Branco pelele i Noas ark

---

Oioioioioi, hvor skal jeg begynne denne gangen. Jeg faar bare hive meg uti det og haape paa det beste. Turen fra Bubaque tilbake til Bissau var alt annet enn kjedelig. Klokka kvart paa seks soendag morgen sto vi i bekmoerket paa kaia i Bubaque, uten noen slags form for lys, og ropte desperat paa Emma, vaar nye svenske venninne. En hyggelig mann med lommelykt var snill og hjalp oss i feil retning, men til slutt fant vi riktig kai, og der var det flere mennesker og ventet, blant andre Emma. Baaten gikk saa klart ikke foer klokka sju, og da skulle det vaere plass til sikkert hundre mennesker paa baaten. Og hver passasjer hadde med seg masse pikkpakk. I tillegg var det med sikkert seksti hoener, femten gryntende griser, noen haner, og en stolt kalkun (som satt ved siden av Astrid og holdt henne med selskap hele veien). Snakk om Noas ark, rettere sagt Noas kano (det var det det var). Vi fant oss noen plasser paa ripa og maate holde godt fast hele veien til Bissau (fire timer). Saare i rompa var vi, men akk saa hysterisk hele greia var. Dagen etter var dagen for et av turens hoeydepunkter og det eneste faste paa programmet fra foer vi dro, dagen da Astrid skulle faa moete sitt Plan-fadderbarn Sane Seidi i Bafataregionen midt i Guinea-Bissau. Tidlig om morgenen ble vi hentet i en fresh organisasjonsbil med air condition og kjoert i hui og hast til Bafata, der vi etter et kort besoek paa det lokale Plan-kontoret kjoerte gjennom maisaakre og vannpytter og forbi palmetraer og jordhytter til Sane Seidis landsby. Der fikk vi nesten ikke satt foten ut av bilen foer Astrid hadde et forskrekket og lamslaatt fadderbarn paa fanget, og resten av landsbyen stod rundt og sloss om aa faa haandhilse paa oss foerst. Alle ville hilse, og bestefaren til Sane ville ogsaa gi meg en klem. Det fikk han saa klart lov til, og vi var alle berusende lykkelige. Alle utenom Sane Seidi, som fremdeles var ganske lamslaatt over aa ha blitt plassert paa fanget til en hvit dame. Hun er forresten aatte aar gammel, fire aar yngre enn Astrid trodde. Heldigvis fant vi ut dette paa vei til landsbyen. Etter den varme velkomsten fikk vi se jordhytta til Sane og familien, og konstatert at alle hadde faatt myggnettinger av Plan (hele landsbyen var saa klart med inn for aa se paa myggnettingene, eller kanskje heller paa oss). Etter en liten kikk inn i kjoekkenet, som var i nabohuset, var det tid for taler. Vi ble plassert paa plaststoler, Astrid med en fremdeles livredd Sane Seidi paa fanget, og hele landsbyen satte seg i ring rundt og glodde med store oeyne. Vi fikk hoere hvor flinke Plan var aa hjelpe til, og fikk sagt hvor glade vi var for aa vaere paa besoek. Vi ble nok litt lost in translation, for alt maatte oversettes fra engelsk til kreol og saa til fula, stammespraaket, men alle var fornoeyde, saa da er det ikke saa farlig. Etter det gikk vi, tolkene, skrekkslagne Sane Seidi og hele landsbyen til vannpumpa som Plan hadde gitt til landsbyen, og som sparte landsbyen veldig mange timer gange etter vann. Etterpaa var det tilbake i plaststolene, der vi fikk gitt fra oss gaver til vettskremte Sane Seidi. Dette maatte skje litt fort, saa foer hun fikk sukk for seg hadde hun en ballong, en volleyball og en glitrende haandveske i fanget - noe som gjorde henne om mulig enda mer skremt, stakkar. Resten av barna fikk ballonger og koste seg med det. En time gikk fort i landsbyen og vi maatte videre, stakkar Sane stod igjen i sin fineste kjole, hvit i ansiktet og med nevene fulle av presanger (sannsynligvis staar hun der fremdeles, like vettskremt). Paa vei tilbake stoppet vi ved flere av Plans prosjekter, blant annet noen helsesentre og en skole (der Sane Seidi gaar). Overalt var det barn som kom springende for aa se paa oss og for aa rope branco pelele, som betyr noe saant som white man, smarter than me. Etter en gedigen lunsj ble vi plassert paa et lasteplan som skulle til Bissora, byen der Emma jobber og bor. Turen dit var humpete, og vi satt og diskuterte Guinea-Bissaus samferdselspolitikk med de lokale (veiene er daarlige fordi presidenten Nino Vieira spiser opp alle pengene). De lokale nevnte den forrige presidenten, Kumba Yala, noe som vi saa klart misforsto, saa vi satte i gang og sang Kumba Ya, My Lord saa det dirret ekstra i lasteplanet. Dette skremte saa klart livet av de lokale, der satt det tre europeere og sang om en tidligere president fra Guinea-Bissau. Vi fikk oss alle en god latter, og jeg ble lovet arbeid paa lasteplanet (med aa hive folk av og paa). I Bissora fant vi Emma og hennes to kolleger, Christian fra Italia og Anna fra Tyskland. De har sagt opp jobben sin i Bissora og noet sine siste dager der. De snakket alle lokalspraaket kreol, og var derfor byens helter. Hvor enn vi gikk ble vi stoppet av folk som ville smaaprate, noe som var veldig hyggelig, men som taerte paa taalmodigheten vaar naar vi var paa vei for aa kjoepe frokost og naar vi ble stoppet midt i ettermiddagssolen, langt fra naermeste skyggeflekk. I Bissora spiste vi god mat og betalte en krone og tjue oere for det, vi fikk sydd oss afrikanske klaer og snakket med griser, haner og katter. Siste kvelden gikk vi til en lokal yrkesskole, der Emma hadde jobbet. Paa vei dit ble vi moett av en regnstorm som gjorde oss aldeles soekkvaate, og det var veldig morsomt. I og med at vi var saa vaate ble besoeket der kort, men vi fikk oss mange nye venner som utfordret oss til rytmisk dans. Vi klarte ikke hoftevrikkene til afrikanerne, men jenka, Dollie de Luxe sin skigaaingsdans og den velkoreograferte og myteomspunne Byrkjelanddansen til meg og Hilde ble mottatt med trampeklapp, og vi ble kveldens store helter. To dager i Bissora var noe helt spesielt og ekstremt eksotisk, for ikke aa si billig.

Dagen etter reiste vi ut av landet etter et kort besoek paa Plankontoret i Bissau. Paa veien til Ziguinchor i Senegal ble vi stoppet flere ganger for aa vise pass, noe som er veldig vanlig. I byen Ingore ville de ikke slippe oss videre, for de mente at visumene vaare var gaatt ut. Dette stemte ikke, det visste vi alle godt, men de ville nok faa oss saa frustrerte at vi gikk med paa aa betale. Det gjorde vi ikke, jeg og Astrid kjeftet dem huden full (Hilde satte seg rolig ned ved siden av og mottok frierier), og krangelen fortsatte helt til jeg i en desperasjonsakt ropte hoeyt "I wanna talk to the supervisor". Da maatte vi le litt, for det sier man jo bare paa film, og politiet slapp oss til slutt videre, og vi kunne fortsette uten problemer til Ziguinchor. Her har vi virkelig slaatt paa stortromma og bor to netter paa fint hotell. For bare 105 kr per pers per natt har vi luksus som air condition, TV og varmtvann - noe vi ikke har hatt paa turen og som vi mest saansynlig ikke faar igjen. Saa vi nyter det i lange drag, og har i dag ikke gjort annet enn aa bade i hotellbassenget, tross regnet, og sovet i rommet vaart med air condition. Dette er saa klart et sjokk, og vi kjenner at forkjoelelsen er paa anmarsj, men herregud, det er verdt det.

En liten oppmodelse - dere maa alle dra paa ferie til Guinea-Bissau. Det er et aldeles herlig ferieland, og selv om det er verdens femte fattigste land er det rikt paa vennlige mennesker, storslagen natur, velsmakende mat og heftige rytmer.

Og til alle dere som allerede er i Sankt Petersburg - ya dumayu o vas dnyom i noch'yu, s neterpeniem zhdu nashei vstrechi 24ogo sentyabrya!

---