Berg-og-dalbanehelg

---

Mandag skrev jeg et laaangt blogginnlegg - men tror dere ikke at det forsvant? Argh! Men jeg prover igjen!

I helgen skulle Marjatta (norsk-finsk, 44 aar, kjempestilig dame!) og jeg vaere med skoleturen til Coban. Men da vi kom paa skolen viste det seg at skolen hadde misforstatt og det bare var plass til en av oss. Festlig. Saa vi fant ut at vi skulle arrangere turen paa egen haand da! Problemet var bare at klokken var 1415 - og Coban er seks timer unna. Med andre ord er det ikke mange shuttlebyraaer som reiser etter klokken to. Vi sprang iallefall rundt byen og to paa tre fant vi et byraa som dro klokken tre! Da hoppet vi i taket av glede!

Shuttle til Coban med vaart reiseselskap viste seg aa vaere bil med sjaafor til Guatemala City og Pullmann (2.klasses turbuss) videre. Helt greit! Veien mot Coban var lang og mork og da det begynte aa striregne angret vi ganske mye! Da vi endelig kom frem til Coban var klokken halv ti - og vi var smaanervose for dette med hotell, ikke hadde vi med reiseguide (vi skulle jo reise organisert) og ikke viste vi om ting var aapent. Mannen paa bussen pekte heldigvis over gaten og vi sprang dit. Det viste seg aa vaere et shabby lite hotell - men naar klokken er mye og det regner, saa er det greit aa overse to kakerlakker paa gulvet (dette kommer fra meg med insektfobi, se hva som skjer med meg her nede!), lukt av urin og senger hvor plankene i bunnen er veldig harde. Dessverre viste det seg aa vaere vanskeligere aa overse det faktum at utenfor vinduet fantes en stor vei med trafikk absolutt hele dognet. Og ja, i dette landet er hornet viktigere enn rattet. Klokken fem fant vi ut at det var faafengt aa prove aa sove - og vi sto opp.

Coban ligger i et regnskogomraade og det er veldig frodig der. I tillegg finnes det flere vannfall (det kan ikke kalles fosser, for det er det rett og slett ikke!) og grotter her. Maalet vaart lordag var Semuc Champey, et sted cirka 3 timer fra Coban hvor det skulle vaere en tre hundre meter lang naturbro og fantastisk natur. I naerheten finnes ogsaa grotter, men de bestemte vi oss for aa staa over.

Forste etappe paa veien var aa komme seg til Lanquin. Vi tenkte rusle rundt i Coban til vi fant en busstasjon, men paa veien gjennom sentralparken (alle byer har en saann, praktisk!) horte vi fra en minibuss "Lanquin, Lanquin" Vi stormet til og fikk dermed transport! Veien til Lanquin var svingete, daarlig og trang, den forstand at de i dette landet presser inn maksimalt med personer i busser. Saa i en minibuss med seter til 15 maa man vaere MINST 20! Man blir vant til det! I Lanquin, et passe dodt lite sted,spiste vi frokost og ventet paa transport til Semuc, 9 kilometer videre. Vi ankom cirka halv aatte og vel kvart over ni fant vi en transport til Semuc. Veien til Semuc var opp og ned av et fjell og kvaliteten minnet veldig om veien fra parkeringsplassen til hytten paa landet. Nettopp!

Semuc Champey var et hett sted. Det var sikkert 27-28 grader og med en luftfuktighet paa over 90% saa var det nok aa staa i ro for aa bli svett. Vi gikk innover paa stier, flott natur og badet i turkise kulper. Elven forsvant under bakken et stykke oppe, saa noe vann rant paa oversiden og dannet turkise, smaa sjoer i trapper nedover. Etter vel 300 meter kom elven ut igjen, frodig og flott. Dette er regnet som et av de flotteste stedene i Guatemala, men... for aa vaere helt aerlig: Jeg tror turistvesenet her hadde dodd av sjokk hadde de kommet til Norge! Menmen! Artig aa se! Paa veien ut fra Semuc traff vi de andre fra skolen, hyggelig!
Paa vei tilbake til Lanquin fikk vi haik med det lokale turistpolitiet. De stoppet med pickupen sin, en politimann hoppet bak paa lasteplanet og vi fikk sitte inne i bilen. Der var det manerer, ja! I Lanquin gikk vi direkte i en minibuss til Coban og i firetiden, etter to virkelig trange timer, var vi igjen i Coban.

Vi hadde faatt nok av daarlige hoteller, lokale restauranter som bare serverer tortillas, frijolles (svarte bonnner) og egg - men uten reiseguide var det ikke lett aa finne noe sted. Paa et falmet turistkart fant vi et hotell med restaurant. Det skulle vaere 7 kilometer utenfor sentrum, het Ecohotel de la Abuela (Bestemors okohotell) og vi tok sjansen. Det viste seg aa vaere bra! Taxi ut var veldig verdt det! Hotellet laa litt oppe i siden for veien og minnet veldig om typen "norsk konferansehotell" - altsaa, litt utenfor allfarvei men fantastisk bra! Det var dyrt (85 kroner pr snute pr natt) men vi hadde:
- helt rent bad med hvite (ikke gulnede) fliser i dusjen
- haandkler paa sengen
- to svaere 1.20 senger med hotellmykhet
og...
- separat varmtvannskran i dusjen! HIMMEL!

(her nede er varmtvann i dusjen en tynn, elektrisk kabel festet til dusjhodet og vannet blir maks lunkent, saa dette var luksus!)

Etter aa ha skiftet, dusjet og hengt alle de vaate og fuktige klaerene ut til lufting bestemte vi oss for aa skeie skikkelig ut i restauranten. De hadde nemlig sjomat, og hel hummer med hvitlok, gronnsaker og poteter, samt hvitloksbrod fristet veldig! Det var fantastisk! Vi startet med en drink, drakk ol til maten og avsluttet med varm sjokolade. For haerligheten betalte vi 170 kroner og ble veldig mette! Vi la oss tidlig og not aa sove i gode senger uten trafikkstoy utenfor!

Sondag morgen spiste vi en bedre frokost halv syv og dro med buss til biotop de Quetzal klokken syv. Biotop de Quetzal er et regnskogreservat hvor nasjonalfuglet Quetzal lever. Her var det lagt opp to ruter, en paa cirka 2 km og en paa 4.5 km. Vi kom klokken 8, hadde parken for oss selv og la i vei. Det viste seg at det stort sett var oppover, men paa gode stier/trapper var det helt greit. Varme ble vi selvsagt, for i klam skog med 80-100% relativ luftfuktighet og total stigning paa 350 hoydemeter, saa blir du litt svett! 100% relativ luftfuktighet er forresten naar du puster damp, ganske stilig!

Paa veien opp stoppet vi ofte for aa ta bilder. Paa et tidspunkt var ikke kameraet mitt i sekken da jeg skulle ta bilde. Krise! Jeg hadde ofte lagt det ned i sekken igjen, i tillegg til at jeg hadde flere ganger tatt opp vannflasken og lagt nedi klaer. Marjatta, som er i bedre form enn meg, lop ned til dit jeg hadde brukt kameraet sist, men fant det ingen steder. Det rare er at ingen passerte oss og hun ikke traff noen paa veien - men kameraet var vekk! Det var bare en sti, saa det hele var vedig rart! Jeg brukte ti minutter paa aa stange hodet i et tre og repetere "du er saa DUM!", for jeg tenkte at "nei, pappa ville sagt at det ikke var noen vits aa bruke krefter paa aa irritere seg", saa da sluttet jeg med det. Marjatta tok bilder resten av dagen, vi saa ingen fugler og bortsett fra to gnagsaar var turen kjempeflott og veldig deilig! Laereren min fortalte meg paa mandag at det finnes skjulte vakter i reservatet og at de tar alt de finner. Saa det var nok forklaringen! Men det blir lite bilder til jeg finner ut om pappa har vaert flink med forsikringen eller ikke!

Da vi kom ned fra biotopen traff vi de andre fra skolen. De reiste med en gjeng amerikanere som bare klaget og vi synes skikkelig synd paa dem! Vi spiste lunch og provde saa aa finne transport tilbake til Guatemala City, noe som skulle vise seg aa vaere ganske vanskelig. Alle bussene som passerte var fulle, men etter vel halvannen time fikk vi plass i en minibuss til et veikryss mellmo to hovedveier ved navn El Rancho. Det tok cirka 2 timer og paa veien passerte vi omraader med brunsvidd gress, masse sand og store kaktuser. Stor forskjell fra regnskog, med andre ord! Fra El Rancho dro vi videre med chickenbus til Guatemala City.

I Guatemala City kom vi paa en ny ting: Vi vet ikke hvor bussene til Antigua gaar fra! Vi spurte en del folk, men alle saa ulike ting. Etter aa ha vandret gatelangs en stund traff vi en dame som sa hun kunne folge oss. Vi hadde ikke saa mye annet valg enn aa stole paa henne og gikk inn paa en bybuss. Etter er kvarter gikk damen av - og tenk, der var bussen vaar! Hun ville ikke ha noe for hjelpen heller! Herlig aa oppdage at ikke alle er ute etter pengene dine, og bare det! Tilbake i Antigua rakk vi siste buss til San Juan del Obispo og vel hjemme stupte jeg i seng. Totalt betalte vi 385 for overnatting, inngangspenger og transport - mot 510 med skolen. Tror vi laerte mye mer, hadde det mye mer moro - og ikke minst, snakket mye mer spansk!


Ellers gaar livet paa det jevne. Naa snakker jeg baade i fortid, fremtid og naatid og klarer meg greit. Traff igjen hun som hentet meg paa flyplassen idag og pratet masse med henne. Sist jeg saa henne kunne jeg ikke et ord, saa det var goy!

Jeg har naa kjopt to uker til med sprakkurs, byttet arbeidssted fra barnehjem 300 km borte til mest sannsynlig en skole i nabobyen og skal bo hos min herlige familie i San Juan ut mars! Deilig! Jeg henger ogsaa mye med et norsk par i San Juan, Morten og Helene fra Trokstad i Ostfold. Kjempehyggelige!

Ellers er mitt storste problem, bortsett fra kameraet da, at jeg glemte aa taa paa solkrem idag og er helt rod paa ryggen. Er sol paa skolen skjonner dere! :D Haaper alt staar bra til!

Stor klem!

---

Comments

[amanda]

WOW
det høres ut som du har det kjempe gøy margrethe! Kanon bra at spansken allerede har begynt å komme på plass, du e flink altså - men det har du jo alltid vært. =) Jeg er akkurat ferdig med 1 semesteret på et evig studieliv ;( håper på å kunne få slike opplevelser en dag Jeg og, man lærer mye fra slike turer. Jeg ønsker deg en riktig god tur videre. stor hilsen fra amanda!