Yap - Mikronesia - Del 2

---

Fredag 1/5- lørdag 9/5. Yap - Del 2

Hytta vi bor i, er bygget på tradisjonell måte med reisverk i palmetre og bambus og tak av flettede palmeblader. Men innvendig er den kledd med hvit-grønne plater og ” festelige” kulørte lyspærer henger i ledninger på begge langsidene. Vi har latt juggellyset være og brukt taklyset og hodelykter. Hytta står alene halvvegs ut i vannet på en nydelig strand. Palmene henger utover sjøen. Jo, dette er idyll.

Hytta er ikke større enn ca. 3x3,5 m med store vinduer og med terrasse i begge endene. På terrassen mot sjøen er det en hengekøye. Med litt strev klarer vi å ligge der begge to. Ellers har vi bare to rustne klappstoler å sitte på. De har vi kledd med plastposer for ikke å ødelegge klærne. Hytta består av en seng og en tv. Vi ser ingen andre hus, men det ligger noen små hytter innimellom palmene - tomme hittil. Tenk nå har vi et toalett uten sprukket sete og som det går an å trekke ned på. Ja, dusj som fungerer, har vi også. ”Kjøkkenet” derimot er noe av det ekleste vi har sett. Det står et kombinert kjøleskap og frys her fra 70-tallet, og det har nok aldri sett en vaskeklut. Av alt som ligger og slenger på benkene, er for eksempel en utrusten motorsag, rustne stoler, tomme plastflasker, skitne tallerkener, søppel osv. Selve ”kjøkkenet” er ute og helt åpent, bare dekket av noen rustne bølgeblikkplater til tak. Vi plukket ut det beste av tallerkener, kjeler, bestikk og krus og så desinfiserte vi det og helte kokende vann over til slutt. Koking/steking foregår på en liten brenner med gassflasker som må skiftes i eningen. Sandgolvet på ”kjøkkenet”, og bakken for øvrig, yrer av gekkoer, eremittkreps og krabber som fortvilet forsøker å komme seg i skjul når vi kommer. Det siste er i grunnen ganske morsomt, spesielt alle de små skjellene som ”løper” av gårde i alle retninger.
På tross av dette: Stedet er utrolig idyllisk!!!

Ja, og så har vi en urgammel halvautomatisk vaskemaskin her. Den står ute, under en palme, og er koblet til ei kran via en hageslange. Ved å ”trekker den opp” går en liten skovl rundt i 10 minutter. Ved å helle i varmt vann, blir tøyet ok rent. Det er deilig i slippe håndvasking noen dager.

Vi trengte noen dager for oss selv etter uka på de ytre øyene. Ja, bortsett fra den skabbete bikkja til han vi leier av, ser vi få. Av erfaring har den sikkert funnet ut at det vanker mer restemat fra turistene enn fra eieren. Den er kjempesnill, men et ynkelig syn og er av typen du ser blir tatt hånd om i programmet ”Pet Rescue” på Animal Planet. De tar ikke mye vare på hundene sine her (på Fais spiser de dem også). Kjapt fant den ut at store, tiggende ”stakkars meg, jeg er så sulten- øyne” virker bedre på Kari enn Ola. Det tyter over av små firfirsler her, forresten. En var oppe på Karis middagstallerken og stjal ris, og en annen klarte å komme ned i kjeksposen vi hadde hengt opp på en stokk. Bikkja satte stor pris på kjeksmåltidet….

Etter mørkets frambrudd kommer landkrabbene fram. Ja, de heter faktisk ”land crabs”. De er store og bor i huler i sanda under palmene. De regnes som en delikatesse, men vi er ikke flinke med krabber. Hvor sitter paven på disse, for eksempel?? På Fais så vi hullene til kokosnøttkrabber. De er større enn landkrabbene, bor i huler under trærne og spiser kokosnøtter som ligger på bakken. Dette er helt sant. Kokosnøttkrabber er det også her på Yap, men de lever lengre inn i jungelen.

Det er et hotell (”Village View Hotel”) ca. 10 minutters gange på en smal jordveg herfra. Vi spiste middag der en kveld, men det var både dyrt og dårlig. Vi holder oss til ” bølgeblikk strandrestaurant” selv om boksmaten vi kjøpte i Colonia (hovedstaden), ikke er mye å skryte av. Til frokost koser vi oss imidlertid med egg og bacon. Brødet her er søtt, og vi begynner nå å lengte etter norsk brød med sprø skorp. For å komme til en butikk, må vi bruke bil, noe vi ikke har.

De to første dagene brukte vi mye tid på å skrive blogg. Internett skulle det jo være her, men kabel mangler. Joaquin, som vi leier av, kjørte oss inn til Colonia på mandag, slik at vi fikk sendt ny blogg og sjekket mail. Bloggen tok slik tid (det er treg linje her) at vi ikke fikk svart på mange av mailene, men det kommer.

Ola har snorklet ut til korallrevene her noen ganger. Etter ca. 5 minutters svømmetur ut fra hytta, finnes de mest fantastiske korallene og massevis av rare fisk i alle farger og størrelser. Korallene ligger på 0,5 til 3-4 m dybde og vannet er klart, altså utmerkede forhold for snorkling. Med litt over 30 grader i vannet og så salt vann at du flyter uten å røre en finger, kan det ikke bli bedre. Hans bedre halvdel kunne dessverre ikke være med på dette før fradag. Hun har sittet i hengekøya med vond rygg og hoven, betent fot pga to stygge sår og vært meget misunnelig. Vi var innom sykehuset her mandag. Utstyrt med antibiotika og desinfeksjonsmiddel fikk vi beskjed om å komme tilbake torsdag om ikke beinet ble bedre. Så: Er du i utlandet og får sår på kroppen, rens skikkelig og bruk plaster. Vi har lært, tror vi. Dette er en hissig type og vrient å bli kvitt.

Været har variert fra strålende sol, overskyet og til styrtregn og torden. Det er ganske flott å sitte på verandaen og se regnet piske på sjøen. Det var ikke like morsomt å våkne grytidlig tirsdag av at regnet blåste inn av vinduet og rett i fjesene våre. Vinduene her består av myggnetting og glassplater vi kan vri som et spjeld. Det er finest utsikt når de står horisontalt….. Gjennomsnittstemperaturen over døgnet her på Yap er 26-27 grader hele året og vanntemperaturen ligger mellom 30 og 33. Det sier stortåa. Det er en del av et bitte lite insekt her som biter infernalsk. Vi brenner myggspiral (det hjelper godt) og bruker myggmiddel, men noen bitt blir det like fullt. Ellers har vi observert små hai (opp mot 1 m lange) svømme rett ut for hytta. Ryggfinnen stikker opp av vannet og de svømmer raskt. Stilig å se på, og ufarlig for oss, tror vi.

Torsdag morgen var foten mye bedre, men sårene ennå ikke grodd. Vi ble plukket opp med båt her på stranda og kjørt ut til Rumung, den forbudte øya, sammen med to amerikanske dykkerdamer. Dette ble en gedigen nedtur. I brosjyren sto det at vi skulle på hjemmebesøk hos høvdingen, drikke kokosnøttjuce og prate. Så viste det seg at høvdingen slett ikke bor på øya for tida (Gjett om at Joaquin visste dette). Rumung har verdens største steinpenger, og disse er det forbudt å fotografere. Vi så ikke en sjel og Ola tok bilder av pengene likevel (så da så). Totalt tok turen to timer, inkludert båtturen. Vi har ei høne å plukke med Joaquin.
Han dukket ikke opp før etter frokost fredag. Ganske ydmyk var han (og det var fornuftig av han). Vi har betalt dyrt for to turer. Den ene var bare juks og bedrag og den andre klarte han ikke å ordne. Ja, pengene hadde han brukt opp, men om vi ikke i stedet kunne gjøre følgende… Hadde vi noe valg???

Han startet med å servere oss selvfisket tunfisk. Deretter kjørte han oss til øyas eneste båtbyggeri. De lager små og store utriggerkanoer. Det var interessant for her holdes gamle håndverkstradisjoner i hevd. De satt på rad og rekke og hogget til kjempebreie planker med spesiallagede økser. For å bygge en middels stor kano, brukte de 3 mnd. Vi var også innom en venn av Joaquin, fikk en kokosnøtt og låne bilen hans til vi skal dra natt til søndag. Ikke at vi trenger noen bil akkurat. Den er også omtrent tom for diesel og skramler som et treskverk.
Joaquin kom tilbake i 20-tida. Da er det kliss mørkt her og det var tid for å fange landkrabber. Ola ble utstyrt med en kraftig lommelykt og en metall pølseklype og Kari ei bøtte. Det tok ikke lange stunden før både Olas og Joaquins bøtter var mer enn fulle. Seinere dro Ola og Joaquin ut for å snorkle etter fisk. Utstyrt med enkle spyd, lommelykter og en flytende kjøleboks på slep forsvant de i mørket. Karis fot hadde fått nok trim av snorkelturen ut til korallene vi tok tidligere på dagen. Fiskefangsten ble ikke rare greiene, bare noen småfisk som ble bikkjemat. Lørdag ettermiddag ble det landkrabbemiddag servert av Joaquin. Det smakte godt.

I starten av det første Yapbrevet, skrev vi at dette måtte være en bit av paradiset. Å være turist her, og i særdeleshet dykkerturist, mener vi fortsatt at dette stemmer. Men skraper du litt i fernissen, oppdager du raskt mindre bra sider ved dette samfunnet. Som før nevnt, har de et innviklet klassesamfunn her. Fra tidlige tider og opp til i dag styrer Yap over de ytre øyene. Alle fra de ytre øyene regnes derfor som lavkaste. Praktisk vil det for eksempel si at øyfolk bare får de dårligst betalt jobbene her på Yap. På Yap avgjør hvilken landsby du er fra hvor høyt opp i kastesystemet du er. Innad i en landsby er det oftest slik at det er to kaster, høvdingfamilien og de andre. I enkelte landsbyer er det flere kaster også. En gutt kan ikke gifte seg med ei jente fra en høyere kaste. Jenta flytter nemlig til hans landsby og både hun og barna deres vil da få samme rang som mannen. Det er dessverre også både en del narkotika og alkoholmisbruk på Yap.

Tenk nå har vi vært på Yap og de ytre øyene i nesten tre uker. Vi synes det har vært kjempeinteressant - og avslappende. Kulturen her ute er ganske spesiell, og vi synes vi har lært en masse og møtt utrolig mange hyggelige mennesker (det er de man skal huske, er det ikke).

Grytidlig søndag morgen drar vi til Guam og videre til Tokyo seinere på dagen. Det blir flyplassbursdag for Ola i år. Neste reisblogg blir antakelig fra Tahiti. Blir reisebloggene våre for lange og kjedelige for dere??? Vi skal forsøke å ta kritikk pent. ☺

---

Comments

[Gro]

Nei bloggene er ikke for lange, koser meg med de og leser gjerne 2 ganger, da føler jeg at jeg nesten er med på turen. Klem