Denver, Colorado

---

18. august 2011 kl. 7:26 – dag 6

Morning in Denver, Colorado

Kanskje 1600 meters høyde gjør noe med folk. På en måte virker ikke folk så amerikanske. Vel, fremdeles er de veldig høflige, og når jeg sier med et smil «thank you very much» for kaffen på Starbucks, får jeg svaret « you are so very welcome». Du er så veldig velbekommen. Vel, folk virker forskjellig fra de i Minnesota, Iowa og Nebraska. Vanskelig å forklare. En ting jeg har merket meg er at folk går over veien på rødt lys. Nordmenn som har vært i utlandet lærer etterhvert at man ikke krysser veien på rødt lys når man er i utlandet, så det tok litt tid før vi igjen føler oss komfortable med å gjøre det, så istedenfor står vi der som de turistene vi er, og ser dumme ut ventende på grønt lys i en evighet uten en bil i sikte. Det er ihvertfall slik jeg kjenner igjen turister i Norge.

Det er morgen og Mikael sover ennå. Heldige ham. Reisende vestover reiser vi tilbake i tid. Først fikk vi syv timene ekstra når vi reiste over fra Europa. Så får vi en time ekstra akkurat når jeg har vendt meg til å sove til åtte igjen, slik at man blir trøtt enda en time tidligere, og får en time mindre søvn, siden man selv om man tvinger seg selv til å være oppe til tolv, våkner klokken syv. Det var greit å ha en time ekstra når vi kjørte inn i Denver for to dager siden. Da var klokken i bilen halv elleve, men den var egentlig halv ti. Da hadde vi kjørt fra Lincoln, med et stopp på Starbucks og ett på Amigo. Amigo er en av de mange kjedene som leverer mat som konkurrerer med MacDonalds. Også der kan man finne salat, men stort sett er kvaliteten den samme. Jeg hadde håpet på litt mer Mexikansk lignende mat, men istedenfor hvete eller mais tortilla var det butterdeig tortilla... Jeg hadde egentlig ønsket meg mat som på Chipotle.

Dagen før vi reiste fra Minneapolis tilbrakte vi morgenen vandrende opp Mississippi, og ned på andre siden der vi etter å ha passert en Polsk festival med Ompa musikk, fant veien til universitetsområdet. Vi passerte omega gamma lambda, sigma theta, eller lignende, rekke på rekke med hus som tilhører de ulike fraternity'ene ved University of Minnesota. Jeg kjente meg delvis igjen helt frem til jeg prøvde å ta av til adressen der jeg bodde når jeg studerte der. Jeg bodde i en leilighet i et leilighetskompleks, Biermans, sammen med tre ande nordmenn. Uansett, etter å ha lett litt fant jeg stedet, vel, det var ikke akkurat som når jeg bodde der, for det var bygd på en del ekstra og hadde skiftet navn. Litt skuffet, og veldig varme og tørste satte vi retning mot favoritt kafeen min. Jeg visste litt bedre hvor den lå, men stusset litt på at jeg måtte passere det lokale biblioteket på veien dit, men slo tanken vekk. Skuffelsen var stor når kafeen var borte. Jeg som var totalt innstilt på en frappochino på favorittkafeen.

En Evean senere (jeg hater det franske vannet) bestemmer jeg meg for å ta en liten tur rundt i området alene mens Mikael kjøler seg ned innendørs med kaffen og The Economist. Det slår meg når jeg går ut av kafeen og ser bort på kafeen som ikke ligger der lenger, rett på andre siden av gaten at retningen til leiligheten ikke var den retningen vi kom fra, så etter å ha undersøkt om jeg kan ha valgt feil sted for tidligere lokasjon av favorittkafe, går jeg nedover gaten i retningen jeg for åtte år siden ville ha gått for å komme hjem. Og halvannen blokk lenger ned ligger leilighetskomplekset der jeg bodde. Det ser helt likt ut. Litt lettere til sinns går jeg tilbake til Mikael. Jeg føler meg ikke så gammel lenger, siden ikke alt har endret seg siden jeg studerte der. Noe har endret seg, og det er hvor mye jeg er villig til å bruke på universitetsmerkeklær. Så i butikken som selger universitets logo klær kjøper jeg en hettegenser og fire t-skjorter.

Veien tilbake til hotellet var lenger enn jeg husket. Veiarbeidet som gjør at man må gå en omvei helper også på tiden det tar. Så vi finner ut at vi må ha litt mat før vi drar til Steven og Brandie. Derfor ender vi opp på Chipotle. Deilige wraps med mye grønnsaker. Det er dette jeg vil ha. Når jeg skal betale spør hun som slår det inn om det er første gangen her, sikkert fordi vi ikke forstod hvordan vi skulle bestille. Da jeg nikker sier hun at vi skal få det gratis og «I'll pay for your food». Litt overrasket sier jeg overrasket tusen takk. Uten helt å forstå at vi har fått grativ lunch til tyve dollar. Mikael sa at det var fordi det tok så lang tid med han foran, (jeg var på toalettet så jeg merket det ikk). Jeg syntes det var merkelig, men jeg likte både service og maten på Chipotle, så planlegger å spise der igjen. Og det var Chipotle som gjorde Amigos til en diger skuffelse senere.

Nå sitter Mikael sammen med meg med en kopp kaffe, så avslutter her for nå.

---