Advertisement
Published: March 20th 2007
Edit Blog Post
Nye høyder
Sykkelen Vilma i tynnere luft enn vanlig på 1665 meter over havet. Lørdag 17. mars Etter fridagen i Gümüshaciköy hadde vi sett nok av byen, og pakket tohjulingene og fortsatte mot fjellovergangen på 960 m. Været var lettere, og vi kom oss greit over toppen og gjennom et ganske flott, forrevent fjellandskap før veien slapp seg ned til
Osmançık, en by på ca 25 000 innbyggere. Stedet virket mye mer aktivt enn forrige by, med et livlig basarområde. Vi fikk med oss noen butterdeigsboller fra en baker og tok lunsjpause i en park vest for sentrum. Litt lenger vest var vi innom en av veikroene som bussen vår hadde stoppet ved 11 dager før. Deja vu, igjen...
Videre de neste fire milene holdt vi også et ganske godt driv, men tempoet sank og bananpausene ble hyppigere etterhvert som kilokaloriene rant ut. Vi valgte likevel å fortsette til neste by i stedet for å telte, selv om det ga en dagsetappe på 12 mil (ny rekord på turen).
Den siste kneika opp til sentrum i byen
Tosya var tung, så selv om første og beste hotell også trolig var det dyreste, gjorde vi bare et halvhjertet forsøk på pruting før vi kapitulerte og sjekket inn. Hotellverter på bakketopper har gode kort når
Ti mil til Tosya
Tyrkiske fjellknauser. Vi har satt inn en jordbrukssjef for å vise størrelsen. de forhandler med syklister! Rommet var utmerket, med et bad som nærmet seg gårsdagens rom i areal, og gjorde et innhogg i reisekassa på ca 250 kr.
İ dagslys, da vi passe demotiverte trillet opp hovedgata, virket sentrum rimelig smakfullt innredet, men en grei esplanade opp mot torget. Bildet ble noe forpurret av en sentralt plassert, seks meter høy plastpalme. Nærmere ettersyn etter solnedgang utdypet bildet: palmen har blinkende blader og lysende kokosnøtter...
Søndag 18. mars viste det seg at tolvmilsetapper ikke er beste kuren mot streikende tarmtotter. Sten Eriks indre organer var alt annet enn fornøyd, og det virket som et håpløst prosjekt å komme særlig langt denne dagen. Sterk motvind og faretruende grå himmel bidro heller ikke positivt, så da vi oppdaget et motellskilt ved
Avçar etter 22 km, ga vi oss uten videre oppstyr.
Motellet var et snedig etablissement, der de hyggelige karene Mustafa og Hussein styrte husholdningen. Det var lite som tydet på at det var overnattingsgjester der hver uke, men husrom og mat skulle da la seg ordne. Vinduet lot seg sant nok ikke lukke skikkelig på grunn av manglende haspe, men ved å kile Lonely Planets guide to Turkey innunder vinduet
Palme ved dagens slutt
Et lysende eksempel på kreativ gateinnredning i Tosya. (den eneste nytten boka gjorde i denne turistfattige delen av landet) holdt det seg igjen. Da Mustafa kom med en enorm varmeovn som tok mesteparten av golvplassen i rommet, ble det nesten hyggelig. En ekstra finesse var at ovnen hadde fått montert en halvfullpepsiboks ved hjelp av litt ståltråd. Vi gjettet oss fram til at det var en luftfukter.
Mens Sten Erik viet oppmerksomheten til sine indre organer (en inn-i-kroppen-opplevelse), utforsket Svein omgivelsene med små forhåpninger om adspredelser. Det var igrunnen forhastet. Første delmål ble å klatre opp i åsene bak motellet. Her var det et ganske flott, tørt ravinelandskap med einerkratt og puslete eikebusker og flotte utsyn.
Etterpå var det tid for å utforske husklyngen sør for veien. Dette viste seg å være en liten landsby med ganske enhetlig tradisjonell bebyggelse og et par sagbruk. En kar kom og slapp turisten inn i moskeen. İnteriøret - i den sikkert ganske gjennomsnittlige moskeen - var flott, med et kvadratisk, teppebelagt hovedrom under en rikt dekorert kuppel. Veggene var dekorert dels med ornamenterte fliser og vegg- og glassmalerier.
Mandag 19. mars prøvde vi oss på veien igjen, og fikk gnagd vekk 55 km til av avstanden mellom oss
Til fots i Tyrkia
Svein byttet sykkeleiker med ordentlige eiker nord for Avşar. og İstanbul. Vi la opp et rolig tempo for å gi Sten Eriks stadig streikende mage akseptable forhold. Været bedret seg stadig, og nærmer seg grei sommer når sola tar tak.
Målet for etappen ble
Kurşunlu, en liten plass med ca 12 000 innbyggere. Allerede mens Svein var inne for å komme til enighet med hotellpersonalet, rakk Sten Erik å hilse på 30 av byens mest nysgjerrige unger. Kan det ha seg slik at siden ytterst få voksne sykler her, regner ungene oss som to av dem?
Tirsdag 20. mars ble erklært som ny rekonvalesensdag. Svein benyttet anledningen til å prøve hvordan det føles å sykle uten 25 kg bagasje - etter et par ukers tungtransport på to hjul er det alltid en litt merkelig opplevelse. Han fant seg en bygdevei opp i åsene nord for E80, og falt for fristelsen til å følge en slags traktorvei opp på en rund rygg med brunlige gresstuer og sporadiske furubusker. Høydemåleren stoppet på 1665 meter, noe som kanskje er det høyeste han har vært på to hjul.
Advertisement
Tot: 0.075s; Tpl: 0.013s; cc: 6; qc: 24; dbt: 0.0342s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1mb
Mocahojannine
non-member comment
Stakkars tarmtottene til Sten Erik...
Ønsker deg masse god bedring med magen din, kjærsten! :o) Håper formen bedrer seg og at dere får sykla noen mil imorgen. Klem