Fra Nicaragua til Costa Rica

---

Ja, naa er jeg paa plass ved et merkelig tastatur.
Irriterende, egentlig.
Hver gang jeg skriver her inne, er tastaturene merkelige.
For ikke aa glemme vaare tre, kjaere, siste bokstaver i alfabetet.
Klage, klage, klaaage.

Eg har ikkje noko aa klage paa.
Men eg klakar, her eg sit.
Er naa kommet til hovedstaden i Costa Rica, San Jose med skraastrek over e-en.
Men klarer ikke aa finne de rette knottene.
Her er det kjoelig, og jeg angrer paa at jeg kastet de varme klaerne tidligere i dag.
Kom nettopp hit fra den varme beachen, Playa del Coco i Costa Rica.
Eller mini-USA, som jeg skal plapre og klage om senere.

Hvor skal jeg begynne?


Nicaragua.

Det hele begynte i Leon.
Jeg ser naa i etterkant at byen var noe fattig.
Kumlokkene var stort sett stjaalet av lokalbefolkningen for aa selge videre.
Metall, voettoeoeoe.
Her snakker vi store verdier.
Eller kanskje ikke.
- Vil De kjoepe et kumlokk, froeken Fryd?
- Ja, takk. Det ville ta seg fint ut i dagligstuen.

Mange menn sov paa gaten, med trappetrinn 1 som hodepute.
Mmmmm.
Komfortabelt.

I Leon moette jeg mange koselige folk.
Hang rundt med disse en del.
Ja.
Jeg snakker om andre backpackere og de som gir folk mat.
Blomst, som hun het paa norsk, ga meg deilig frokost, og pakket det fint inn i plastesker om jeg skulle ut paa tur.
Vulkansurfing--> Boom! Jeg hadde en perfekt frokost pakket inn i plastikkbokser.
Moette ei fransk dame, kalt anarkisten av meg.
Hun var anarkist, og hadde bodd i hele verden.
Derav 6 maaneder i en indianerstamme i regnskogen.
Hun var rimelig eksentrisk, men interessant aa hoere paa.
Kom ikke til med mine utrolig kloke ord saa lett der i gaarden, nei.
Alle maa jo vite hvordan man skal bygge hus av blader og leire!
Kan du ikke lage fyr? Da er du ikke et ekte menneske!
Proev aa lage et hus av blader i Norge, woman.
You're doomed, motherfucker.
Jessie og Maria var et annet par jeg hang med.
Vi fant tonen fordi jeg sa saa mange grove ting, som endte i latterkrampe. Vi bare MAATTE henge sammen.

Leon var en by full av opplevelser.
Kortspill, casino, universitetsbesoek, masse unge folk og studenter, daarlig matsteder.
Du ser en deilig ting som gir vann i munnen, men alt som skjer er at empanadaen ikke gaar an aa tygge paa.
Smakloes og grusom.
Etter femte forsoek og femte kasting av mat, skjoenner en at det ikke vil bli bedre.
Eventuelt en empanada fylt med kylling; den vil vaere tom eller fylt med et miligram syltetoey.
Woohooo!

Ellers maa jeg jo nevne det skitne markedet.
Der fikk jeg verdens stoerste og beste suppe paa lang tid.
Kanskje 2 liter, og skjeen var en serveringsskje.
Glugg, glugg, glugg, glugg, glugg!
Soel og gris paa denne jenta, ja.
Tror jeg brukte opp en bunke servietter.
Ogsaa grunnet all chillien jeg helte oppi. Mmmmm.
Og varmen.
Oh my god, the heat!
Det var inne. Matboder overalt. Gloedende kullgriller, dufter, tettpakket med sultne og serverende mennesker.
Det er sjarmerende, men neste gang gaar jeg naken inn i slike markedsboder, ass.
Plutselig skjoenner jeg at nudister har sine fordeler. Liksom.


Fra Leon gikk turen til Managua til Granada.
En by med arkitekt fra kolonitiden.
Eller skal jeg si kolonialen?
I ekte Rema 1000 stil, man!

I denne byen finner man de konservative, rike nicaraguanerne.
Nicaraguer?
Aner ikke hva de kalles.
Renere, penere by. Fargerikt.
Det var en poet-festival der, den helgen vi kom.
Masse markeder, musikk, salgsboder overalt.
En australsk dame spurte om jeg hadde kommet helt fra Korea til Granada bare for denne festivalen.
Poet-festival.
En POET-festival.
Jeg svarte selvsagt: Aa gid, ja. Jeg simpelthen elsker spanke dikt.
Sannheten er at jeg faktisk sa det. Paa en hoeflig maate.
Mohohaha.
Kommer ikke til aa moete henne igjen uansett.
Hun skulle bare visst sannheten; jeg hadde vel heller dratt paa potet-festivalen.

Det var ogsaa karnevalsfeiring i tiden jeg var i Granada.
Lang parade, som visstnok var veldig underholdende.
Jeg hadde ikke sett noe om jeg forsoekte, enda jeg ikke er saa lav.
Men folkemengden og varmen....jeg holdt meg unna.
Festing og feiring paa kvelden, men Jessie, Maria, Nick (jeg kommer tilbake til han) og jeg fant ut at vi heller ville spise middag sammen og spille kort.
Det er blitt litt kortspill, ja. Og mye latter.
Jeg ser tilbake paa tiden i Leon og Granada med varme om hjertet.
Eller hva det heter.

Isla de Ometepe.
Nick, som jeg kommer tilbake til senere, og jeg tok baaten over til Isla de Ometepe.
En fire-timers-fergetur for oss.
Som selvsagt betyr 5 timer.
Baaten skulle videre til San...noe...Pedro?
8-9 timers-tur.
Vaeret var flott.
Folk satt ute paa dekk.
Den lille fergen duret rolig over vannet.
Filmer og nyheter rullet paa skjermene, inne i baaten.
Folk kjoepte mat og snack i kiosken.
Solnedgangen kom.
I vannet.
Paa ene siden av baaten var lyset vakkert flammeaktig, og sola likesaa.
Paa andre siden skinte den runde maanen i blaalilla lys.
Hvilket syn.
For ikke aa glemme de to vakre vulkanene denne oeya er laget av.
Skylaget rundt dem var merkelig; som en lue paa toppen av fjellet, formet som vulkanen.
Jeg loep rundt som en gal for aa ta bilder, men baaten hadde begynt aa krenge litt tidligere, og jeg tok derfor bilder innefra, da vannet sprutet paa de som var ute.
Vinden oekte.
Baaten krenget mer og mer.
Ute gikk det ikke an aa sitte lenger.
Kun en ensom dame forble der.
Hun hadde tilbrakt de siste timene med en sigarett, erstattet direkte med en ny.
Snakk om kjederoeyking.

Det ble moerkt ute.
Fergen gynget mer og mer.
Flasker rullet.
Noen saa oppgitte ut.
Andre sov.
Jeg kikket ut mot vulkanene, som vi stadig naermet oss.
Plutselig hoerer jeg et
Bluaeaeaeaeae!
Bluuaeaeaeaeaeaeaeaeaae!
BLUAEAEAEAEAEAEAAEAEAEAEAEAEAEAEAEAE!
Bluae!
Bluaeaeaeaeae!
BLUAEAEAEAEAEAEAEAE!

Min detaljerte beskrivelse av en mann som kastet opp.
Flere ganger enn beskrevet.
Jeg kikket paa gulvet ved han.
Ville flytte sekken min som laa paa gulvet et stykke fra der han satt.
Heldigvis spiser nicaene bare toerre empanadaer og ris og boenner og toert, toert, toert (unntatt to-liters-suppene som de ikke serverte paa baaten).
Hoehoe.
Det gikk bra.
Med sekken min.
Mohohaha.
Onde Lindis slaar til igjen.

Gid.
Jeg er ikke kommet saa langt i beskrivelsen min.
Det stenger her naa.
Maa gaa.
Jeg kommer tilbake.

Klem og hilsen til dere alle.
Unntatt noen.
Mohohaha.
Neiiiida!

Begynte denne beskrivelsen i San Jose, Costa Rica.
Dermed dette navnet.


Og no sit eg i Boquete i Panama, maaaange dager etter paabegynt reisebrev.
Men det merket jo ikke dere.
At jeg reiste i tid.
Sitter paa et sted med spill og hoey lyd rundt omkring meg.
Begynner aa bli gammel, gitt.
Er sliten i oera, og klarer ikke konsentrere meg paa grunn av lyd.
Daarlig alderstegn, froeken Lindis Rosin.

Ok.
Som er det mest brukte og forstaatte ord i verden, etterfulgt av Coca Cola.
I'll be back.

---

Comments

[Gro]

Fantastisk
Fantastisk morsomt å lese din reiseblogg. Du opplever masse som er annerledes! Kos deg videre på tur! Klem fra Gro

[Tarjei]

Hallo
Vilt humor med hu franske som var verdenseksperten - hun spilte vel ikke digerido, sjonglerte eller hadde bukser med ulik farge på buksebeina også? Sykt irriterans med gjøgle-filosof-verdekskjennern-backpacker-stilen.... Kos deg videre og keep us oppdatert, Lindern! Tarjei

[Hilde NG]

Reisedronninga!
Hva kan jeg si? Ling: Jeg ler og ler - og kan nesten ikke tro alt jeg leser. Vanvittig bra med potetfestiavlen som du kanskje heller ville dradt på :-) Kanskje jeg en gang blir halvparten så tøff som du? JA, det er jo lov å håpe... Heia deg - og lykke på ferden videre! Her i Skien er det tung snø nå: et par plussgrader i dag. Håper på mer varme så isen endelig kan smelte helt. Hadde vært bra med vår når du kommer hjem! Velkommen til oss da, kjære Chiiiiina! Hilde NG