Blodsugende terror i Taman Negara!

---

Etter å ha vært på reisefot i nesten 24 timer, hvor vi testet ut så og si all typer transport Malaysia har å tilby, annkom vi endelig regnskgen i Taman Negara. Klokken var 6 om morgenen og vi var trøtte, slitene, skittne, sultene, men humøret var likevel på topp - endelig var vi i regnskogen, jungelen!

Vi nynnet på ”Hakuna Matata” fra The Linon King, mens vi vandret fra gjestehus til gjestehus, det holdt motet oppe da vi fikk det ene avslag etter det andre. Det første gjestehuset var fullt, turen til neste gjestehus var lang og det var ett utrolig nederlag da vi oppdaget at de enda ikke hadde åpnet. Videre vandret vi til Durian gjestehus, oppkalt etter Asias ekleste frukt (som faktisk er forbudt på togstasjonen i Singapore - så ekkel er både lukten og smaken av denne frukten). Durian gjestehus så heller shabby ut, med hullete vegger og råttne tak, en åpen invitasjon til både innsekter og smådyr. Etter å ha tilbragt de siste dagene med en diger edderkopp på veggen var alt jeg ønsket et rent og insektsfritt rom slik at jeg kunne få en god natts søvn - kanskje litt for mye å håpe på i verdens eldste regnskog! Men med ønsket om å finne ett sted vi begge kunne slappe av og få oss litt velfortjent søvn snudde vi 360 grader og vandret tilbake til startpunktet.

Vi gikk frem og tilbake, opp og ned, hit og dit, ”Hakuna Matata” nynningen ble mer og mer falsk i takt med frustrasjonen over å måtte lete etter ett sted å hvile etter en lang natt på båt, med taxi, buss, tog og buss igjen i tillegg til litt vandring gatelangs blandt løsunder og uteliggere innimellom. Til slutt var vi tilbake til Durian gjestehus. David var sulten og gretten, skuldrene mine verket og det føltes som om sekken veide ett tonn, hvis de hadde ledige rom fikk jeg bare snurre myggnettingen godt rundt meg og tåle en natt til med edderkopp paranoia. Rom hadde de ikke, men heller mange små hytter spredt oppover lia mellom trær og busker, innover i regnskogen. Settingen var ganske kul, spennende, vi skulle faktisk sove i en hytte i regnskogen! Hadde det ikke vært for de hullete hytteveggene vi gikk forbi på stia opp mot det lille huset vårt ville jeg til og med sagt at det var ganske idyllisk med den frodige naturen på alle kanter, knæsj røde blomster, store blå og hvite sommerfugler, busker, fugler og akrobatiske ekkorn over alt hvor du snudde deg. Da vi var fremme ved hytta vår, helt oppe ved ”jungel grensa”, oppdaget jeg med glede at den eneste hytta hun hadde igjen var en av ”luksus” hyttene. ”Luksus” er ett relativt begrep, som vi har oppdaget gang på gang her i Asia. Luksus vil si at flesteparten av hullene i veggen hadde blitt blokkert med dopapir og vi hadde eget bad. Ikke bad i Norsk forstand, men heller ett shabby bad i Indisk stil, komplett med ”sitte på huk”-do eller ”hull i bakken”-do som mange kaller det. Badet, skuret er ett mer passende ord, var ikke større en 1.5 x 0.5 meter komplett med dryppende kald dusj og nok av lufte hull.... Tror kanskje de hadde gått tom for dopapir til å tette de resterende hullene med. Men, rommet var relativt rent, jeg klarte kun og se to små edderkopper på veggen, vi var trøtte - ingen klager her, vi tar hytta.

Etter litt søvn, en oppfriskende kald dusj og litt formiddags mat var vi klare til å utfordre jungelen. Ri på elefanter, speide etter utdødde dyre arter og sloss med tigere. Men på veg ned fra hytta vår ble håpet om ville dyr knust og vi ble vitner til hva som ville ta over tigerens plass - Blodsugere!! Det Britiske paret vi møtte var ett sørgelig syn. Slitne, skittne, trette og såre - ikke veldig ulikt fra hvordan vi selv må ha sett ut noen timer tidligere. Paret hadde nettopp kommet tilbake etter en natt i jungelen, i en av de små utkikks hyttene plassert rundt om i regnskogen. 10 kilometer hadde de gått hver vei i håp om å se tigere og elefanter, men nei! Det eneste de hadde sett var blodsugere, og nok av de. Beviset fant vi på de stakkars leggene deres, hovne med masse røde bitt der blodsugerne hadde kommet til. Ingen god reklame for ett par nybegynnere som nettopp hadde ankommet jungelen! Etter å ha spraya tonnevis med gift på klær og sko tok vi, noe nærvøse, båten over til HQ (Head Quarter), der stiene videre innover jungelen starter. Vi var fremdeles litt slitene etter nattens reising og noe usikkre på hva vi hadde i vente etter rapporten fra Britene, så vi bestemte oss for å ta en tur beregnet for nykommere og Amrikanere: en 1 km gåtur til hengebrua blandt tretoppene. Stien var noe gjørmete, men lett fremkommelig. Naturen var fantastisk, utrolig frodig med gedigene trær, fantastisk eføy, fargerike soppformasjoner og innsekts lyder som hørtes ut som en motorsag holdt inntil øret mitt. Også luktene da, friskt, rent og ekte, vet ikke hvordan det ellers kan beskrives. Hengebrua blandt tretoppene ga ett mektig adrenalin kikk. Det var høyt, gjyngende og spennende, utsikten var ikke dårlig heller. Man kunne se ned i jungelen og få ett slags apekatt eller fugle perspektiv, noe svimmlende, 10-20 meter nedenfor kunne man av og til skimte bakken, men for det meste så en kun blader, greiner og fugler. Tittet man utover jungelen kunne man se elven svinge seg sydover i den ene rettningen og evig junge, trær dekket med blader og bregner så langt øyet kunne se i enhver annen retning. Ett utrolig syn! En liten bevegelse her og der og vi hadde kameraene klare på tross av ustødig underlag, men desverre så vi ingen apekatter. Ikke før vi var kommet tilbake til HQ, da var det tydeligevis middagstid for apekattene, som har forstått at dette er stedet å holde til for ett enkelt måltid. Ett par søte, tryglende øyer eller ett lite fres, så var nista deres! Turister er lettlurte.

Kun ett par timer ute i denne fantastiske naturen, men det var nok jungel for oss for en dag. Etter ett par km gåtur og litt vandring oppi tretoppene var vi fornøyde og tok båten tilbake over elven for å ta fatt på veien til vår lille hytte. Vel fremme og klare til å starte vår søk etter mat fant vi ut nettopp hvorfor Taman Negara kalles en regnskog. Det ene øyeblikket var det strålende sol som David og jeg nøt utenfor hytteveggen vår og i neste sekund høljet det ned de utroligste mengder med regn. Etter 10 min var det opphold i ett par minutter, også startet det igjen. Sånn fortsatte det utover kvelden, vi trodde ikke det ville være mulig å komme oss til noe sted der de serverte mat ettersom vi bodde på gjestehuset situert lengst vekke fra all type sivilisasjon, her var det kun regnskog! Da mørket senket seg og sulten ikke ville gi slipp tok vi motet fatt og spurta alt vi kunne mot elvebåtene som serverte mat. Vi kom ikke helt frem, men måtte søke tilflukt i ett annet gjestehus frem til den værste sprutinga hadde gitt seg. Relativt våte kom vi frem til husbåtene, fikk i oss litt varm Milo (noe alla Nesquik og varm melk) og ett måltid bestående av Ris med tilbehør. Ris er ifølge en taxi sjåfør vi møtte, Malaysias nasjonal rett. Mulig han missforstod meg, for det høres jo ganske rart ut, ris er jo ikke akuratt en matrett etter min standard iallfall, men taxi sjåføren la ut i det vide og det brede om hvordan man kunne få ris i alle farger og fasonger, blå ris, rød ris, gul ris. ”Bare reis til markedet, der kan dere få hvilken farge dere vil”, sa han stolt. Så for de med en fasinasjon for fargerik ris - reis til Malaysia!

Dag 2 i regnskogen. David og jeg var tidlig oppe, skrekk historien til Britene var glemt og var gira på å utforske jungelen. Men det tok ikke lang tid før vi ble brakt tilbake til virkeligheten og støtte på vår første blodsuger. Den så ut som en ørliten pinne som lå pa bakken, ikke mer enn 1cm lang. Plutselig beveget den seg. Hmm..... sa David, ”Lurer på om det er en av disse blodsugerene?”, ” Vi får holde ett øye med de!” Turen vi hadde valgt ut var en ”midt på treet” tur på 6 km gjennom jungel landskap til en av disse utsikts hyttene. Fra dette punktet kunne man visstnok utforske fantastisk fugle liv og endel svin og hjort. Vi la i vei på oppdagelses turen vår innover jungelen. Stien ble smalere og smalere jo lengre innover jungelen vi kom og sol lyset ble mer og mer blokkert av store tær med tette blader. Av og til hørte vi litt rusking i bladene i nærheten av stia og jeg ble nærvøs for at vi faktisk skulle være en av de få heldige, eller uheldige (kommer ann på hvordan en ser på det) som støtte på ett av jungelens store kattedyr. Men vi så ingenting. Kanskje det faktisk var en tiger som lusket rundt i buskene, men bestemte seg for at menneskekjøtt ikke sto på dagens meny? Hvem vet? Sansynligvis var det kun en apekatt eller en firfirsle.

Varmen i jungelen var fuktig og trykkende, det var viktig å få i oss nok veske, så ett stykke på veg stoppet vi for å få i oss litt vann. Jeg tittet ned på bena mine og plutselig oppdaget jeg at disse små pinne dyrene som noen minutter tidligere hadde sett så uskyldige ut, var i full marsj mot skoa mine. Kunne nesten ikke tro mine egene øyne. Det var som en skrekkfilm, jungelen hadde blitt levende og angrep bena våre. Blodsugerene må ha en type sensor som tiltrekkes mot varme eller blod, ikke vet jeg men ekkelt var det. Så snart du stoppet et øyeblikk kunne du se dem skynde seg mot deg. Blod på tann og klar til anngrep. Jeg jogget på stedet, men lite hjalp det, så snart de kom nær såla på skoa mine satt de fast! I forferdelse oppdaget jeg en på veg inn i skoa mi, gjennom materialet. Jeg hylte etter David, men han var opptatt med de 5 som var på veg inn i skoa hans. Vi knipsa for harde livet i ett håp om at de skulle gi slipp, men da de ga slipp på skoa mi satt de plutselig fast på fingern. Etter noen minutters kamp var vi blodsuger frie. En bru var i siktet og vi spurtet bort for å søke tilflukt. Her var det ikke så ille, de var iallfall lettere å få øye på med dette underlaget. Krisemøte - hva gjør vi nå? Gir vi opp eller fortsetter vi? Jeg må innrømme at det var fryktelig fristende å gi opp og løpe hjem igjen, men vi er ikke tapere. Har vi bestemt oss for en oppgave, ja da skal den jommen gjennomføres. I rask gange og med blodsuger sjekk hvert 5 minutt fortsatte vi stia innover. Plutselig skremte ikke tanken på tigere luskende i busker meg lengre, alt jeg tenkte på var disse ekle, små, utrolig dedikerte innsektene som var på utkikk etter mitt blod! Terrenget ble vanskeligere og blodsugerne flere jo lengre vekk fra HQ vi kom, men med konstant fart, opp og ned skråninger beveget vi oss med fokus på to ting, ikke falle - for da kommer blodsugerne til å suge deg død innen 10 minutter, og holde utkikk på hverandres ben - i tilfelle noen på tross av farten vi holdt klarte å feste tak. Nesten fremme ved hytta møtte vi ett Russisk par vi hilste på dagen i forveien. De hadde vandret til hytta dagen før, gjennom regnværet, tryna i sørpa, kjempa med blodsugere, men kommet seg vel frem til hytta hvor de hadde tilbrakt en rolig natt uten besøk av noen dyr. Utpå dagen hadde de sett ett par svin, men det var det hele. Hadde det vært jeg som hadde vandret i flere timer gjennom regn, blitt dekket med gjørme og kjempet med blodsugere for så å tilbringe en natt i en hytte uten å skimte ett eneste dyr hadde jeg vært utrolig skuffet. Men Russerne var i godt humør og sto stille på stia mens de pratet med oss, selv jogget jeg på stedet . ”Hvordan klarer de å ignorere disse ekle små krypa som kravler oppover beina for å finne blod” tenkte jeg. Plutselig oppdaget jeg at det ikke var dyr på veg opp beina dems, kun våre. Hemmeligheten delte de rikelig med oss. Tobakk, av alle ting, er visstnok noe blodsugere og mamma har til felles, ingen av de liker lukten av det, så etter å ha stappet skoa fulle med tobakk vandret de jungelen rundt, blodusger frie. Tobakk stinkende skilte vi vei og vandret den siste km med mindre paniske skritt.

Ikke lenge etter kom vi frem til hytta. Ingen mennesker der, og ingen dyr heller. En liten spisepause og så tok vi fatt på vegen tilbake. Selvom vi ikke lenger trengte å bekymre oss så mye for blodsugerne bestemte vi oss for å holde tempoet hjemover oppe, vi hadde hatt nok av blodsugere og regn og ville videre. På tross av at vi jogget store deler av veien førte det ikke til at vi kom frem noe raskere. David falt og skada ribbeinet sitt og i forvirringen av fallet klarte vi å velge feil sti og vandret tilbake til hytta vi kom fra. Fulle av gjørme, svette og stinkende av tobakk kom vi frem til HQ en time før båten gikk nedover elven. Utrolig nok rakk vi å bestille båt, dusje, pakke, sjekke ut av hotellet og spise middag før den lille båten forlot kaia.

Slitne, litt små skuffet over ikke å ha sett noen dyr, men for det meste fornøyde sa vi farvell til Taman Negaras regnskog, apekattene, firfirslene og blodsugerne. Neste stopp: ett rent, innsekts fritt hotell i Kuala Lumpur - og en god natts søvn!

---