Route 66 til Las Vegas, 92 grader farenheit


Advertisement
Published: August 20th 2011EDIT THIS ENTRY

20. august, dag 8
Route 66 til Las Vegas, 92 grader farenheit (33 grader celsius)

Mulig vi skulle hørt på countrymusikk, men her går det i Radioresepsjonen. «Yes, yes. You see what i mean David?» Jeg gikk akkurat tom for batteri på videokameraet mitt, så det blir ikke mer video av Route 66. Det blir derfor tid for å skrive litt, siden landskapet igjen er ganske ensformig.

I natt overnattet vi på et hotell langs Route 66 i Flagstaff. Hotellet reklamerte med WiFi, men det klarte ikke min maskin å finne. Det var greit, for vi måtte komme oss tidlig i seng. Men først var det Chinees Star Restaurant der man kunne forsyne seg så mye man ville, inkludert drikke, for 8,75 dollar – dette er kanskje mer økonomisk her i USA der porsjonene er så store at man ikke klarer å spise mer enn det man får uansett. You see what I mean?

I morges kjørte vi inn til Grand Canyon. Vi hadde egentlig forestilt oss ørkenlandskap, men både veien bort dit og kanten rundt er grønn og frodig. Det stod et hjortedyr i kanten når vi kjøret fra det ene utsiktspunktet til det andre.

Kløften var selvfølgelig imponerende. Det stod at de første fra Europa som oppdaget den, sendte ned to menn for å prøve å finne en vei ned til bunnen. De kom seg ikke ned, og når de kom opp igjen etter forsøket sa de at de steinene som de fra toppen hadde trodd var så store som menn, var like store som tårnet i Seville. Jeg tror ikke man forstår størrelsen av å se bilder, man må se den selv, men selv når man står der tror jeg ikke man helt forstår hva man ser ned i. Det er 1500 meter ned til bunnen. Det stod at den sannsynligvis er 5 millioner år gammel. Jeg lurte litt på hvor mye jeg hadde klart å grave ut hvis jeg kunne holde på, dag og natt, i fem millioner år. Jeg tror erosjonen gjør et godt stykke arbeid i året. Som alltid er det rart å tenke på at det kommer til å fortsette å utvikle seg de neste fem millioner årene, men jeg får aldri vite hvordan blir seende ut. Forøvrig gir sidene av kløften et snitt gjennom enda flere millioner år av geologisk historie. Sedimentlagene(havbunn i lag på lag og har blitt til stein) sees tydelig, og nederst kommer man ned til gneis og granitt, som er steinarter som er dannet i jordens indre.

Også Rodky Mountains har spennende geologi. Det er store krefter som har dannet fjellene. Lagene man ser der, midt inne i landet, har en gang befunnet seg under havet.

Utenfor bilvinduet vårt ser vi nå en virvelvind, ikke veldig stor, regner med at bilen hadde holdt seg på veien om den hadde kommet over veien. Det er mange av dem bortover det store flate landskapet. Jeg var innom en bensinstasjon og lånte toalettet, og når jeg kjøpte noe smått der fordi toalettet bare var for kunder, spurte jeg om de sandvirvlene (med stotrende engelsk) og hun svarte at det er mange av dem, og de er irriterende fordi de gir henne allergi. Mulig at også de er en del av økosystemet, og frakter pollen hit og dit. Det er blå himmel og varmt. Ikke en sky rundt oss, men igår hadde vi litt regn. Inne i bilen blir man lurt av den kjølige luften fra airconditionanlegget, men straks vi går ut av bilen for et bilde av Route 66 skiltet kjenner vi varmen slå imot oss. Det er ikke uten grunn at høysesongen her nede ikke er juli-5. September, men februar eller noe sånt, for nå er det for varmt her. Heldige oss! Men vi kan jo prøve å spare opp litt varme for vinteren.

Veiene her er veldig rette. Det er deilig når man trenger å kjøre forbi en treging som ligger i 55 i 65 miles/time sonen. Det er ikke mange steder i Norge man kan kjøre forbi en bil med stor båthenger, en lastebil og den treige store bilen med lasteplan, alle i èn forbikjøring, uten å ta risiko. Men når det blir litt ensformig utenfor vinduet blir det litt kjedelig når det er 160 km til neste sving, og det er når du sviner inn på neste vei som igjen går ganske rett fremover de neste 80 km. Det hjelper at man kjører 120 km/timer når man holder fartsgrensen. Da får man dekket en del på ni timer kjøring som vi hadde igår (elleve timer inkludert pauser).

I går krysset vi kontinental divide. Det er der skillet der det som er på ene siden renner ned i atlanterhavet og på den andre siden renner regnet som faller ned i stillehavet. Vi møtte to hyggelige amerikanere som fortalte oss at Harald skulle komme til en liten by i Iowa for 150 års jublieum for en skole der. Senere møtte vi Erna, som hadde besteforeldre fra Sverige (Dalerne tror jeg). Hun kjente oss igjen på aksenten... Hva? Vi aksent?

Nå må jeg avslutte. Stoppet på en Starbucks like utenfor Las Vegas, for å sjekke internett og ta en kaffe. Nå skal vi snart videre. Her er det 40 grader, men innendørs må man som i varme land flest, nesten ha på seg genser for å holde seg frisk.

Las Vegas -. Here we come!

Advertisement



22nd August 2011

Takk for oppdateringen
Endelig tilbake fra fjellet og til dekning igjen. Har kommet til Årnes og akkurat lest alle blogginnlegg høyt til mamma. Veldig grei og morsomme innlegg. Jeg kan se for meg stjernene i øynine til Helena når hun ser de geografiske formasjonene. Ha en fin reise videre

Tot: 0.115s; Tpl: 0.009s; cc: 8; qc: 24; dbt: 0.0181s; 24; m:apollo w:www (50.28.60.10); sld: 3; ; mem: 6.3mb