Advertisement
Published: March 7th 2009
Edit Blog Post
Dette avsnittet, som er ren historie og går på frigjøringen fra spanjolene, er nok litt
sært. Dersom du ikke liker historie, hopper du over. Jeg har tatt det med for å forsøke og beskrive en av de virkelig store frigjøringsheltene i Sør-Amerika jeg visste lite om før jeg kom nedover denne gangen.
Som du kanskje vet, var min far med på alliert side under krigen, og deltok i operasjonene i Dunquerque i Frankrike langs den belgiske grensen, slagene ved Ardiennene i Belgia og senere inntoget gjennom Tyskland og inn i Berlin. Jeg vet ikke om det er krigsskolen eller krigserfaringen som har gjort det, men han hadde en usedvanlig stor interesse for å studere slag. Dette smittet over på meg en periode, og jeg kunne også sitte og analysere gamle slag. Jeg har altså befalsskole og null krigserfaring.
Så da jeg kom til Muse de las Armas del Nacion i Buenos Aires ble slagene under frigjøringen forklart i detalj. Det tok to dager å komme igjennom 1.etasje, bare avbrutt av fotoknipsing og lunsj. For å sette denne turen i rett lys er det derfor riktig av meg å fortelle om Juan de San Martin. Det er også viktig for
å fortelle noe om argentinernes
følelser.
Naturligvis er det frigjøringen av Sør-Amerika som er det viktigste historiske temaet i Argentina og mange land i Sør-Amerika. Her var det mange personer og hendelser som førte til endelig løsning, men noen forfattere, filosofer og generaler er mer viktige enn andre. Generalene huskes nok best, siden det var de som ledet og effektuerte utkastelsen av spanjolene. På denne tiden var det svake, fremvoksende politiske regimer i feks. Argentina, så generalene måtte mer eller mindre ta frigjøringen i egne hender, skaffe mest mulig penger, planlegge og løse problemet med egne midler. Noen generaler satte igang nye industrier (Cayo) for å få forsyninger til hærstyrkene.
Det er to generaler som står helt sentralt i Sør-Amerika, Simon Bolivar og Jose de San Martin. Simon Bolivar kom nord- og østfra og endte opp i Peru. Da hadde allerede San Martin frigjort Argentina, Chile, mesteparten av Peru, Ecuador, samt Lima (grensene var annerledes mellom disse landene og feks. Bolivia på denne tiden).
Jose de San Martin var argentiner som først fikk utdannlse og krigserfaring i pussig nok Spania. Etter tilbakekomsten til Argentina i 1812 ble han engasjert som løytnant-oberst, men ble utnevnt til general før
han deltok i sin første kamp. Dette skulle gi umiddelbare resultater.
Argentinas første general, Manuel Belgrano, hadde allerede i 1811 frigjort Paraguay, fastlagt det nye argentinske flagget og vunnet et stort slag mot spanjolene i det nordlige Argentina (i dag provinsen Jujuy). Imidlertid, etter å ha vunnet to slag til, i Salta og Tucuman, ble Belgrano drevet gradvis tilbake.
Juan de San Martin tok da kommando i 1814 nord i Argentina med Belgrano som nestkommanderende og la grunnlaget for frigjøringen av Argentina ved å kaste ut spanjerne på Argentinsk side av daværende Peru/Bolivia. I mausoleet til San Martin kalles denne seiren
Triunfo en San Lorenzo 1813 - Afirmo la Independencia Argentina 1816.
Han skjønte at skulle han vinne frigjøringskampen, måtte han ta Lima, som var spanjolenes hovedsete i Sør-Amerika. Lima var sterkt fortifisert, det var her det var mest hærstyrker, og det var også her den spanske hæren ville samle seg til slutt. Strategien ble da å isolere Lima ved å først frigjøre Argentina, så Chile, så Ecuador, for til slutt spise seg inn på Lima ved å ta deler av Peru gradvis. Husk, vi snakker om begynnelsen av 1800-tallet, der alt foregikk til hest eller fots.
Og vi snakker ikke om et lite landområde, ta en titt på kartet!
Strategi nummer to for San Martin var å lære opp soldatene i taktikk og kamp. Han brukte gjerne to år foran et slag til å lære opp soldater. Gjennom systematisk trening lærte soldatene angrepskrig, forsvarskrig, regruppering, formasjoner og nattkamp.
Deretter følger slagene i Chacabuco (1817), Cancha Rayada (Talca, 1818) og Maipu (nær Santiago, 1818) som frigjorde Chile 1817-1820 under San Martins ledelse, med nestkommanderende den chilenske helten Bernard O´Higgins. Her deltok også de argentinske heltene løytnant-oberst Juan Gregorio de las Heras og oberst Rudecindo Alvarado. I 1820-1822 frigjør San Martin den sørlige delen av Peru (Nazca, Acari og Jauja), slik at Lima blir isolert 9.juli 1821. Strategien han la var iferd med å gå i oppfyllelse. (Dette var mye på en gang, men det vil føre for langt å gå i detalj her.)
26.juli 1822 møtes Jose de San Martin og Simon Bolivar i Equador til et i ettertiden uforklarlig møte. Bolivar hadde frigjort Colombia og Venezuela, og gikk også mot Bolivia/Peru, den siste spanske utpost i Sør- Amerika. Da det var åpenbart at begge ikke kunne ta Peru, måtte de møtes for å
unngå en
ydmykende skandale og konflikt mellom de to.
Den optimistiske San Martín ankom Guayaquil 25.juli og ble godt mottatt av Bolivar. Men de kunne ikke komme til enighet, selvom San Martin tilbød seg å tjenestegjøre under Bolivar, da Bolivar ønsket selvstendige republikker i de landene de hadde erobret. San Martin ville ha en europeisk modell med monarkier. Han ville også sette inn en europeisk prins som konge i Peru den dag det ble frigjort fullstendig.
Dette møtet ble mislykket for Jose de San Martin. Om kvelden avholdt Bolivar et ball der han skålte for
Por los dos hombres más grandes de la América del Sud: el general San Martín y yo, mens San Martin skålte for
Por la pronta conclusión de la guerra; por la organización de las diferentes Repúblicas del continente y por la salud del Libertador de Colombia(!)
Etter møtet gav San Martin fra seg all makt i Peru og returnerte til Argentina. Deretter reiste han til Frankrike og returnerte aldri tilbake til Argentina. Han ble en gammel mann.
Han etterlot seg sine hærstyrker, da han visste at de resterende spanske troppene i Peru var langt sterkere enn Bolivars styrke. Bolivar fullførte frigjøringen
av Sør-Amerika endel år senere med hjelp av Jose de San Martins chilensk/argentinske hær.
Jose de San Martin er i ettertid karakterisert som kanskje verdens største militære strateg. Han tapte aldri et slag (Cancha Rayada sees ikke på som tap). Men han passet bedre som militær leder enn leder av et land, og han karakteriseres ikke som hverken politiker eller folketaler. Imidlertid var hans revolusjonære ånd uomtvistelig. Og hans reaksjon etter møtet med Bolivar sees på som en ytterligere styrke.
Det sier seg selv at en slik helt ikke glemmes, og Museo Historico Nacional omhandler nesten bare San Martin. Hans urne er bragt til Argentina og har i dag en hedersplass i Catedral Metropolitana på Plaza del Mayo, som er argentinernes besøksobjekt nr. 1 i Buenos Aires. Det finnes ingen byer i dette landet som ikke har Avenida San Martin og Avenida Belgrano i sitt sentrum.
Advertisement
Tot: 0.144s; Tpl: 0.014s; cc: 9; qc: 57; dbt: 0.0612s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb