboerne ga oss velvillig en liten titt, men de var mest opptatt av aa vise fram den lille solpaneldrevne tv'en de nylig hadde faatt seg. Det som skiller denne oeyen fra de andre var museet deres. En samling av utstoppede fugler og fisker som hadde sett sine bedre dager. Deretter toeffet vi mot en oey et par timer unna. Solen skinte ekstra sterkt paa 4000m hoeyde og vi gikk i land
lettere dandert etter en hoeneblund paa
dekk. Snorre ble hardest rammet av solen og ende opp med verkende ansikt flere etterpaa... Neste oey var faststaaende og vi var saa heldige aa faa med oss den aarlige oayafestivalen. Da vi entret hovedplassen ble vi moett med et kaos av forskjellige korps og grupper kledt i diverse drakter. Forestillingen utspandt seg som en "street battle" der deltagere og musikere danset og spillte om hverandre. Et artig stykke lokal kultur.. Vi moenstret baaten og toeffet de tre kjedsomlige timene tilbake til Puno, Peru.
Dagen etter kom vi oss over grensen til Bolivia og til hovedstaden La Paz. La deretter ut paa "The worlds most dangerous road," hovedveien som gaar fra La Paz til Brazil. Et sjarmerende stykke grusvei som begynner ved 4 700 moh og ender paa 1 200 moh, mao et lite eventyr paa tilsammen 64 km. Traffikert av trailere, busser, biler og oss... En gjeng sykkelturister... Veien har et frynsete rykte, og sluker aarlig rundt 20-30 kjoeretoeyer og annet snacks. Det snoer da vi legger utfor de foerste kilometerne men vi kjoerer paa med friskt mot. Lenger nede moeter vi en militaer kontrollpost hvis hovedgesjeft er aa stoppe ulovelig innfoering
Paal&Snorre&barna
Her er vi ekte samaritaner og deler ut godterier til sjarmtroll paa stovete grusvei... av diverse kjemikaler til kokainfabrikkene inne i jungelen. Den smale grusveien klenger seg inntill fjellsidene og vi sniker oss forbi trailere mens vi proever og unngaa aa komme for naer kanten som stuper ned i jungelen under, ofte 100 meter rett ned. Ved tid og annen stopper vi ved diverse merker over veiens offre. Guiden forteller om en Israelsk jente som syklet utfor etter hun hadde klaget over sviktende bremser. Politiet konkluderte med selvmord. De fleste lastebiler som kjoerer utfor blir heiset opp og reparert, men noen foererhus blir ikke fraktet bort og ligger som deformerte fugleskremsler langs veien. En rekke kors staar langs kantene til minne om veioffrene. En tradisjon som har fulgt oss gjennom alle land vi har besoekt saalangt. I enkelte skarpe svinger staar levende traffikklys og veiver med rodt og groent flagg alt etter som det er trygt aa kjoere. Et system som ble oppretett av en etterlatt far og ektemann etter hans kone og to barn kjoerte uttfor. Han staar paa det stedet jungelen slukte hans familie for femten aar siden. Tiltross for de triste sjebnene cruiser vi lystig nedover. Paa et punkt maa vi stoppe mens veivesenet sprenger plass til litt mer bredde langs
fjellkanten. Et par smell gir gjennlyd nedover dalen. Litt rydding av vei og vi suser videre. Gjoerme og grus flyr mens smaa fosser dusjer oss mens vi farer nedover. To elver maa ogsaa forseres foer vi naar en tiltrengt oel etter 64 km.
Alt vel saa langt, naa gjenstaar bare bussturen opp igjen. Etter fire snirklende timer er vi ved utgangspunktet og vi har forsert "The worlds most dangerous road"! Grunnet daarlig vaer ble ikke bildene saa bra, men sjekk de ut likevel!
Advertisement
Tot: 0.061s; Tpl: 0.012s; cc: 7; qc: 45; dbt: 0.0332s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb
anonymous
non-member comment
Hei Snorre
Kjempegøy å følge dere via Blogen deres (fikk linken fra Hege). Høres ut som dere har en fantastisk tur! Håper det det gikk bra med "solbrenten" og god tur videre! - Anne Ø