Buenos Aires - Plaza de Mayo

Buenos Aires er med sine ca 12-13 mill innbyggere den største byen i Sør-Amerika, den har noe større innbyggertall enn Sao Paulo. Her er det ikke nødvendig å sove - når en av de 48 bydelene stenger, tar en annen over. Hver dag hele uken. Hva gjør man når man er turist i en by som Buenos Aires i 10 dager ?

Buenos Aires er noe alle argentinere snakker kjærlig om, så jeg bestemte meg for at jeg skulle sette meg inn i årsakene til dette de første dagene. Det fremgikk av det første avsnittet om Buenos Aires at jeg prøvde å sette meg inn i argentinernes følelser og historie ved å snakke med folk bosatt i byen og ved å oppsøke steder der argentinerne liker seg spesielt godt.

Den første kvelden satte jeg meg på en uterestaurant ved Obelisco de Buenos Aires på Plaza de la Republica og planla et hektisk besøksprogram på museer og uteplasser de neste fire dagene i bydelene El Centero, San Telmo, La Boca, Retiro, Recoleta og Palermo. Obelisken er et av ikonene i Buenos Aires, den ble bygget i 1936 på 400-årsdagen siden grunnleggelsen av byen, og her feires bla. fotballandslaget når det kommer hjem fra VM, Isabel Peron hadde sine markeringer her, og her forekommer det stadige kulturelle begivenheter finansiert av lokalstyret i Buenos Aires.

Mens jeg satt der, satte det seg ned en dame ved bordet mitt og fortalte at hun ofte kom hit for å se på obelisken. Hun lurte på om jeg hadde besøkt mange provinser i Argentina. Da jeg svarte 10, fortalte hun meg at hun hadde vært i samtlige 24. "Vel, Buenos Aires by er ikke en provins, men en autonom by", sa hun, for å understreke at det er noe spesielt ved Buenos Aires. Da jeg spurte om hun kunne skrive ned navnet på samtlige provinser, tok hun ølbrikken og skrev ned 23 navn. Da jeg kontrollerte senere på kvelden på hotellrommet, viste det seg at det stemte. Typisk argentinsk.

Da jeg spurte hvor hun likte seg best, svarte hun at Mendoza es muy linda. Deretter sa hun at Salta også er vakker. Og Rosario. Og Buenos Aires. Og Rio Negro. Til slutt hadde hun nevnt nesten alle provinsene.

Siden museene stort sett er åpne 08:00 - 18:00, hadde jeg altså tid til andre aktiviteter på kvelden. Det er ikke mulig å vise bilder fra flotte museer grunnet de mange fotoforbudene.

Spesielt var jeg spent på besøkene til El Microcentro. Det er her du finner Plaza de Mayo, Casa Rosada (Presidentpalasset) og Catedral Metropolitana, samt endel mindre, koselige historiske museer. Disse stedene ligger midt i hjertet til en argentiner. Jeg var opplært på mange historiske, viktige hendinger på denne plassen av min spansklærer Laura i Bariloche, som hadde historie og kultur som fag og som selv kom fra Buenos Aires. Vi brukte disse viktige hendingene som samtaleobjekter når jeg skulle lære å snakke mer eller mindre flytende, som hun sa.

Jeg besluttet å besøke Plaza de Mayo onsdagen. Det er her, kl 15:30, hver torsdag, at Las Madres ankommer plassen lett synlige i sine hvite skaut. De begynner å bli gamle nå, mødrene. Så først kommer gjenlevende sønner og setter opp bokstanden og bærer frem bøkene om juntatiden og om hvordan det er å miste et barn. Mødrene legger opp bøkene, og folk strømmer til. Denne bokstanden er Argentina's mest kjente. Etterhvert som flere mødre kommer til, danner de en rekke, ruller ut sitt velbrukte banner med teksten "Hvor er det blitt av de forsvunne ?" og går arm-i-arm rundt plassen.

På plassen er det for mange år siden malt tekster som forteller om personer som bare forsvant, ble torturert, drept, eller både torturert og drept av juntaen. Etter en runde rundt Piramide de Mayo, som er et minne om den første oppstanden i San Telmo 25. mai 1810, snakker mødrene med besøkerne på plassen. Minirevolusjonen 25. mai 1810, der arbeidere gjorde opptøyer mot spanjolene, regnes for å ha startet frigjøringen av Argentina.

Jeg hadde vel tenkt jeg skulle få inn etpar spørsmål til en av mødrene, men pågangen var såpass stor at jeg heller fant det riktig å lytte til svarene de andre fikk. Det sier seg selv at spørsmålene stort sett var like.

Foran Casa Rosada ble jeg stoppet av en hyggelig politimann som fortalte at jeg skulle komme tilbake søndag, det var da mulig å få en times omvisning inne i bygget. Da jeg kom tilbake, var det unge soldater og en interiørarkitekt som foresto omvisningen. Når Casa Rosada stod ferdig på 1860-tallet i italiensk og fransk stil var bygningen den mest prektige og en av de største i Buenos Aires. Med palmeatrium med vannfontene, gull-laminerte rom og interiør, purpurrøde tepper og tøytapeter og hvit marmor fremstår bygget som et verdig presidentpalass som brukes i dag til Senatets møter. Tidligere hadde også presidenten sine kontorer i Casa Rosada, men den nåværende La Presidenta Kristina Kirchner har flyttet sitt kontor til sitt hjem i utkanten av Buenos Aires.

I inngangspertiet i første etasje står hodene til alle presidentene på sokler. Dvs. ikke alle. Noen presidenter har falt i unåde, og er fjernet. President Alfonsin var fortsatt der (han var jo demokratisk valgt, men folket vil nok ikke ha ham der), men jeg så ikke hodet til Carlos Menem eller Isabelita Peron.

Den øverste balkongen i Casa Rosada, som er vendt mot Plaza de Mayo, overgår Slottsbalkongen i verdighet. Den har tjenestegjort som podium for Argentinske presidenter og et høyt antall av historiske celebriteter, inkludert Eva Peron i 1940- og 1950-årene, pave John Paul II, som besøkte Buenos Aires i 1982 og 1987. Etter Evita-innspillingen av "Don't Cry For Me Argentina" stod Madonna her i 1995 sammen med daværende president Carlos Menem, som også trengte litt glans i vanskelige tider. Juntageneralene likte også godt å stå på balkongen. Stort sett sier argentinerne, når de ser bilder på nyhetene herfra, at Hvem er det som trenger

Alfonsin er også her uten at jeg vet grunnen, men Carlos Menem og Isabelita Peron kan jeg ikke huske jeg så

å få jubel nå ?

For tiden foregår det vedlikeholdsarbeider i Casa Rosada slik at det skal fremstå som et virkelig praktbygg i 2010, på 200-årsdagen for mairevolusjonen som ledet til frigjøringen.

Catedral Metropolitana ligger også mot Plaza de Mayo. Kirken er storslått i barokk og med et rokokkoalter, men hvorfor argentinerne besøker her er først og fremst fordi General Jose de San Martin's urne har en sentral plassering i kirken. Den har militære æresvakter, men det er mulig å ta bilder og lese all historien på veggene.

Stort sett tilbragte jeg vel en dag på Plaza de Mayo. Det skjer alltid noe på denne plassen, som er argentinernes luftehull. Du vet aldri hva som blir den neste demonstrasjonen eller hva som skjer her. Det er forbausende lite politi på plassen, og dersom det kommer til demonstrasjoner, som det ofte gjør i Sør-Amerika, griper politiet aldri inn med mindre det gjøres skadeverk mot nasjonalhelligdommene på og rundt plassen. Stort sett er Buenos Aires en fredelig by tross alt.

---

---